Vokalist søker likesinnede

Nå er det snart dags!

Tre uker igjen til siste roadtrip med kidsa ned til Østfold. Får såvidt parkert dem før jeg kjører opp til Stockholm for å høre om Axl Rose har fått igjen kondisen som 2000-tallet så brutalt stjal fra ham.

Etter det har jeg bare ett personlig mål jeg må nå: Jeg er nødt til å komme meg inn i musikken igjen. Jeg må ha et band.

I utgangspunktet elsker jeg det meste av musikk, jeg liker best å spille rock, og liker mye fra 70-tallet og frem til i dag. Har et veldig nostalgisk forhold til 90-tallets grungebølge, og en del av den hardere rocken som dukket opp på mellom 85' og 2000.

Men jeg har et problem... jeg har fått en veldig god ide, og den er kanskje litt dårlig også. Dere skjønner at jeg kunne gjerne likt å starte et Tribute Band, og ikke hvilket som helst heller...

Jeg kjøpte meg et album med navn Ænima i Minnesota i 1998, og ble fengslet av sounden og spesielt vokalen til Maynard, og jeg har fulgt Tool siden. Hørte dem live på i 05' eller 06' og ble bare enda mer fascinert av tekstene og musikken.

Jeg har rett og slett lyst å dra i gang et Maynard Tribute Band... og det skal inkludere A Perfect Circle og Puscifer i tilleg til Tool-materiale.

Men... hvordan i all verden skal man finne musikere til dette?

...hjelp?

En perfeksjonists bekjennelser

Starter med en liten advarsel/spoiler alert. Dette innlegget handler om meg, og er skrevet for min egen del. Jeg prøver med dette å sette ord på noen ting i et forsøk på å se meg selv fra utsiden, for å bedre forstå meg selv Hvis det er noen som kjenner seg igjen i det jeg skriver, så håper jeg at dette kan hjelpe deg, men jeg regner med at de fleste kan stoppe å lese nå.

Hei! Jeg heter Daniel, og jeg er en perfeksjonist.

Dessverre er jeg også min egen verste kritiker, og samtidig et ja-menneske, og det ser ut til at disse personlighetstrekkene ikke går så godt overens.

Jeg har gjennom alle år alltid hatt et brennende ønske om å gjøre en god jobb, helst den beste jobben, ønsket å gjøre det beste for folk rundt meg. Familie, venner og arbeidskolleger og tilfeldige mennesker på butikken, alle skal ha det bra, for da har jeg også det bra? Ikke sant?

Problemet jeg har er at uansett hva jeg foretar meg, og uansett hvor mye jeg står på, så er det ikke godt nok. Ikke for meg. Det ender ofte opp med at jeg prøver enda hardere neste gang. Ingenting er umulig, pleier jeg å si. Det tar bare lenger tid.

Ønsket om å prestere og tilfredsstille både andre mennesker og mitt eget indre fører også til at det er veldig vanskelig for meg å be om hjelp, til noe som helst. Det oppleves som en svakhet å innrømme overfor meg selv at jeg trenger hjelp, man ender opp med å overlesse seg selv med umulige oppgaver som man ender opp med å gjøre en halvveis god jobb av, og på den måten tilfredsstille sin indre kritiker som hvisker  selvtilfreds fra skyggesiden av hjernen:

'Jeg sa du ikke var god nok!'

Dermed står man fanget i en negativ spiral der kritikerens profetier blir selvoppfyllende hver gang man overarbeidet prøver å perfeksjonere oppgaver man ikke har kapasitet til å takle.

Familien er i en flytteprosess, og vi kjøpte et hus i Fredrikstad som vi overtok i Mars. Vi flyttet fruen ned da og jeg ble igjen i Mosjøen med alle fem barna fordi jeg syns de burde gå ut skoleåret, i tillegg til at jeg trengte lengre tid på å lete etter jobb. Det var en oppgave jeg tok på meg med iver og glede, for jeg er et ja-menneske, og det kunne jo ikke være noe problem.

Nå når jeg sitter på sidelinjen, så burde jeg ha forstått hvor dette skulle bære, men i min verden var det bare en selvfølge at det skulle bli gjort på denne måten. Det som er positivt med dette var at jeg har hatt god tid med tankene mine i denne perioden, og kommet til noen skremmende realisasjoner.

Jeg har levd livet mitt gjennom å prøve å tilfredsstille andres behov, og sett bort fra mine egne, og i den travle hverdagen har det ikke blitt lagt merke til. Når jeg nå ser meg selv og livet mitt fra utsiden, så ser jeg tilbake på en person som gjennom hele livet har skåret bort en liten bit av identiteten for hver dag som har gått, og nå sitter jeg her 37 år gammel og ser rundt meg, og bitene er borte. Jeg har tapt meg selv i alle andre.

Samtidig ser jeg at dette har påvirket både familie og venner, i og med at jeg aldri lar dem se den virkelige meg, for jeg kan jo ikke virke svak. Ingen slipper helt inn, så ingen får se hvor patetisk jeg virkelig føler meg.

Ingen problem, masken er på, ingen skal se meg. Aller minst meg selv.

Denne oppvåkningen jeg har hatt de siste dagene har båret  med seg en malstrøm av følelser, sorg, skuffelse, sinne, men til syvende og sist glede og håp.

Endelig har jeg lokalisert kilden til den gnagende følelsen som har bodd i magen min i en årrekke. Endelig har jeg sett meg selv for den jeg er: en dyktig, vennlig og bra mann som fortjener å behandle seg selv bedre. Jeg fortjener også å bli prioritert, fordi alle andre er ikke bedre enn meg. Først og fremst må jeg gjøre det for min egen del, men jeg vet også at, selv om jeg er en god far, ektemann og venn, så vil det at jeg har det bedre også bedre ting for mennesker rundt meg.

Innimellom så føler jeg at det hadde vært veldig deilig å kunne plassert skylden hos noen andre, for det er sårt å se disse bokstavene bli til ord på pc-skjermen, og det er vondt å innrømme for meg selv at jeg selv har satt meg i denne situasjonen, men det er mitt liv og mitt ansvar.

Nå er det på tide for meg å bygge opp mitt indre liv igjen, stein for stein, dag for dag. Det må starte med de små tingene, det må starte med å lære seg ordet: Nei. Det fortsetter med å finne ut hva jeg ønsker for meg selv, og la andre ta del i det, ikke å bare være en del av alle andre.

Til sist må jeg si at, mens jeg har skrevet dette innlegget, har jeg hele tiden tenkt at jeg burde avslutte med å beklage for at jeg deler et personlig innlegg som sikkert ingen andre enn meg har noe interesse av, men i lys av det jeg er nødt til å jobbe med fremover må jeg istedet si:

Synd for dem som ikke liker innlegget: Jeg trengte å gjøre dette for min egen del!

Ha en god helg, alle som en! Jeg og ungene stikker på hytta og tar livet med ro i noen dager, så kommer jeg sterkere tilbake neste uke.

Daniel

Rock On

Musikk har alltid vært en stor del av livet mitt, helt siden første gang jeg klimpret lett på strengene på pappas kassegitar. Siden den gang har jeg komponert låter, skrevet tekster, og sunget med på alle mulige låter i bilen og i dusjen.

Noe av den morsomste tiden jeg har hatt var tiden på videregående i Sandnessjøen, der jeg fikk prøve meg som vokalist i et band, og vi rocket som bare det. Covret Live, Soundgarden og Metallica, skrev egne låter som vi fremførte både her og der, og gleden/skrekken man føler når man står på scenen og utleverer seg selv var frigjørende som faen.

Gammelt bilde fra øvingsrommet i Stamneshallen

Etter videregående endte man opp med å reise hver til sitt, og hverdagen la en demper på stemningen. Likevel har jeg fortsatt å skrive låter, klimpre for meg selv, og spilt inn det jeg har fått tid til når det har passet inn. Og mellom arbeid, bleieskift og livet generelt, så har det ofte blitt satt på vent.

Jeg har ikke følt at det har vært tid nok til å starte opp et nytt band, og har ikke villet binde meg til noe på grunn av en relativt hektisk hverdag der det har vært vanskelig å sette av faste holdepunkter gjennom uker og måneder. Men så kom Rock On.

Siste gang jeg stod på en Scene var en Rockemønstring i Sandnessjøen i 1998, hvis jeg ikke tar feil, så jeg var relativt spent når jeg meldte meg på Rock On i Mosjøen. En kveld med jam, før vi skulle danne band og øve inn noen låter vi skulle spille på scenene på Gilles kvelden etter. Jeg hadde ingen anelse om hvilken opplevelse dette skulle bli.

Etter jammen var jeg ikke noe mindre nervøs. Omringet av dyktige musikere på alle kanter, scenevante og selvsikre, følte jeg at jeg hadde tatt meg vann over hodet.

Det skal sies at følelsen av å stå på scenen ikke er noe mindre frigjørende og elektrisk enn det var for 19 år siden. Selv om ikke alt klaffet var det både gøy og givende å fremføre kjente og ukjente låter for publikum. Opplevelsen i sin helhet har gitt meg mersmak, og ikke minst selvtillit nok til å ha lyst å fortsette med musikken. Hjertelig takk til Bjørn Sæterstad som organiserte hele opplegget, og alle dere andre som deltok.

Så da bærer det til Fredrikstad i sommer, med gitaren på slep. Kanskje det ligger i kortene at man starter opp et band igjen. Det hadde jeg definitivt likt.

Uansett: Rock On i Mosjøen, jeg kommer tilbake.

D

Første natt i nytt hus

Da var vi her i vårt nye hjem. En liten stund i hvert fall.

Mandags morgen satte vi oss i bilene og kjørte de 14 timene ned til Fagerstrand, der vi overnattet hos et vennepar. Tirsdag overtok vi huset i Berjmannsveien klokken 12, og bar inn eske på eske, og pakket ut det vi kunne før vi dro opp til Fagerstrand igjen.

Tetriskunnskaper er viktig ved pakking

Klubbhuset

En av tingene jeg gleder meg til er å få laget en mancave i uthuset bak huset. Trengs litt renovering, men alt snekkerarbeid som foregår utenfor huset er godkjent.

Onsdag ventet vi på bilen fa IKEA som kom med møblene våre, og flatpakkeskruingen kunne
starte.Fruen har virkelig klart å finne møbler som passet inn i huset, og det var virkelig gøy å se vårt nye hjem ta form.

Ungene hjalp også til med utpakking og sammenskruing. De yngste bar papp og plast, mens 13-åringen tok ansvaret for kjøkkene, der hun vasket kopper og pakket ut av eskene og satte på plass i skapene. Vasket og hengte opp sengeklær gjorde hun også. Jeg må bare si at jeg er veldig stolt over ungene og hvordan de takler flyttingen.





Så etterhvert ble det seende slik ut i huset:

Kos i soffaen

TV-veggen

Nysenga

Badet

Nå gruer jeg meg til å ta med kidsa opp til Mosjøen igjen. Det blir rart å forlate fruen her nede og reise tilbake til det gamle huset, men det er bare for noen måneder heldigvis. Men først blir det feiring av min 70-år gamle mor i Gøteborg i morgen, fredag.

Daniel

Målstreken er i sikte

Nå nærmer det seg med stormskritt!

Om to uker skal jeg og fruen overta vårt nye hus i Fredrikstad. Som om ikke tiden flyr fort nok blir tiden mellom da og nå fylt med foreldremøter, snekring, pakking, EU-kontroll, kundebesøk, styremøter, kursforberedelser, forhandlerkurs, og litt klesvask og matlaging innimellom.

Gleder meg til å bli en del av samfunnet her

Frem til vi reiser ned, er det en del vindusforinger og lister som skal snekres opp, og noen utbedringer her og der som har vært på vent i , tja, ti års tid.

Så i vinterferien blir det 14-timers kjøretur med flyttelass, innrykk i nedgravd stilling... eller nytt hus, montering av Ikeamøbler, feiring av 70-årsdag i Gøteborg, før jeg forlater fruen i fremmede omgivelser og kjører hjem til Mosjøen igjen med kidsa.

Vel hjemme skal det forberedes hussalg og visning. Tinger og tanger må på plass før takstmannen kommer… og i den anledning skulle jeg gjerne ha rekruttert noen av mine fantastiske venner til å rydde ut av kjelleren…Etterpå blir det vasking, vasking, og mer vasking.

Tar et lite avbrekk fra alt dette ei helg i Mars, og tenkte å melde meg på Rock On i Mosjøen for å jamme ut litt oppbygd frustrasjon, før hussalget er i boks. Håper det er noen der som liker å spille Tool, Muse, Pearl Jam, Audioslave, og sånn kul musikk, for flere coverversjoner av 'Summer of 69' trenger verden ikke. Hører dere, alle coverband ever? Ikke mer Bryan Adams!!!! #nomorebryanadams

Samtidig må man jo prøve å finne seg en jobb man har lyst på..

Har tenkt at det hadde vært deilig å finne seg en jobb der man kan slippe lederansvar en periode, men kjenner jeg meg selv rett, blir det vanskelig å holde seg unna:)  

Hele sulamitten kulminerer i en fantastisk avslutning i Juni da det blir Guns n Roses konsert i Stockholm før jeg legger meg på sofaen i mitt nye hus, og lurer på hvor første halvdel av 2017 forsvant.

Gleder meg enormt til alle ballene som er i luften etter hvert lander, og horisonten blir synlig igjen.

Noen som ønsker seg en Nordlending?

Om fire og en halv måned er min tilværelse snudd på hodet. Nytt fylke, nye naboer og en helt ny hverdag. Noe av det mest spennende med dette er at jeg flytter til et sted der jeg ikke har noe nettverk. Etter å ha bodd i Mosjøen i 17 år, der alle kjenner alle (nesten), og bekjentskap er måten man kommer seg fra jobb til jobb, er det forfriskende at man nå starter mer eller mindre på bar bakke.

Så nå tenkte jeg å sende ut en litt annerledes jobbsøknad!

Dette er meg

Hei, Østfold!

Jeg er en mann i slutten av 30-årene som til tross for at hårfestet trekker seg lenger og lenger tilbake, fortsatt klarer å være noenlunde sjarmerende og humørfylt. Jeg er gift med en vakker og fantastisk frøken som jobber som sykepleier, og vi har sammen klart å produsere fem stykk barn som på en finurlig måte klarer å irritere meg, samtidig som jeg er utrolig stolt av dem.

Jeg jobber i dag som daglig leder i et produksjonsfirma, der vi produserer solskjerming til et nasjonalt forhandlernett. Jeg har stått på her i litt over fem år, og dyppet tærne i alt fra bedriftsutvikling, kunderelasjoner, opplæring og kursing til å lage ekstremt kule Excel-ark med enormt lange formler.

Tidligere har jeg solgt hvitevarer, telefoner og datamaskiner på Elkjøp Stormarked i Mosjøen, og hadde også der ansvaret for opplæring, varebestilling og kampanjer på den/de avdelingene jeg for øyeblikket hadde ansvaret for.

Solgte forsikring for Tryg Vesta (som det het på den tiden) i et par år. Reiste rundt på hjemmebesøk og hadde kundemøter. Lærte meg veldig mange gatenavn i den perioden.

Mikset drinker og hadde det gøy i rundt sju år på LilleTorget, der jeg var bartender/barista og barsjef. I tillegg til å lage IKT-system, ha personalansvar og ansvar for varebeholdning deltok jeg også på to NM i baristakunst.

Av utdannelse har jeg etter videregående gått befalsutdanning i Heimevernet, der hovedfokus var instruksjon og ledelse, og har siden da vært befal i Heimevernet siden jeg var 19 år. Under utdanningen fikk jeg også gleden av å ta eksamen i Organisasjonspsykologi og Ledelse på Høgskolen i Alta, som resulterte i fantastiske 2 vekttall.

Før det gikk jeg på Sandnessjøen Videregående skole, der tiden ble brukt til å lære bedriftsøkonomi, regnskap og rettslære. Var ellers en helt normal, sunn ungdom...

Jeg anser meg selv å være relativt intelligent og kreativ, og bruker fritiden til å spille gitar og komponere låter, samt å skrive litt tekster, og jobber med en bok. Jeg leser mye, og elsker å lære meg nye ting. Utfordringer er aldri negativt, jeg liker å ha noe å bryne meg på, og har lett for å finne løsninger på det som verden finner på å kaste foran mine føtter. Jeg er allsidig, og trives med å gjøre nesten hva som helst, men ikke maling. Maling er det verste som finnes, etter min mening.

Jeg er veldig sosial av meg, og har alltid elsket å jobbe med salg. Årene jeg har tilbrakt på Tundra sol har også gitt meg en ny lidenskap: Bedriftsutvikling. Å jobbe med alt fra store til små prosesser, og finne mer effektive måter å løse oppgaver på, og frigjøre tid er utrolig fascinerende og tilfredsstillende.

Ønsker med dette å komme i kontakt med bedrifter i Fredrikstad og resten av Østfold, som trenger en sosial og selvgående person på sitt team. Kontakt meg gjerne på aasen.daniel@gmail.com

Daniel Aasen

ps. alle andre kan dele dette innlegget til månen og tilbake;)