Blogg om meg og min reise mot å bli en publisert forfatter. Diverse digresjoner blir også å finne innimellom.
Første kapittel - Bok 2
Kapittel 1
Sjøsprøyten slo over baugen på båten og druknet mannskapet i hvitt skum. Rett etter tippet skuta fremover og det så ut som de falt ned mot det kvernende vannet som ventet i bunnen av bølgen.
Luna angret på at hun hadde kommet ut på dekket. Hun klamret seg til en tauende og prøvde febrilsk å holde middagen på plass i magen. Det klarte hun ikke. Vel, det hadde ikke vært noe til middag uansett. Selv om sjømennene kunne overleve på fordervede grønnsaker og ramsalt fisk og kjøtt, så var det ikke noe Luna anså som et hederlig måltid.
Skuta begynte å klatre opp den neste bølgen, og sjømennene danset rundt på dekk og svingte seg som ville dyr i mastene, og Luna angret bittert på at de hadde valgt sjøveien. Visst var det den raskeste veien, men det Skygge ikke hadde nevnt var at dette var den verste tiden av året å krysse stredet over til Det Mørke Kontinent. Kjente hun ham rett kom han til å møte henne med et lurt smil i det stygge ansiktet når hun karret seg inn i kahytten igjen. Peulene hadde en merkelig sans for humor.
Det hadde tatt dem en ukes tid å reise til kysten fra Saluda. Skygge hadde kjøpt passasje på en skute i Port Hagard, og de hadde tilbrakt noen dager i et vertshus mens de ventet på at skipet skulle kaste loss. Luna følte seg ille til mote blant alle hardbarkede sjømenn, men Skygge hadde bare smilt og ristet på hodet hver gang hun gjorde sin misnøye kjent.
Skuta vippet over toppen av den neste bølgen og dusjet henne enda en gang i det kalde, salte vannet. Hun hadde allerede tømt magen, så det som kom opp denne gangen var ikke annet en galle. Det brant i halsen og munnen. En av dekksguttene betraktet henne med et smil om munnen og ropte noe til en av de andre før de begge lo høyt. Hun sendte gutten et olmt blikk før hun møysommelig stablet seg mot kahytten igjen. Å sette sjøbein var ikke noe hun hadde lært seg ennå, så det virket som de få skrittene tok evigheter å gå.
Hun lukket døren mot den hylende vinden, som bare ble et svakt minne innendørs, og tok seg frem mot kahytten hun delte med Skygge. Luna ønsket, ikke for første gang, at hun kunne ha sluppet å dele med barbaren. Det var først og fremst ikke det at han luktet som han ikke hadde vasket seg på ukesvis, men den buldrende latteren han alltid klemte ut av seg når han så hvor dårlig hun var begynte å gå henne kraftig på nervene. Nå var heller intet unntak.
Den stygge barbaren så opp fra boka han leste da hun kom inn. Hvem skulle ha trodd at han kunne lese? Det lille rommet var nesten uholdbart trangt så lenge Skygge var tilstede. Han satt i den eneste stolen i kahytten og leste i lyset fra et stearinlys som flyttet urovekkende på seg når skipet rullet over bølgene. Bordet lyset sto på var boltet fast i gulvet, samme var køyesengene som var bygd av solide planker.
‘Har du trukket litt frisk luft igjen,’ spurte han. Et lurt smil lekte seg på leppene hans.
Luna kjente magesekken rulle rundt inne i magen og falt sammen i den nederste køyen og stønnet høyt. Hun orket ikke en gang å svare Skygge. Det banket på døren.
‘Jeg har tatt meg den frihet å be kapteinen skaffe noen beroligende urter til deg.’ Skygge la fra seg boka etter å ha brettet et øre på siden han var på og reiste seg opp fra stolen. Han gikk uforskammet lett over gulvet i det lille rommet, selv om skipet gjorde et plutselig kast. Han hadde vært på sjøen tidligere.
Luna mumlet et stille takk, mens hun innvendig forbannet havet og den dagen hun satte føttene på skuta. Skygge lukket døra etter å ha tatt imot det som kapteinen kom med. Han satte seg på huk ved siden av henne og rakte henne en trebolle med noe grønt, flytende i. Det luktet som tang og brent kjøtt og hun snudde seg vekk i avsky.
Skygge la en finger under haken hennes og snudde hodet tilbake mot bollen. ‘Drikk dette. Det ser og smaker ikke noe særlig, men du kommer til å sove en god stund etterpå. Forhåpentligvis til vi legger til kai.’
Det var en forlokkende tanke, å slumre gjennom resten av ferden ville være en velsignelse. Luna grep bollen med begge hendene og tvang i seg innholdet. Skygge tok imot den tomme trebollen da hun skjøv den fra seg i vemmelse. ‘Det burde fungere. Jeg klarer snart ikke et minutt til i dette helvete.’
Skygge strøk henne ømt over håret, følelsen av de store, grove hendene føltes merkelig godt. Urtene virket utrolig fort. Hun smilte opp mot ham da hun kjente at hun begynte å døse bort, Skygge smilte tilbake, det stygge ansiktet mildnet betraktelig. Det kanskje var noe vennlig og ømt i den store oksen likevel?
***
Endelig sovnet hun. Skygge flyttet hånden bort fra det blonde håret og reiste seg fra køyen, og begynte umiddelbart å ta frem våpnene sine og legge dem ut på bordet. Sjøluften kunne få stålet til å ruste på et øyeblikk hvis man ikke stelte godt med dem. Han dro inn den søte duften da han begynte å sette inn stålet med olje. Han startet med den minste dolken og jobbet seg opp størrelsene, planen var å avslutte med sverdet.
Selv om han ikke viste det var Skygge veldig lite komfortabel på skipet. Kapteinen hadde forbudt ham å bære sverdet på ferden over stredet, under påskudd at det kom til å skremme mannskapet hvis han gikk med det. Det var noe underlig med kapteinen, øynene hans avslørte ham som upålitelig. Skygge dro den oljete filla over stålet på sverdet. Nysgjerrig som han var hadde han tilbrakt noen kveldder nede ved kaia før de hadde forlatt Port Hagard, skulle han tilbringe tre dager på et avgrenset område med ukjente mennesker måtte han finne ut alt han kunne om dem først.
Den første kvelden hadde vært ufruktbar. Han hadde ikke sett annet enn sjøstjerner og måker, men natten før de gikk om bord var særdeles mer interessant.
I ly av mørket kunne han se kapteinen lede en gruppe mennesker ned kaia og opp gangbrua til skipet. Det klirret i lenker da gruppen gikk forbi stedet Skygge hadde valgt for nattens overvåking. Menneskene som var lenket så ikke ut som slaver, ei heller så de ut som soldater eller krigsfanger. Alle som en hadde de holdning som de skulle vært adelige. Blikkene deres var preget av overraskelse og indignasjon, som om de ikke kunne tro de var havnet i denne situasjonen.
De ble ført ned i lasterommet på skipet uten å protestere, fangenskapet hadde tydeligvis knekt viljen deres, selv om Skygge så en av mennene kaste blikket rundt seg, før han gikk ned. Blikket hans møtte Skygges et øyeblikk, og Skygge følte seg rystet. Mannen burde ikke kunne se ham i mørket.
Luna hadde falt i en dyp søvn. Det var godt å slippe klagingen hennes. En annen grunn til å la henne sove var at han ville ha henne ut av veien for øyeblikket. Den som sover, synder ikke, som de sa.
Etter å ha tatt våpnene i nærmere ettersyn nikket Skygge for seg selv og stakk sverdet på plass i sliren før han la det i overkøya og dro teppet over. Dolkene plasserte han på sine faste plasser. Tre i beltet, en på hver hofte og en bak i korsryggen, og to i hver sin spesialtilpassede slire på utsiden av leggene. Han dro buksa over dolkene og gikk ut av kahytten.
Vinden slo mot ham som en vegg da han skred ut på dekket. Bølgene slo mot skroget og ristet skuta, og Skygge måtte holde seg fast i ripa mens han gikk mot midten av dekket. Et raskt blikk rundt avdekket seks sjømenn og tre dekksgutter som utførte forskjellige oppgaver rund omkring. En av dem kom opp mellom Skygge og det åpne hullet ned til lasterommet.
‘Du burde holde deg innendørs,’ sa mannen og la en hånd mot Skygges brystkasse. ‘Det er ikke trygt å være ute på dekk.’
Den skjulte trusselen fikk Skygge til å trekke på smilebåndet, noe han visste for andre så ut som et snerr, og mannen så plutselig usikker ut. Skygge la vekten av kroppen mot mannens utstrakte hånd. ‘Og hvem er du.’
Mannen svelget. ‘Orrhan.’
‘Vel, Orrhan, jeg har betalt for passasje over stredet og er en gjest på denne skuta. Dårlig skjulte trusler er ikke noe jeg setter pris på.’ Han flyttet Orrhan unna med en bestemt bevegelse og gikk med lange steg ned i lasterommet.
Bølgene hadde slått over ripen og ned i lasterommet så han vasset til anklene i iskaldt sjøvann. Han lot øynene venne seg til mørket og så seg rundt. Det store rommet var helt tomt med unntak for de ti menneskene som satt helt inne i et av hjørnene. De klynget seg sammen for å holde på den lille varmen de klarte å dele. Da Skygge vasset nærmere så han at det var fem kvinner og fem menn. Lukten av ekskrementer fylte nesen hans, de hadde ikke noe annet sted å gjøre fra seg enn der de satt og sov. De var alle fast i samme lenke som igjen var festet i veggen. Den samme mannen som hadde sett Skygge natten før på kaia, betraktet ham med interesse da han gikk mot dem. De andre enset ikke at han var der.
De ti krøp enda mer sammen da lasterommet plutselig lyste opp. Skygge snudde seg. Han hadde ventet på dette.
Kapteinen, Orrhan og en til uhyggelig sjømann kom ned trappen med lykter i hendene. Orrhan og den andre sjømannen hadde sverdene klar i hendene. Kapteinen nøyde seg med å holde hånden på skjeftet. ‘Du stikker nesen din der den ikke hører hjemme,’ sa han. Den nasale stemmen fikk Skygge til å undres på hvordan han ville sett ut uten det bustet skjegget. Mest sannsynlig som en kvisete drittunge.
‘Jeg vet ikke hva du skal med disse menneskene, men jeg regner ikke med at de er mye verdt for deg hvis de dør,’ sa Skygge tørt.
‘Det er ikke noe du trenger å legge deg opp i.’ Kapteinen tok et skritt nærmere. ‘Prisen er den samme om de lever eller dør, så lenge de kommer dit de skal.’ Orrhan og den andre sjømannen gikk ut til sidene for å komme på Skygges flanker.
‘Hvor stort mannskap har du?’
Kapteinen myste med de stikkende øynene sine. ‘Jeg har fjorten mann.’
‘Hvor mange trenges for å få skuta i land?’
‘Sju? Hva er det du …’
Orrhan falt ned i dørken med et plask og øyeblikket senere gjorde den andre sjømannen det samme. Begge med Skygges dolker stikkende ut av halsen. Lyktene freste da de slokket i det kalde vannet. Skygge skred fram og la den tredje dolken over kapteinens hals. ‘Du er nå nede i et mannskap på tolv, kaptein.’ Det rant en dråpe blod nedover kapteinens hals da han svelget tungt. ‘Kan de lande skuta uten din hjelp?’
Kapteinen nølte, de stikkende øynene pilte frem og tilbake som om han forventet å se en uventet redning komme fra et sted bak Skygge. Til slutt nikket han forsiktig.
Et tredje plask hørtes i det nesten tomme lasterommet.
***
Sjøen hadde roet seg noe, og mannskapet på skuta med det passende navnet Frihet hadde plutselig fått det travelt med å komme seg til land, etter at den store barbaren hadde tatt over kommandoen. Det hadde vært noen som hadde stilt seg tvilende til hans lederskap, men protestene hadde dødd, like fort som mennene som hadde uttrykt dem.
Skygge var en mann av få ord, men handlingene hans snakket for seg selv. Allerede kvelden da de ble ført om bord på Frihet hadde Heldar følt seg sikker på at deres situasjon ville løse seg, etter at han hadde fått øye på barbaren i skyggene på kaia.
De hadde blitt tatt inn i kapteinens rom, den største kahytten på skipet, som var delt i tre. Et soverom med en seng med silkelaken og vakre ornamenter og skatter. Kvinnene hadde stuet seg inn der og sov en relativt ubekymret søvn for første gang på lenge. Den andre delen var et kontor med et stort skrivebord og en behagelig stol, som stod med ryggen vendt mot akterenden på skipet, og det store vinduet bestående av utallige små glass festet i et metallgitter. Glasset var farget i forskjellige nyanser av gult, og lyset som falt gjennom vinduet ble brutt i alskens forskjellige vinkler, og spredte lyset i hele rommet. De fire andre mennene hadde tatt plass der inne, mens Heldar satt i det tredje rommet sammen med Skygge og trollkvinnen som hadde helbredet deres forskjellige skader.
Rommet de befant seg i hadde vegger tapetsert med kart og nedtegninger. De satt i midten av rommet adskilt av et stort bord med et utrullet kart på. Kartet ble holdt nede i hjørnene av miniatyrfigurer i det som kunne ligne på gull, et skip, en kriger, en hest og drage. Trollkvinnen, Luna, hadde plukket opp dragefiguren og studerte den intenst mens hun vendte den hit og dit.
‘Hva skjer når vi legger til havn?’ Barbarens stemme var så dyp at det vibrerte i mellomgulvet når han snakket.
‘Det eneste jeg vet er at noen venter på oss der. Kapteinen virket som han var redd for hvem enn det er.’ Heldar trakk på skuldrene og sukket. ‘Jeg skulle bare ønske jeg visste hvem det var.’
‘Det er nesten en eksakt likhet.’ Lunas stemme var drømmende. ‘Jeg lurer på hvem som kunne komme nært nok til å se alle detaljene? Nei, den er nødt til å ha blitt utformet med magi.’
‘Hva skjedde?’ Skygge overså trollkvinnen.
Hva skjedde? Det ene øyeblikket hadde han levd i luksus og overflod. Sett nedover nesen på de mindre heldige, ledd av situasjonen de fattige var i. Plutselig befant han og de fleste av omgangskretsen seg i lenker, dradd ut av sine herskapshus midt i natten. Ydmyket og latterliggjort av sine fangevoktere. ‘Vi ble utsatt for et kupp. Enten av en av de andre adelsfamiliene som kniver om makten i Port Hagard, eller av noen andre. Jeg vet ikke.’
Barbaren vendte seg mot Luna. Det var en lettelse å slippe å se inn i det arrete ansiktet. Det var som et kart over lidelse mannen hadde gjennomgått. ‘Kan du sanse noe?’
Gulldragen var plutselig glemt og Luna festet et skarpt blikk på Heldar. ‘Blodlinjene, så tynne de enn er, kan ikke vaskes bort. Jeg ser en mann i smaragdgrønn kappe kaste sin skygge over stredet. Du vil ikke finne frelse dit vi drar.’
‘Gargas,’ sa Heldar stille. Han kremtet. ‘Gargas er General i Port Hagards vaktstyrke. Jeg har aldri stolt på ham. Han dukket opp for noen få år siden og har steget raskt i gradene, raskere enn det som er vanlig.’
Skygge betraktet ham med smale øyne. ‘Blodlinjene? Du kunne se meg i mørket, Heldar.’
‘Trafikken mellom Port Hagar og Det Mørke Kontinentet har visnet bort over årene. Det er mindre og mindre handel mellom Peulene og Kerguelen, men det har ikke alltid vært slik.’ Heldar trakk på skuldrene. ‘Det var en garnison med Peuler stasjonert i Port Hagard for noen hundre år siden. De trakk seg ut etter at det ble ondt blod mellom dem og lokalbefolkningen. Mange av oss er etterkommere etter den tiden. Blodlinjene er tynnet ut betraktelig, men noen evner har ligget igjen i folket.’
Det knirket i stolen da Skygge lente seg bak og foldet hendene bak hodet. ‘De renser Port Hagard for Peuler.’
Heldar nikket ettertenksomt. Det gav mening. Mange av de adelige familiene var etterkommere etter ekteskapsavtaler mellom menneskene og Peulene, det var en fornuftig tanke at mange fler enn han visste om hadde Peulsk blod i årene, selv etter all denne tiden. Men hvem var det de ble fraktet til på den andre siden?
Skygge reiste seg brått fra stolen og tok to skritt mot døra og rev den opp. Styrmannen falt inn i rommet og kravlet seg opp i en sittende stilling. Den store barbaren grep ham i kragen og slengte ham inn i rommet. Bordet ristet da styrmannen traff det og Skygge skrittet bort og tårnet over mannen. ‘Hva venter oss i Splid? Hvem venter på disse personene?’
Styrmannen holdt hendene beskyttende over hodet. ‘Ikke gjør meg noe. Jeg har ikke gjort noe annet enn å styre skuta. Det er ikke jeg som bestemmer hva vi frakter.’
‘Vi må vite hva som venter oss,’ sa Skygge igjen og bøyde seg over den ynkelige figuren på gulvet. Luna var begynt å nynne stille for seg selv, gulldragen var igjen i hendene hennes, og hun strøk den ømt over hodet.
‘Gargas styrker holder på å ta over Splid,’ klynket styrmannen. ‘Han skal fjerne Peulene fra byen. Vær så snill, jeg har ingenting med det å gjøre. Jeg er bare en vanlig styrmann.’
‘Er det en annen plass vi kan komme oss i land?’ Skygge rakte ut en hånd mot styrmannen som øynet den skeptisk et øyeblikk før han grep den og lot seg bli dradd opp.
‘Det er en bukt et stykke øst for Splid der vi kan kaste anker, men vi er kommet så nært at utkikken vil ha sett oss allerede. De vil nok lure på hva vi holder på med.’ Styrmannen samlet seg og børstet støv av klærne sine. ‘De vil komme for å se hvor vi drar.’
‘La dem komme,’ snerret Skygge, og Heldar priset seg lykkelig at han ikke var på den andre siden av barbarens sinne.
***
Invasjon var slitsomme saker. Selve planleggingen hadde vært enkel, men gjennomføringen hadde vært altfor tidkrevende. Det var helt utrolig at ingen andre hadde hode til å tenke på egenhånd. Ordrer skulle godkjennes, leveranser skulle inspiseres, forsyninger skulle fraktes hit og dit og hærførerne så til at alt på en eller annen måte kom innom hans skrivebord, skrivebordet ha for øvrig ikke kunne se under bunkene med papirer og pergamenter. Gargas signerte enda en rekvisisjon og la pergamentet i rett bunke. Bunken med de signerte ordrene var fortsatt mindre enn de usignerte.
Byråkratiets forbannelse. Både Port Hagard og Splid var nedlesset i byråkratiske retningslinjer og regler som alle følte de måtte følge til punkt og prikke, absolutt hele tiden. Når invasjonen var over skulle han kvitte seg med alle lovmakerne og omstrukturere hele styresettet i byene.
‘Kom inn,’ ropte Gargas da det banket iltert på døren. Døren forble lukket. Det banket på igjen, og Gargas sukket og reiste seg fra stolen. Det var en annen ting her i Splid, ingen gikk inn til en overordnet uten at døren var åpen. ‘Velkommen skal du være,’ sa han syrlig til mannen utenfor da han åpnet døren.
Den unge mannen var våt fra topp til tå. Hadde det regnet? Det hadde Gargas ikke lagt merke til.
‘Jeg har en beskjed fra utkikken,’ proklamerte mannen med en kraftig røst.
‘Jeg står rett foran deg, du trenger ikke rope.’ Gargas gikk rundt skrivebordet og satte seg i stolen igjen. Budbringeren blinket forvirret. ‘Hva er beskjeden?’
‘Han vil du skal komme ned til havnen,’ ropte mannen.
Gargas sukket og la pannen ned mot pergamentene på bordet. ‘Må de Fem vise meg nåde,’ mumlet han mot gulvet.
Kontoret hans var lokalisert i et herskapshus i midten av Splid, og det var et stykke å ri ut til havnen. Hadde det vært en hvilken som helst annen dag, hadde han satt seg i vognen og blitt kjørt ut til havnen, men i dag følte han for å gjøre noe annet for en gangs skyld.
Stallgutten gav ham et skjevt blikk når han insisterte på å sale hesten sin selv og fikk sneket seg til å smette på bisselet mens Gargas strammet salgjordene. Som om gutten likte å være slave.
Det var det verste med å være i Splid. Det var alltid noen som skulle gjøre alt for ham. Sale hesten, pusse støvlene, han kunne ikke ta seg et bad uten at en tjener kom for å vaske ham. Uansett hvor mye han prøvde ville de ikke gi seg. Hjernevasket av Peulene.
Gargas steg opp på hesten og red avgårde. Budbringeren lot han stå igjen i stallen. Han måtte lette hodet og la tankene fly litt.
Lyden av kamper hørtes gjennom gatene fra sørenden av Splid. De var på god vei å kvitte seg med Peulene. Utfordringen lå i å hindre noen å forlate byen, han hadde ikke stor nok styrke til å stå imot hvis Peulene fikk hentet forsterkninger.
Kun et fåtall av bygningene i Splid var mer enn en etasje høye, men alle hadde flatt tak, der det på mange av dem blafret klær som hengte til tørk i den hete vinden. Gargas kneppet opp de øverste knappene i skjorten, det var en trykkende hete for tiden og han så frem til å nå havna og den svale vinden som kom fra havet.
På grunn av den uniforme utformingen av husene var det lett å orientere seg etter de få høye byggene og landemerkene. Splids ene tempel lå mot vest. Med sine tre tårn med blanke domer på toppene, var det bygningen som stakk seg mest ut blant alle leireklossene. Splids innbyggere var ikke spesielt religiøse, men tempelet var dedikert til Guden Mohidered og huset store mengder religiøse relikvier som pilgrimer hadde samlet på sine reiser gjennom årene. Prestene i tempelet var ofte ute på reiser i søken etter spor som kunne lede dem til deres tapte Gud. Som om det var plass til guder i denne verdenen.
Sørover var det de fire vakttårnene som var landemerkene. Splid grenset tett opp mot villmarken og det var ikke sjelden at flokker med villdyr streifet nært nok til å bli et problem. Det kunne telles på en hånd hvor mange mennesker som hadde blitt skadd av rovdyrene, men de var en reell plage for buskapen som vandret rundt på slettene sør for byen. Vakttårnene gav innbyggerne et tidlig varsel slik at de kunne få buskapen unna før villdyrene angrep.
Foran seg så Gargas skipsmaster reise seg, og duve dovent frem og tilbake i brenningen. Det var for tiden tre skip i havnen, og han ventet på et fjerde som skulle komme en eller annen gang i løpet av dagen. Stormen som hadde rast i noen dager hadde nok forsinket ferden litt, men han var ikke bekymret, Kapteinen var en erfaren sjømann og hadde forsert stredet på denne årstiden flere ganger før.
En tjener ikledd grove, grå filler tok imot ham ved foten av utkikkstårnet. Gargas stønnet da han ble oppmerksom på det grønne merket gutten hadde sydd inn i brystet. Samme farge som han selv hadde på kappen sin. Han dyttet unna gutten og gikk inn i tårnet.
Etter å ha gått opp trappene rant svetten ned ryggen hans som et fossefall, og det mørke håret klistret seg til pannen hans. Som om rapportene, budbringeren og tjeneren med det grønne merket ikke hadde gjort ham nok irritert, holdt varmen på å ta knekken på ham.
Utkikken møtte ham på toppen med en vannblære. Gargas drakk lenge og vel før han gav den tilbake. ‘Hva var det som var så viktig at du ville ha meg ned hit i den forbannede varmen?’
Uten å svare ledet utkikken ham ut i friluft. Den gamle mannen, Dealar, hadde tilsynelatende alltid vært utkikken her i Splid, de sa han kunne se en flue lande i masten på et skip femti kilometer unna. Den sterke solen, som så ut til å være nærmere her enn noe annet sted Gargas hadde satt sin fot, hadde gjort Dealars ansikt brunt og skrukkete og av hår og skjegg var det bare fjon igjen av.
Dealar viste Gargas til en kikkert som stod på et stativ ute på balkongen, som gikk halvveis rundt utkikkstårnet, og pekte mot havet. Gargas la hånden rundt sylinderen og øyet mot linsen. Til å begynne med så han bare hav, men etter å ha justert seg inn etter hvor den gamle mannen pekte fikk han øye på et skip. Det måtte være Frihet som endelig var på vei mot havnen med de siste adelsmenn og kvinner fra Port Hagard.
Men det var noe som ikke stemte.
‘Hvorfor seiler de østover?’ Gargas reiste seg opp og så mot Dealar. Den gamle mannen smattet med leppene over de tannfrie gummene.
‘De brøt plutselig bort fra kursen. Hadde de gjort det bare noen timer tidligere ville jeg ikke ha sett det, og vi ville fortsatt ha ventet på dem.’
‘Hva ligger øst? Hvor skal de?’ Noe hadde gått fryktelig galt. Gargas kunne kjenne det langt inni beinmargen.
‘De har ikke provisjoner til å reise langt.’ Han stablet de tynne, gamle beina foran seg og subbet inn i tårnet igjen. Fra en hylle hentet han ned et kart og rullet det ut på bordet midt i rommet. En beinete finger fulgte kystlinjen og stoppet ikke langt øst for Splid. ‘Det er en bukt noen mil østover der de kan kaste anker, hvis tidevannet står dem bi.’ Dealar så opp fra kartet og ut mot havet, fingrene trommende på bordet. ‘Og det gjør det.’
Det var ikke noe tid å miste. ‘Takk, Dealar. Du gjorde rett i å tilkalle meg.’ Gargas løp ned trappen med raske skritt, med kappen etter seg som grønne bølger.
***
De varme dagene etter regnet var de verste. Det som hadde vært verre enn stormen som hadde rast de siste dagene var forventningen om dagene som ville komme. Ja’le moppet svetten av pannen med et tørkle mens han så på Tyr og Hem som fikk tiden til å gå med å kaste terninger. Han halvveis lå opp mot brakkeveggen før han innså at han hadde sklidd ned fra benken. Varmen gjorde ham døsig.
‘Hvorfor fortsetter du Hem?’ spurte han. ‘Du vet du aldri vinner.’
Den andre så på ham med et glis fullt av tenner. ‘En gang må bli den første.’ Han ristet terningene i begge hendene før han kastet de tre elfenbensterningene på bakken og stønnet høyt da han så resultatet. Tyr klasket en enorm hånd på låret og lo så fuglene letter fra taket på nabohuset.
‘Lønningsdag.’ Han holdt ut hånden mot Hem som begynte å grave i pungen etter mynten de hadde veddet om.
‘En dag skal jeg finne ut hvordan du jukser,’ kommenterte Ja’le.
‘Jukse?’ Tyr satte opp en uskyldig mine. ‘Jeg jukser ikke.’
Så lenge Ja’le hadde kjent dem hadde Hem aldri vunnet så mye som en eneste gang. Ja’le hadde fort lært seg å ikke spille mot Tyr, om det var umenneskelig flaks, eller magi, visste han ikke, men noe var det han gjorde.
Lyden av hestehover fikk dem til å se opp fra det de gjorde. Det var ikke mulig å ta feil av den grønne kappen som stod rett ut bak rytteren som kom mot dem.
‘Den høye herren er ute å rir på egenhånd,’ sa Tyr og reiste seg fra bakken. ‘Tipper det er noen tjenere som lager badevannet litt for varmt i kveld, eller spytter i kveldsmaten.’
Gargas hadde ennå ikke forstått at tjenerne tok stolthet i jobben de gjorde, og de ble blodig fornærmet hvis de ikke fikk gjøre det de var satt til. At Gargas gjorde jobbene selv gikk på stoltheten løs for stakkarene.
‘Syns dere også den kappen ligner på snytefilla til Tyr,’ lo Hem.
Ja’le smilte for seg selv mens han reiste seg for å møte Gargas. Den andres hår lå klistret til pannen og skjorten var åpen ned til brystet og var gjennomvåt. ‘God dag, Sir. Ser ut at du har tatt deg en forfriskende dukkert, du er jo våt fra topp til tå.’
‘Tørk av deg det fliret.’ Gargas steg raskt ned av hesten og snappet til seg tørkleet Ja’le fortsatt holdt i hånden. Det var søkkvått da han rakte det tilbake. ‘Sal opp hestene. Skipet som skulle komme med fangene i dag har tatt en liten omvei, og dere må finne ut hvem som har tatt over skipet, og hvor de skal.’
Ja’le løftet blikket mot den lyseblå himmelen. Luften dirret i varmen og fikk solen til å se ut som den var smurt ut over et blått lerret. ‘Det er en fin dag for en ridetur, eller hva gutter?’
‘Jeg må dessverre holde meg innendørs i dag,’ sa Tyr og la en hånd på den blanke issen. ‘Solbrent, Sir.’
‘Jeg har brakketjeneste i dag. Kapteinen vår har bedt meg passe på sengene. Noen driver å stjeler sengeklærne fra brakkene, og jeg tenkte at den beste måten å passe på var å legge meg på dem. Ingen stjeler sengeklær som noen ligger på.’ Hem klarte å holde en seriøs tone, og Gargas øyne holdt på å sprette ut av det røde ansiktet hans.
Gargas løftet en truende finger mot Ja’le og snakket mellom sammenbitte tenner. ‘Jeg driter i hvem og hvordan du gjør dette sersjant, men noen skal ri og finne ut hva som har skjedd med skipet, ellers skal jeg egenhendig dra deg inn i tempelet og melde deg frivillig til Ordenen.’
Ja’les smil forsvant. Han var litt for glad i manndommen sin til å risikere det. Det var en heftig pris å betale for å bli en prest i Mohidereds Orden. Andre kanskje ville ofre sine kjønnsdeler for å bli tatt opp i Brorskapet, men ikke han. ‘Hem. Tyr. Sal opp hestene. Vi skal på piknik.’
Gargas steg opp på hesten igjen og så ned på Ja’le. ‘Jeg forventer å ha en rapport på mitt skrivebord i kveld. Skipet seilte østover, og vil mest sannsynlig kaste anker i den første bukta øst for oss.’
‘Combus Bukt.’ Ja’le nikket. Bukta hadde blitt kalt opp etter en eventyrer som visstnok hadde oppdaget Det Mørke Kontinentet for hundrevis av år siden. Det var så klart ikke tilfelle. Peulene hadde allerede vært her, så det var egentlig ikke en ny oppdagelse. Men prøv å fortelle det til menneskene. ‘Jeg kjenner plassen.’
‘Godt. Kom dere avgårde.’
Hesten prustet oppgitt da Gargas grep tømmene og vendte om. Han satte kursen tilbake mot herskapshuset der han hadde oppholdt seg de siste ukene. Ja’le misunte ikke Gargas jobben han hadde tatt på seg. Invasjon og okkupasjon av Peulenes ene kystby var galskap hvis noen hadde spurt ham. Men ingen hadde spurt ham. Han fulgte bare ordrer, for det meste.
***
Solen hadde steget opp til midten av himmelen og kastet sine brennende stråler over steppene. Den siste av sesongens stormer var over, og utsikten for mer regn de neste månedene var minimal. Det korte gresset kom i løpet av kort tid til å endre farge fra behagelige grønne nyanser til en sykelige gulfargen. Det var snart på tide å drive flokkene vestover, mot Høyborg.
Et velkomment vindpust brakte med seg underlige lyder fra Splid, en larm som var velkjent for Stillhet, som stoppet opp og lente seg tungt på staven sin. Lyder av kamp, og lukten av død ble båret til hennes ører med det neste vindpustet. Kanskje ikke Høyborg likevel. Dette bød på en lengre reise mot sør.
Stillhet lettet på det sandfargede tøyet hun hadde surret rundt hodet for å beskytte seg mot solen og la det innenfor klærne, og i samme bevegelse hentet frem en pipe. Hun pakket skålen med tørkede blader fra Eiras-planten, og tente pipa med flint og stål mens hun funderte på hva som ville være den rette handlingen. De ville ha sett henne fra vakttårnene allerede.
Buskapen merket det før henne. Rauting og rastløshet blant Hovinene var forvarslet til den aldri så lille skjelvingen i jorda idet noen red ut fra Splid. Tre hester. Like etter så hun dem komme.
De hadde sett henne, og de ville ikke la henne dra.
Røyken fra pipa, søt og bitter på samme tid, omsluttet hodet hennes i den stille luften. Stillhet dro et siste kraftig trekk gjennom stammen før hun banket ut restene av de karvede bladene og stakk pipa på plass på innsiden av klærne. Hun tok ut hodeplagget og surret det på plass på hodet slik at bare øynene vistes. Hun satte gjeterstaven i bakken foran seg og ventet.
De tre rytterne kom nærmere, brynjene glitret i sollyset og hovene slo mot bakken. Torden og lyn raste mot henne. Plutselig var de der. De stanset hestene foran henne og den ene soldaten snakket. ‘Er du alene?’ Øynene hans hvilte ikke på henne. De flakket frem og tilbake og søkte mellom Hovinene etter andre gjetere.
‘Det er bare meg,’ svarte Stillhet, vel vitende om hva som nå kom.
‘Drep henne,’ sa soldaten med en likegyldighet i stemmen som så ut til å skremme medsoldatene.
Den ene, en ung gutt som ikke hadde sett mer enn en brøkdel av Stillhets livslengde, kastet et usikkert blikk på lederen sin. ‘Sir?’
‘Jeg sa drep henne.’ Lederen satte blikket i unggutten. ‘Ellers legger vi igjen to lik her ute.’
Unggutten dro sverdet og red mot Stillhet. Et øyeblikk senere lå han på bakken med et blodig kutt i tinningen. Stillhet plasserte gjeterstaven i bakken foran seg igjen og tillot seg et smil de andre ikke kunne se. Det var en fryd å se forvirringen i ansiktene deres, selv om den bare varte et øyeblikk.
Begge soldatene dro sverdene og angrep fra hver sin side. Stillhet virvlet staven og den ene hesten vek unna da hun rappet den hardt på siden av mulen. Hun to et skritt til siden for å unngå den andre soldatens sverdhogg før hun la staven over den ene hånden og brukte den andre for å slå den butte enden rett under soldatens øre. Han gled bevisstløs av hesten, som tok noen raske skritt fremover før den stoppet og lurte på hvor rytteren hadde tatt veien.
Den siste soldaten hadde steget ned fra sin hest og spente raskt et skjold på sin venstre arm. Han hadde forstått at de hadde undervurdert henne, og at angrep fra hesteryggen ikke ville nytte. Vel, uansett hva han gjorde ville det ikke nytte. Stillhet unngikk hans første utfall med letthet mens hun betraktet hans utgangsposisjon, hvordan han holdt skjoldet og hvordan han svingte sverdet.
Beinstillingen hans var for tett, det ville være enkelt å få ham ut av balanse og han strakk seg for langt når han svingte sverdet. Stillhet tok et steg unna soldatens neste angrep og støtte staven mot håndleddet hans. Sverdet falt til bakken og ble borte i gresset, soldatens overraskede uttrykk gikk over i vantro da stokken kom opp under haken hans og sendte ham på rygg i bakken.
Stillhet betraktet de tre soldatene hun hadde uskadeliggjort. Hva var det med disse menneskene og krig? Hun ristet på hodet og vendte ryggen mot Splid.
Sørover, da.
Det var på tide å hente de andre.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar