Jul og Gaver

Hver sommer dukker det opp artikler, meninger og formaninger om at barna ikke skal bli spurt om hva de har gjort i ferien, siden det er noen som kanskje ikke har vært på en flott sydenferie, og de barna kan bli lei seg fordi de ‘bare’ har vært hjemme.

Det er det samme nå før jul. FAU oppfordrer til å ikke la barna dele ut gaver til sine venner på skolen, fordi de som ikke får kan bli lei seg. Det dukker opp artikler om de som ikke har råd å gi ungene gavene de ønsker seg, fordi de har dårlig råd. Det er et forventningspress, et gavepress, et prestasjonspress, og det er visstnok samfunnet som legger det presset på oss stakkars mennesker.

Jeg syns det stinker lang vei av dette.

Jeg er far til fem, og mann til en. Vi har over årene gått gjennom økonomiske opp og nedturer. Noen ganger har det hendt seg at vi ikke har hatt tid, anledning eller på det gitte øyeblikket råd til å arrangere bursdagsselskap for noen av barna. Vi har sjelden vært på storslåtte utenlandsferier, og har for det meste vært hjemme, og tatt oss en tur til Namskogan Familiepark hvis det hadde passet seg.

Men barna våre har hele tiden hatt tak over hodet, mat på bordet og foreldre som elsker dem mer enn noe annet på denne jord.

Hvor kommer forventningene barna har til dyre gaver, dyre ferier og dyre klær fra? Hvis du sier: Samfunnet, så fortjener du en flatneve over ansiktet. Det er DU som forelder som lærer barna hvilke verdier som er viktige.

Barna lærer sine verdier først og fremst fra sine foreldre. Det er ikke det du sier som gjør inntrykk på dem, det er hva du gjør som setter spor. Hvis du absolutt skal ha den nyeste telefonen og den beste TV’n, så setter du en standard for hva dine barn ønsker. Viser du at du syns det er flaut å ikke kunne dra på sydenferie, så vil barna dine også synes det er flaut. Bruker du en time foran speilet før du kan gå ut av huset, samtidig som du forteller barna at det ikke er det ytre som teller, men det indre, så hører de ikke på hva du sier, men de lærer av det du gjør.

Det er verdi i de små tingene. Det er ikke ting som gjør oss lykkelige, men fellesskap. Det er ikke prislappen på en gave som forteller hvor mye man bryr seg om noen, det er omtanken som er lagt i utvelgelsen av den gaven.

Jul har for meg alltid handlet om familie. Som barn var det selvfølgelig alltid spennende å finne ut hva som var i pakkene under treet, men like mye glede lå det i å treffe mine søsken igjen, de årene vi feiret jul hos min søster, med storfamilien samlet rundt bordet. God mat, samhold, latter og lek. Med andre ord, opplevelsen var i sentrum, ikke gavene.

Til alle familier der ute: Sett barna først denne julen. Se barna denne julen. Ikke overøs dem med gaver og ting, men overøs dem med klemmer og gode ord. Lag julemiddagene sammen, og skap en positiv opplevelse som ikke lenger handler om gavene under treet. La gavene bli en sekundær begivenhet, og samholdet bli førsteprioriteten.

Julen handler ikke om å få, julen handler om å gi, og det er en av verdiene vi burde lære våre etterkommere. Den beste gaven er å gi av seg selv, for at andre skal få det bra.

Ha en fortreffelig jul, alle sammen.

Daniel

Om menn og følelser og sånt tull

Menn må snakke mer om følelsene sine, si mer om hva de tenker. Menn må tørre å si fra på samme måte som kvinner allerede gjør. For å få bukt med selvmord blant menn skal vi ta og føle og snakke om de vonde følelsene. Hva om det gjør vondt verre?

Jeg er mann. Jeg gråter i dusjen.

Jeg er gift og har fem barn. Jobb, stress, utdanning, lekser, fritidsaktiviteter, matlaging, husarbeid, og alt annet som krever en bit av min oppmerksomhet hver dag. Det er ikke rart at man tidvis føler at man ikke strekker til, og av og til strekker man faktisk ikke til. Man blir sliten og lei, og tunge tanker kan snike seg inn i hodet. Hva gjør man da?

Fruen ønsker (i likhet med mange andre kvinner) at jeg (man) skal snakke om, og si fra om ting som plager meg, og til en viss grad så gjør jeg det. Ting som er relevant for forholdet mellom meg og hjertet i mitt liv er viktig å snakke om. Et forhold må baseres på god kommunikasjon. Men andre greier? Nei!

Det er mine følelser, og det er nettopp det det er: Følelser! Ikke-håndfaste, subjektive FØLELSER!

Det er en fundamental forskjell på menn og kvinner (om jeg får lov å generalisere litt), og det er håndtering av problemer. Der menn er praktiske vil kvinner gjerne snakke om ting. Vi er fiksere, dere er følere. Hvorfor skal vi menn endre oss og snakke om ting?

Hvis jeg føler at verden er imot meg, jeg har problemer med noen på jobben, en deadline er rundt hjørnet, og det er ingen sjanse i helvete at jeg blir ferdig med jobben, hva i pokker hjelper det å snakke om det? Da gråter jeg heller en skvett i dusjen, drikker en god kopp kaffe og ordner opp i situasjonen.

Det er dermed ikke sagt at de som trenger det ikke skal få snakke om ting, men hvorfor skal menn presses inn i et tankesett som ikke passer dem? Kanskje systemet og støtteapparatet burde tilpasses hvordan menn er?

Jeg søkte opp denne statistikken på en innskytelse, og mine antakelser stemte rimelig bra. 

Selvmordsstatistikken er rimelig stabil i rundt 40 år, før den tar helt av. Det har alltid vært mer menn enn kvinner som tar selvmord, men kvinnefrigjøringen i sammenheng med 80-tallet der den myke mannen var et ideal, ser ut til å gjøre et markant innhogg i den mannlige delen av befolkningen.

Setningen over kan virke flåsete, men med stor sannsynlighet er det en del av årsaken.

Før kvinnefrigjøringen var ofte menn i jobb og kvinner hjemme. Menn var inntektskilden og kvinner var omsorgspersonen i hjemmet (Menn – Fiksere, Kvinner – Følere). Skilsmisse var ikke sett på med blide øyne, i tillegg til at det var vanskelig for kvinnen å leve uten den økonomiske støtten fra menn.

Etter hvert som kvinner blir mer økonomisk uavhengig, blir det lettere å ta steget ut av et forhold, kvinnene går over til å bli fiksere, i tillegg til følere. Hva har menn igjen?

Som vi ser av grafen over er det en mistenkelig likhet mellom selvmordsstatistikken og skilsmisse/separasjonsraten.

Det er dessverre slik at menn ofte blir satt til side i omsorgsfordelingssaker etter samlivsbrudd. Kvinnen blir sett på som den beste omsorgspersonen i de aller fleste saker. Skolen er ikke tilpasset guttene, og mange sliter gjennom skoletiden. Jentene får de beste karakterene og tar oftere høyere utdanning. Det er insentiver på plass for å få jentene til å ta utdanning innen ‘typiske mannfolkyrker’ som ingeniørstudier, men ingen insentiver for å få menn inn i ‘typiske kvinneyrker’. Vi skal kvotere kvinner inn i styrer og i lederstillinger, men håndtverksyrker og farlige jobber er fortsatt forbeholdt menn.

Menn er utdanningstapere, omsorgstapere, godt representert i arbeidsrelaterte dødsstatistikker og topper selvmordsstatistikken med god margin. Dette skal vi snakke om, og lufte følelsene våre rundt.

Hva hjelper det? Dette er ikke noe vi kan snakke eller føle oss ut av, det krever handling. En handlingsplan som løfter begge kjønn. En plan som erkjenner at menn og kvinner er forskjellige, og ikke tvinger den ene eller den andre inn i en mal som ikke passer. Vi trenger forskjellige ting, tenker forskjellig og føler forskjellig.

Jeg gråter i dusjen fordi mine subjektive følelser og problemer er akkurat det. Mine. Som mann trenger jeg praktiske løsninger for mine utfordringer. Å kjenne på, og snakke om følelser gjør vondt verre, hvis det ikke ligger en løsning i enden av samtalen.

PS. Håper noen føler seg støtt nok til å ta en debatt rundt emnet;)

Daniel

Kunsten å si farvel

Jeg hadde egentlig ikke tenkt å bli værende i Mosjøen da jeg landet her i 2000, og etter 16 år hadde jeg slått meg til ro med at det var her man kom til å bli værende. Men livet byr stadig på overraskelser, og nå er turen kommet til at Fredrikstad får gleden av å oppleve meg og min familie.

Hvordan endte jeg egentlig opp i Mosjøen i utgangspunktet? Tilfeldighetene som har ført meg hit er egentlig særdeles tilfeldige. Jeg har gitt opp å vinne i lotto siden jeg på mange måter allerede har gjort det.

Min far er opprinnelig fra Mo i Rana og min mor er fra Texas. De traff hverandre i Gøteborg, der jeg er født. De fant ut at det ville være smart å flytte til Leirfjord(!), noe vi gjorde året jeg ble fem. To av søsknene mine ble igjen i Gøteborg, noe som har gitt meg gleden av å tilbringe mye tid i en av de vakreste byene jeg vet om. Sammensetningen av nasjonaliteter på foreldresiden har også gjort at jeg har fått reist mye i oppveksten. Turene jeg har hatt i Amerika har gitt meg mye, varierte steder, varierte mennesker, stereotypiske Texanere, naturopplevelser (som innebærer en vill tur i bushen med onkel Johnny, en machete, en revolver og innsiden av en politibil).

Jeg har også vært på Mo.

Jeg bodde på hybel i Sandnessjøen siste år på videregående, tok befalsutdanning i Alta, og endte opp i praksis som instruktør i HV-14 her i Mosjøen. Prøvde meg på videre engasjement som instruktør, men ble forbigått av en av de andre kandidatene. Fant ut at det vill være greit å jobbe et år før jeg studerte videre. Smart...

Familie er en av de tingene som ofte kompliserer planene man legger, det er vanskelig å gjøre noe som helst når kidsa er små, og av en eller annen grunn så ble det aldri slutt på småbarnstiden, fruen skulle studere i noen år, og tiden gikk. Selv om vi ofte snakket om å flytte, ble det vanskeligere og vanskeligere å se det for seg. Ungene ble eldre, og selv gror man fast.

Rutinepreget hverdag er noe av det verste å komme seg ut av. Stå opp, kjøre i barnehage, kjøre på jobb, kjøre i barnehage, kjøre hjem, lage middag, krangle om lekser, sette på vaskemaskinen, brette klær, og plutselig er dagen borte, og neste dag kommer med samme innhold. De fire årene fruen studerte ble ekstra monotone, da fokuset var på å lette denne tiden for henne, og den lille fritiden man hadde endte opp med å døse på sofaen foran Netflix.

Det å bestemme seg for å ta skrittet å flytte har mildt sagt vært et sjokk for systemet, og man er nå mer skjerpet enn man har vært på flere år. Eventyrlysten har kommet tilbake, og forventningene til fremtiden er skyhøye. En ny plass med nye mennesker ligger for mine føtter, nye nettverk skal bygges, nye erfaringer skal oppleves. Utfordringen nå er ikke å falle tilbake til den samme apatiske tilværelsen man har vasset rundt i, men å holde hver dag fremover i ørene og gripe mulighetene som kommer.

Jeg er fullstendig klar over at, uansett hvor man er, så er folk folk, og rutiner er rutiner, så hverdagen vil komme sigende inn etterhvert, uansett hvor man bor. Kunsten å si farvel til middelmådighet og tiltaksløshet må jobbes med uansett hvor man er i verden.

Så hvordan gjør vi dette? 17 år med vennskap. 17 år med arbeidskolleger. 17 år med opplevelser og fellesskap. 17 år med oppturer og nedturer. Dyrkjøpte erfaringer, latter med kompiser, faste kinodater med gode venner. Ingenting av dette er ting man legger fra seg med et lett hjerte, selv om fremtiden lokker med nye, spennende opplevelser.

Tusen takk til LilleTorget, sjefer, kolleger, stamgjester og vilkårlige forbipasserende, som gjennom sju år formet mine sosiale evner, skjerpet min empati for medmennesker og økte min toleranse og tålmodighet med vanskelige og krevende kunder, men også gav meg mye glede og latter.

Tusen takk til Tryg Vesta og mine kolleger der, som gav meg en sjanse til å vokse som selvstendig selger og viste meg viktigheten av å være selvgående og strukturert.

Tusen takk til Elkjøp som viste meg de gode og dårlige sidene av lederskap, som lot meg prestere med det jeg hadde lært årene i forveien.

Tusen takk til Tundra Sol, som gav meg en sjanse å hjelpe å forme og utvikle en flott bedrift og bygge nettverk utenfor både kommune- og landegrenser.

Takk til familien, både biologisk og inngift, for all hjelp og støtte, med barnepass og velmenende råd.

Tusen takk til alle mine venner og bekjente, for alle hyggelige stunder over en kaffekopp eller en drink, for all støtte og vennskap gjennom årene. Dere er alle min familie.

Det sies at det krever en landsby å oppdra et barn, så takk til Mosjøen for oppdragelsen jeg har fått, takk for å ha formet meg til den mannen jeg er i dag, og for å ha gjort meg klar for å reise ut i verden og sette mitt preg på den.

Dette ble egentlig veldig klissete og sentimentalt, men å si farvel er ikke min sterkeste side, så det måtte bare bli på denne måten. Jeg har nå et halvt år igjen som fastboende Vefsning, og jeg lover at når jeg drar skal jeg være en god og ansvarsfull representant for kommunen... i hvert fall en representant.

Frem til da møtes vi vel over en kaffekopp i ny og ne?

Daniel