mandag 24. november 2014

Flyvettreglene


Å reise med fly er - i likhet med mye annet - et studie av menneskets atferd. Det gjennomsnittlige mennesket har alltid et behov for å være først, selv om det ikke betyr å komme fram fortere.

Jeg reiste en gang fra Gardermoen til Værnes og så virkelig hvordan trangen til å være først virkelig klarte å forsinke avgangen. Som vanlig fyltes det opp med dresskledde menn med trillekoffert foran innsjekkingsskranken rundt 15 minutter før boarding. Alle øynet hverandre med avsky, og skranken med hunger. Som sultne ulver rundt en skadet hjort.

Da innsjekken startet, kastet de seg over skranken som villmenn, og styrtet ut til den ventende bussen som stod utenfor. Alle som en kapret de seg plass nærmest utgangen slik at vi andre mætte presse oss forbi dem for å komme på. De skulle selvsagt først av for å komme først på flyet. Utrolig nok så de ikke ut til å forstå at bussen kom ikke til å kjøre før alle var kommet på...

Da vi kom til flyet reiste de seg for å komme først av. Dessverre for dem åpnet ikke bussen dørene før ti minutter senere.

Da dørene endelig åpnet seg løp de alle sammen ut, med Dagens Næringsliv under armene og opp trappe  til flyet for så å lage kø for oss andre. De hadde selvsagt seter fra rad en til fem, og hadde tilfeldigvis trillekofferter i en størrelse som måtte legges i  bagasjehylla med kirurgisk presisjon.

Det var kjølig å stå ute i snøen og vente på dem.

Med bakgrunn i dette har jeg lagd en kort liste, som nevte menn nok aldri kommer til å lese, men som kan være grei å bruke for å ta hensyn til medpassasjere når man er ute på tur.

1. Flyet går ikke fra dere.
Dette gjelder alle dere som spretter opp fra stolene så snart det kommer en flyplassansatt til gaten - selv om det er ti minutter til boardingen starter. På de fleste flyturene har passasjerene fått seteplass - ingen tar ditt sete.

2. Køkultur
Igjen - alle som spretter opp. Det er en grunn til at de med seteplass fra rad 15 og bakover blir bedt om å gå på først. Da slipper vi å stå i kø og vente på at du på rad en skal bruke fem minutter på å ta opp plass i midtgangen mens du legger opp håndbagasjen.

3. Dørene åpnes...
...ikke før motorene er slått av. Det er ikke noe poeng å reise seg så snart flyet har stoppet. Det er gøy for folk som meg å se på dere som står i midtgangen i ti minutter før dørene åpnes, men det er ikke nødvendig.

4. Verden savner dere ikke SÅ mye
Når dere står i midtgangen  og venter på at dørene åpnes - vær snill å vente med telefonsamtalene til dere kommer av flyet. Selv om du er fryktelig viktig har vi andre ikke lyst å høre om din flytur. Vi opplevde nettopp samme tur.

5. Planlegg litt.
Du VET du kommer til å legge jakken i hylla over setet, så hvorfor ikke kle den av før du går inn i flyet - du har tid de ti minuttene du tripper og venter spent på å komme deg først inn for å sette deg på rad en. Det er heller ikke plass å kle på deg jakken mens du står sild-i-tønne og venter på at dørene åpnes. Den kan vente til du har kommet knn på terminalen.

6. Smil
Smil til flyvertinnene/flyvertene. Se dem inn i øynene og takk for kaffen. De har en hektisk hverdag med mange passasjerer og fortjener å bli satt pris på.

Hvis noen har flere punkt å tilføye, skriv  gjerne i kommentarfeltet.

Og ha en god tur:)

fredag 7. november 2014

Bading i forsvaret skjer aldri uten badehette

Alt dette oppstyret om forsvarets badevaner har dradd frem noen gode minner fra min tid i HVUB Alta. Ah! For et år! Kaptein Berg i Marlborofrakken som bølget dovent rundt føttene hans når vinden slet i den. Følelsen av forvirring som ble avløst av redsel da man hadde avmelding, og plutselig ble gjort oppmerksom på den andre stjerna på Pedersens skulder. Etter å ha kalt ham Fenrik. Eurobonuspoengene man samlet opp på forsvarets regning…

Det var tider det.

Jeg skal nå prøve å gjenfortelle det jeg husker av Aspirant-øvelsen, eller Helvetesuka som noen kaller den. Når jeg sitter her er det ikke sikkert at hendelsene kommer i rett rekkefølge, og jeg tror faktisk det er hele dager som mangler fra hukommelsen, men hvis noen av mine medsammensvorne kan tilføye noe, eller rette på noe, da blir jeg glad.

Dag 1- Eye of the Tiger Danger Zone



Sjelden har jeg blitt så inspirert som denne dagen, og så glad. Stående på oppstillingsplassen utenfor skolebygget på Kvenvikmoen utenfor Alta var 34 håpefulle UB-Elever, ventende på marsjordre. Plutselig går vinduet til Kaptein Bergs kontor opp, og Eye of the Tiger Kenny Loggins Danger Zone bryter stillheten. En bølge av forventning slår over alle oss grønnkledde, og jeg husker at smilet satt løst hos de fleste da vi ble ført bort fra leiren og hørte lyden av et helikopter som kom flappende gjennom luften noen ulidelige trege minutter senere..

Som jeg husker bestod laget av meg, Stian Johansen (Steinsli), Arnt-Olav Lerhaugen, Sveinung Svendsen (Mulig han kom inn i laget senere?), Frøken With, Isak Eira(Litt usikker på ham) og Hustoft? (Jeg hater å glemme ting, men dette er fjorten år siden).

Vi ble fløyet ut til foten av et fjell et eller annet sted nord for Alta, det er veldig viktig å gå i fjell forstår dere, og hoppet ut av helikopteret og satte i marsj opp fjellskrenten. Jeg husker stigningen godt, sekk på ryggen, M77 på magen i tillegg til AG-3. Det var en fin tur opp, før vi skulle ned på den andre siden.

Den kvelden kneppet vi en femduker, vi skulle tross alt ha to mann ute på vakt til enhver tid, så det var ikke noe poeng å kneppe syvduker, var det vel?

Jo.

Følgebefalet(Beklager, ditt navn er ikke i hjernen min for øyeblikket) vårt dro seg inn i teltet og skulle åpenbart sove sammen med oss på natten. Det var på tide med en diabolsk plan… vi smuglet liggeunderlag og soveposer ut i MG-Stillinga slik at vaktpostene skulle få seg litt søvn på natten, og passet på å dulte borti befalet(Solli?), sparke litt i leggen eller slå ham litt med spaden hver gang det var vaktbytte. Han fikk ikke mye søvn den natten. Det var siste natt han sov sammen med oss.

Dag 2 – Suppehue



Det er mulig jeg blander sammen dagene, men det får så være. Litt utpå dag skulle vi rappellere ned en bergvegg, jeg kan ikke huske om vi visste det på forhånd eller ikke, men på grunn av de andre trege lagene foran oss måtte vi vente en god stund før det ble vår tur.

For alle som har kjennskap til venting i forsvaret, så skal det alltid være en venteleksjon tilgjengelig, og vi fikk det ærefulle oppdraget å slå leir. Mange ganger. Så fort vi bare kunne.

En av leksjonene i teltoppsett består i å sette fra seg pakning, kneppe syvduker, rulle ut liggeunderlag og soveposer, ha pakningene på plass og vannet på kok på primusen, og alt skal være gjort på rundt 8 minutter (så vidt jeg kan huske). Dette koste vi oss med mens vi ventet på å få klatre ned en fjellvegg.
Etter å ha klatret ned satte vi kursen for et nytt samlingssted, og på veien dit presterte Frøken With å tråkke over, og vi fikk bruk for tidligere trening på å lage improvisert båre. Vi andre var overlykkelige for å kunne få lov å bære henne ned fra fjelltoppene og ned i de dype daler. Den dag i dag våkner jeg på natten og takker for den flotte treningen det var.

På kvelden samlet hele troppen seg i nærheten av en bondegård. Det ble slaktet en okse og vi fikk varmet hendene på innvollene og alle lagene fikk et stykke kjøtt hver som vi skulle dele på.
Siden dette var den maten vi hadde så vi på det som en fordel å få det lille vi hadde til å rekke lengst mulig. Vi stekte derfor kjøttet og la det i et kokekar for å rasjonere ut resten av uken, deretter kokte vi suppe på beinene. Til alt hell når suppen var ferdigkokt kom det noen inn i teltet og klarte å velte kasserollen med suppe. Har aldri sett Sveinung så glad som han var da.



Dag 3 – Firkløver


Denne dagen kan jeg ikke huske mye av, det kan hende dag 2 og dag 3 har glidd litt inn i hverandre, men vi slo leir ved siden av en liten kolle med noen trær på toppen, et ypperlig sted å plassere MG’en. Noen hadde prestert å legge kokekaret med kjøttbiter i samme sekk som parafinen, med det resultat at kjøttet var ødelagt.

Vi kamuflerte teltet etter beste evne, siden vi hadde fått nyss i at det var fiender i området, og ventet på neste ordre. Treet i MG-Stillingen var perfekt å sette ryggen mot og mumse noen biter parafingratinert oksekjøtt med grus. Og Toro, hvis dere noen gang slipper et slikt produkt på markedet, så fant jeg på navnet først.

Jeg våknet av et spark under føttene, følgebefalet (snedig at jeg ikke husker navnet hans, Jeg husker Lise, kjæresten hans) vårt følte åpenbart ikke at å sovne på post var noe jeg burde gjøre.
Vi hadde før øvelsen fått utlevert stridsrasjoner (som vi ikke fikk røre) i forskjellige varianter. Alle vet at det er kyllig i karri som er den beste. Tilfellet ville at vi hadde alle på laget fått utlevert en eller annen form for delikatesse. Følgebefalet hadde fått fisk.

Han prøvde, uten hell, å få bytte til seg en av våre deilige rasjoner. Til slutt kom han krypende med en stor plate firkløver som vi skulle få hvis han fikk bytte fra seg fiskeretten, men da hadde vi bestemt oss at han ikke skulle få, så han fikk ta med seg sjokoladen og fisken sin og gå.

Dag 4 – Feltspade i rompa



Jeg husker vi krysset en elv, og noen datt i vannet, men det kunne likså godt vært en annen dag.
Vi gikk mye denne øvelsen, veldig mye. Vi vandret rundt 26 mil (i luftlinje) over to fjell i løpet av disse dagene, og jeg var en heldig soldat som var i besittelse av en av den gamle typen feltspade, den med langt skaft. Jeg hadde den hengende på venstre bakside av GRUen og den hadde gnagd på skinka mi i noen mil. Det er ikke å anbefale.

Det er mulig vi slo leir den kvelden.

Dag 5 – Endex



Siste dag på øvelsen var den verste dagen. De andre dagene hadde vi oppdrag, et sted å gå til eller et mål å oppnå, men denne dagen var viet til venting og usikkerhet. Rullering mellom utevakt, fyringsvakt og avslapping. Noen fant et tre som var perfekt for å slenge rumpa over for å drite (Hvorfor tenker jeg Holand, var han på laget?)

Digresjon: Holand… Du vet den julekalenderen du kjøpte på Rema 1000? Den som du byttet fordi det ikke var sjokolade i den?  Det var sjokolade i den da du kjøpte den…

Når mørket la seg over Finnmark fikk vi endelig et oppdrag, vi skulle ta oss frem til ei bru som vi skulle sprenge. Vi fant et sted langs veien der vi satte fra oss oppakningene og tok oss frem mot målet, to av oss (Isak og Sveinung?) tok med seg sprengstoffet og  skulle utføre oppdraget. Troppen med HV-gubb på toppen av brua ønsket det annerledes.

De klarte begge å stikke av, selv om en av dem måtte over elva for å komme seg unna.
Vi tok oss slukøret tilbake mot pakningene. Dette var det første oppdraget vi ikke fullførte i løpet av øvelsen, så vi ble litt triste. Vi dro på oss sekkene og fortsatte bortover siden av veien, og av en eller annen grunn kom det en ny giv over oss, jeg vet ikke om det var følelsen at vi snart var ferdig med øvelsen eller om det var noe annet, men vi beveget oss plutselig i lett jogg langs veien, mot synet jeg nok aldri kommer til å glemme.

Vi kom rundt en sving og en åpenbaring befant seg på en snuplass lenger fremme. Silhuetten av en mann, innrammet de gule lysene fra en MB, lyden av en Mercedesmotor skar gjennom stillheten som et hosteanfall i et bibliotek. Den velkjente, flagrende frakken. Lukten av skinnvest og mokkasiner som trønderne aldri klarer å vaske av seg, uansett hvor lenge de er borte fra heimbrentskjelleren som kalles trøndelag, var fremtredende i den skarpe kveldsluften.

Da vi stod foran vår egen Obi-Wan Kenobi, Kaptein Berg, holdt han frem en plastpose full av sigaretter, snus og sjokolade før han proklamerte: ‘Gutta! No e dåkk færrdi!’

Noen som har prøvd å snuse og røyke to sigaretter samtidig som man spiser sjokolade og løper? Det er ikke lett.

Dag 6 – Etterspill

Jeg våknet dagen etter, helt av meg selv. En titt på klokka fortalte at det nærmet seg lunsj og jeg svingte føttene ut av overkøya og hoppet ned. Da jeg klarte å karre meg opp fra gulvet jeg hadde segnet om på fant jeg ut at føttene virket, men bare litt.

Vi var 18 stykker som hadde fullført øvelsen. De som hadde måtte bryte underveis hadde blitt vekt på morgenen og satt og pusset utstyret som hadde blitt brukt under øvelsen. Jeg syns fortsatt det er deilig å se på at andre mennesker arbeider.

Etter å ha inntatt minimalt med mat denne uken ble vi advart mot å spise mye, fordi kroppen ikke ville takle det, noe Rassmusen fikk erfare, så jeg åt rikelig både til lunsj og middag, før vi dro ned til PP der jeg kjøpte med en Taco-Tallerken før jeg åt opp restene av en Taco-Pizza noen ikke klarte å spise opp. Etterpå måtte vi såklart på Bobo for å kjøpe smågodt.

Nåtid

Det er noe spesielt med forsvaret. Det året jeg hadde i grønt er nok et år som jeg alltid kommer til å ha med meg. Det var mye som skjedde, men jeg har nesten bare gode minner fra den tiden. Spesielt MB-kurset der Kuruwita holdt på å velte med bilen og ta med seg alle soldatene i den med seg i den visse død, ukene på GP med rocking på musikkrommet (Hykkerud) og de ukjente angriperne på Banak. Det var gøy.


Jeg håper jeg ikke husker så alt for feil, men det er sikkert noen som kan rette på meg, hvis det trengs.

Kompani; HOLDT!

torsdag 6. november 2014

Gamlinger på fest

Det er vondt å innse at man begynner å bli eldre. Som oftest kommer realiseringen snikende opp bak deg med en støpejernspanne og klinker deg midt i ansiktet.

For et par helger siden rundet min livsledsager tredve, og jeg ble slett ikke overrasket da hun var full av mugg da jeg løftet dyna av den plutselig skrukkete og forfalne kroppen om morgenen. I løpet av dagen måtte vi anskaffe henne en rullator. Tiden flyr i lystig lag, forstår dere.

Spøk til side, forrige helg tok hun turen til en venninne på innflytter/halloweenfest. Jeg blir alltid glad når hun endelig tar en tur ut for å ha det gøy, mellom studiene, jobben og barna blir det sjelden hun tar seg tid til det. I tillegg får jeg TV’n for meg selv i noen timer.



Jeg kan se for meg den festen; et rom fylt av jenter som, for første gang på lenge har barnefri, sitter og gjesper mellom drinkene, prøver å unngå å diskutere barn og bleier og mimrer om tiden da samtaleemnene på festene var hva som skjedde på forrige ukes fest.
Som den trivelige mannen jeg er hadde jeg gitt beskjed at jeg kunne hente fruen når hun skulle hjem, og telefonen ringte rundt klokken ett. En lystig stemme 3523 meter unna kunne fortelle at de nettopp hadde kommet ut på byen, og nå var det på tide å dra hjem.


Lang historie kort: De hadde tatt turen ned på Bakeriet (Lokalt diskotek…tror jeg), der (i følge fruen og hennes venninner) ingen av gjestene hadde vært eldre enn ti år, og ingen av dem hadde heller rundet 60 kilo ennå. Det er risikoen med ikke å være ofte på byen, man merker ikke at man blir eldre før man plutselig står øye til øye med sine egne barn i baren…



Dette minnet meg om en opplevelse jeg hadde en gang på den nedre siden av tredvetallet.
Fra jeg begynte å frekventere lokaliteter der alkoholholdige drikkevarer har det alltid vært en eller annen ‘eldre’ fyr på vorspiel eller nachspiel som man lurer på hvem er og hvorfor han er der. Nesten uansett hvor jeg har vært så er det en person der som har passet inn i den rollen.

Det hendte seg en gang for noen år siden at jeg dro på et vorspiel hos en kollega sammen med en kompis. De fleste der var kollegaens venner, og siden hun var noen år yngre enn oss så var vennene hennes også det. Jeg husker det var noen merkelige blikk fra noen av dem, samtalene gikk ikke like lett som de burde, og plutselig slo det meg: Jeg hadde blitt den eldre fyren på festen. Jeg hadde glidd over til å bli den merkelige personen som andre lurer på hvem inviterte og alle snakker motvillig med.



Det var bare en måte løse denne pinlige situasjonen på: Jeg og kompisen pakket saltstenger mellom sofaputer, i blomsterpotter og i alle rumpesprekker vi kunne finne, dro ut på byen i fem minutter før jeg stakk hjem.

Det var nesten like smertefullt som den gangen jeg fikk servert spørsmålet: ‘Har du piercing i tungen? Jeg har aldri møtt noen som er så gammel og har piercing i tungen.’ 

Hadde jeg et poeng med dette?

Nei.


Ha en fin kveld