Utdrag fra mitt bok-prosjekt


Daniel Aasen

Prolog

Det raslet i ringbrynjer og klirret i metall.
Soldatene sparret to og to ute i treningsområdet i utkanten av landsbyen.
Over to hundre av dem. De hadde marsjert inn i den lille landsbyen for to
uker siden fra Stonehaven. De ventet på den neste forsendingen av
metaller de skulle eskortere tilbake.
Hver gang et sverd traff et skjold gav det gjenlyd i fjellet som
ruvet over området, og lukten av svette og olje hengte i luften.
Treneren ropte ut ordrer mens han gikk frem og tilbake mellom
rekkene av soldater, rettet på et våpengrep her og en fotstilling der. Alltid
i bevegelse. Jenta som hang over gjerdet og så på elsket alt med dette.
Med sine seks somre var jenta allerede i full gang med å forme sin
fremtid. Hun ville bli soldat. Ri sammen med regimentet til store, flotte
trefninger. Sånn som i eventyrene. Svinge sverdet over hodet mens hun
ropte kamprop, og skremme fienden på flukt.
Sola kastet sine varme stråler ned over den, til vanlig, gjørmete
bakken. Hver gang soldatene flyttet på føttene sparket de opp mengder
med støv, som gjorde sitt til at treningsområdet så ut som en virkelig
slagmark, I hvert fall slik jenta så det for seg.
Treneren la merke til henne og hun vinket til ham.
‘Ta fem!’ Ropte han til soldatene og kom bort til henne.
Jenta syns han så ut som en kjempe. Store, bulende muskler på
den bare overkroppen, Øynene var veldig nære hverandre og han hadde
store utstikkende ører som hun fikk lyst til å gripe tak i. Han målte henne
opp og ned mens hun smilte til ham.
‘Har du en bror som trener med styrkene her?’ spurte han bryskt.
‘Nei,’ sa hun, fortsatt smilende.
‘Hva gjør du her da?’
‘Jeg vil bli soldat!’
Treneren sukket oppgitt og tørket svetten fra pannen sin med et
veldig skittent tørkle. Han pakket det på plass innenfor bukselinningen
bak på rumpa. Til og med jenta visste at det ikke var en bra plass å ha
den, men hun sa ingenting.
‘Hør her, jenta mi. Du er for ung til å bli soldat. Dessuten trener vi
bare gutter her. En militærstyrke er ikke en plass for kvinner.’
‘Jeg trener med gutter hver dag,’ sa jenta ivrig. ‘Og jeg vinner hver
gang.’
‘Det tviler jeg ikke på,’ treneren smilte et varmt smil som virkelig
myknet opp ansiktet hans. ‘Men hør her du. Saken er den at mange av
mennene her har vært lenge hjemmefra, de har gått langt, og ikke alle har
helt sunne hobbyer. Det er rett og slett ikke en god ide at du henger rundt
denne gjengen alene.’
Jenta forstod ikke hva det var treneren mente, men skjønte at det
var på tide å gå. Bestemor ventet sikkert på henne uansett. Hun hoppet
ned fra gjerdet, sa farvel til treneren og løp hjemover.
Landsbyen var liten, og det tok ikke lang tid fra treningsområdet
til den andre enden av husklyngen, men jenta tok seg god tid likevel.
Hun fant seg en kjepp som hun lekte var et sverd og øvde seg på de
samme formene som soldatene hadde trent på. Blokkere, parere, angrip.
Blokkere, parere, angrip.
Jenta lekte seg hjemover mellom husene som var bygd av stein
hentet ut fra gruvene i fjellet. Hadde hun enda vært gutt hadde hun
allerede kunnet jobbe i gruvene. Men, nei da. Hun var jente. Foreldreløs
sådan. Det var ikke mange muligheter for slike som henne, fikk hun ofte
høre. Hadde det ikke vært for bestemoren hadde hun blitt solgt for lenge
siden.
Hun kom hjem til huset der hun bodde med bestemoren. Det var et
lite bygg med tre rom. Oppholdsrom og kjøkken i det ene, ett soverom,
som hun og bestemoren delte, og et vaskerom. Ikke mer enn de trengte,
og det var mer enn nok, som bestemor pleide å si. Jenta gikk inn.
‘Er det deg Solstråle?’ kom det fra gyngestolen i hjørnet. ‘Det var
på tide, unge dame. Du skulle vært tilbake for lenge siden.’
Jenta krympet seg. Hun hadde bare stoppet for å se på soldatene en
liten stund, men det hadde åpenbart vært lenger enn hun hadde trodd.
‘Beklager bestemor,’ sa hun stille.
‘Du har vel vært å sett på soldatene igjen? Ja, ja. Ingenting å gjøre
med det nå. Kan du være snill å fyre opp i ovnen og lage en kopp te til en
gammel kropp?’
Solstråle gikk i gang med å tenne i ovnen, og kort tid etter hjalp
hun bestemoren med å få i seg den varme drikken. Bestemoren sukket
tilfreds og strøk jenta over kinnet.
‘Jeg brukte de siste tebladene.’ Sa Solstråle.
‘Ikke noe trøbbel. Det er marked om to dager. Du får dra ned
sammen med Abban og kjøpe mer da.’
Solstråle ble veldig glad. Hun elsket å reise. Det var ingenting hun
ønsket mer enn å forlate denne lille gruvebyen, der hun satt fast og måtte
ta seg av bestemoren sin. Det var urettferdig. Guttene i landsbyen jobbet
i gruvene, og jentene hjalp til hos bakeren og skredderen. Og hun måtte
være hjemme og lage te til bestemor, vaske huset, tømme kammerpotten
og alle mulige andre forferdelige plikter. Av og til ønsket hun at
bestemoren skulle falle om og dø, sånn som mamma og pappa, så kunne
hun gjøre hva hun ville.
Solstråle bet i seg den siste tanken. Det var ikke bestemors feil at
hun var blind. Det var heller ikke bestemors feil at mamma og pappa
døde i en gruveulykke. Dessuten kunne bestemor mange flotte historier
om fortiden. Historier om fantastiske slag, og Guder og Tåper. Jenta
lyste opp igjen, som den solstrålen hun var. De mørke tankene forsvant
bak i hodet et sted.
‘Kan du fortelle meg historien om Stjernen som falt?’ spurte hun
håpefullt. Bestemoren satte koppen sin famlende fra seg på bordet, og
med litt hjelp fra Solstråle unngikk hun at den falt i gulvet. Solstråle krøp
opp i fanget til bestemoren og satte seg godt til rette.
‘Dette er historien om den gang det regnet ild fra himmelen.’

***

Stemmer fra oppholdsrommet fikk Solstråle til å våkne. Hun hadde hatt
en fantastisk drøm om drager og riddere, stjerner som falt og sjøer av ild,
og var lettere irritert over å ha blitt avbrutt. Plutselig fikk hun en vond
følelse i magen. Bestemoren brukte aldri å ha besøk, i hvert fall ikke
etter at Solstråle hadde lagt seg. Hun smøg seg stille ut fra senga, lurte
seg bort til døra og kikket forsiktig ut.
Hun kunne se bestemoren sitte i gyngestolen sin, men Solstråle
kunne ikke se hvem hun snakket med. Noe hadde skremt den gamle
damen. De melkehvite øynene var vidåpne og hun satt med et vantro
uttrykk i ansiktet.
‘Det kan ikke stemme!’ sa hun. Stemmen skalv.
‘Det gjør det,’ sa en mannsstemme. ‘Aiken har falt til opprørerne.
Vetalas har tatt styringen, og Rådet er drevet på flukt, eller drept.’
‘Hva skjer nå, da?’
‘Vi må vente. Mens vi snakker har arbeidet med å bygge en vegg
rundt byen startet. Vi vet fortsatt ikke om Boken er i Aiken, men nå har
vi mistet muligheten til å lete der. Vetalas er en gal mann, og han drar
hele befolkningen med seg i dragsuget. Det vil ikke være trygt for noen
der nå.’
‘Isa. Boken ER der. Hvis Vetalas finner den. Hvis han har funnet
den – Jeg tør ikke tenke tanken. Det er som du sier, han er gal, og han
kommer ikke til å stoppe med Aiken.’
‘Jeg vet.’ Sa Isa oppgitt. ‘Men saken stiller seg slik at jeg har ikke
krefter nok til å gjøre noe med det. Jeg må hente hjelp.’
‘Hvor lang tid?’
‘Jeg kan åpne en portal for å komme dit jeg skal, men ikke tilbake.
Ikke for alle tre, så det kommer til å ta tid. Det kan ta veldig lang tid. I
mellomtiden må du holde øynene åpne. Jeg tror ikke Vetalas har
mulighet, eller kapasitet til å gjøre noe på lenge. Han er kanskje gal, men
han gjør ikke noe overilt. Han har tålmodigheten til å vente.’
Solstråle kunne se bestemoren nikke. Hun var åpenbart ikke
fornøyd med svaret, det var tydelig, men hun aksepterte at det var slik
det var. Det kom en svak summende lyd fra den andre siden av døra, og
så; lyden av måker. Deretter ble det stille.
Solstråle ble sittende og se på bestemoren som bare gynget frem
og tilbake i stolen sin. Hun var åpenbart bekymret for det mannen hadde
fortalt henne. Aiken var den store byen lenger sør. Hun hadde hørt om
den da hun var på marked. Resten av det som hadde blitt sagt kunne hun
ikke få noe fornuftig ut av, så hun snek seg tilbake til senga.
Akkurat i det hun skulle legge hodet på puta smalt ytterdøra opp
og noen kom trampende inn i huset. Solstråle løp bort til døra og la øyet
inntil dørsprekken igjen.
En mann i ringbrynje og med sverdet ute stod midt i rommet og så
seg rundt. Han var en veltrent mann, med intense øyne og en spiss nese.
Både mannen og sverdet hans var dekket av blod.
‘Hvor er Isa, den bajingan!’ Ropte mannen.
‘Ingen grunn til å rope, unge mann.’ Sa bestemoren rolig. ‘Jeg er
blind, ikke døv.’
‘Han forlot oss i midt i Aiken, mellom opprørerne og Soldatene fra
Stonehaven!’ Fortsatte mannen. ‘De er alle døde!’
Døra gikk opp igjen og en stor mann med nesten bare blod der
ansiktet skulle være kom inn, bærende på en livløs person.
‘Ikke alle.’ Sa han. Mannen med blodig ansikt la personen, det var
en kvinne, ned på gulvet. ‘Hun trenger hjelp.’ Sa han bedende til
Solstråles bestemor. ‘Vi måtte kjempe oss gjennom et titalls opprørere
for å komme til henne. Deretter måtte vi kaste like mange av henne. Hun
er helt ødelagt.’
Solstråle hørte smerten i stemmen hans, og det var ikke smerten
fra det knuste ansiktet hun hørte. Kvinnen på gulvet trakk pusten i korte,
uregelmessige åndedrag og hun var åpenbart bare noen få skritt fra
dødens dør. Solstråle kjente tårene presse seg frem i øyekroken. Hun
kunne føle kjærligheten mannen hadde til den døende kvinnen.
Bestemoren hennes karret seg ut fra stolen sin, og satte seg på kne
foran kvinnen. Hun la en hånd på pannen hennes, og den andre på
brystet.
En blåaktig glød omkranset begge kvinnene og den blodige
kvinnen pustet med ett mer regelmessig. Bestemoren reiste seg, noe
ustøtt, og kom seg tilbake i stolen.
‘Ta henne med til Munkene i Jetavana.’ Anmodet hun. ‘De er de
beste helbrederne du finner. Jeg har fikset det jeg kan. Kroppen er en
ting, men om hun kommer over det andre. Kanskje. Kanskje ikke.’
‘Takk skal du ha,’ sa mannen med det blodige ansiktet. Han
snudde seg mot den andre mannen. ‘Jeg tar henne ut i vogna.’
‘Gjør det. Jeg kommer straks.’
Mannen med det blodige ansiktet løftet kvinnen varsomt opp fra
gulvet og bar henne ut, som om hun var lett som en fjær. Da han var gått
henvendte den første mannen seg til bestemoren igjen.
‘Han kom hit.’ Det var ikke et spørsmål.
‘Det stemmer. Han kom hit, gav meg informasjon om det som har
skjedd i Aiken, sa han trengte hjelp og forlot huset via en portal.’
Mannen spyttet ut bannskap som fikk Solstråle til å rødme før han
trampet ut av huset. Hun satt et øyeblikk til foran døra før hun hørte
bestemoren si.
‘Jeg vet du er der, lille solstråle. Ikke tro noe annet. Nå må du
komme deg til sengs.’

***

To dager senere var episoden med de fremmede mennene ikke glemt,
men den var overskygget av gleden over turen til Markedet. Bestemoren
hadde uansett nektet å si noe om det som hadde hent den kvelden.
Voksensaker. Sa hun.
Solstråle hadde skrubbet gulvet dagen etter, det hadde vært fullt av
blod der kvinnen hadde ligget. Hun hadde trodd at hun skulle miste
appetitten for soldater og eventyr etter det hun hadde sett, men hun følte
seg mer klar enn noen gang.
Nå, derimot, gikk hun på siden av vognen til Abban på vei til
Markedet. Bestemoren hadde sendt med henne en pung med mynter som
hun skulle kjøpe te og noen andre urter med. Abban hadde som vanlig
lovt at han skulle passe på at ingen av kjøpmennene prøvde å svindle
Solstråle.
Abban satt foran i vognen og sang gamle drikkeviser mens hesten
foran lunket rolig avgårde. Han hadde fylt vognen med forskjellige stein
og metaller han skulle vise frem og selge på Markedet. Det var ikke den
beste kvalitet på varene han hadde med seg. Det meste av gullet de
utvant i gruvene, og de beste metallene gikk til Stonehaven. Det inngikk
i en avtale som hadde blitt formet for mange, mange år siden.
Stonehaven.
Det var Solstråles største drøm å se byen som skinner som en sol.
Bestemoren hadde vært der en gang, og historiene hun fortalte fikk
Solstråle til å smerte med lengsel. En dag skulle hun komme seg dit. Det
lovte hun seg selv hver kveld før hun la seg. Den neste dagen skulle hun
gjøre det hun kunne for å komme litt nærmere den drømmen.
Derfor trente hun med sverdet hver dag.
Faren hadde etterlatt seg et sverd da han døde, men det var alt for
tungt for henne å bruke, så hun brukte den lange dolken som sverd.
Bestemoren visste ikke at hun hadde den. Hun gjemte den under sengen
hver kveld før hun la seg, så bestemor ikke skulle ta den fra henne.
Nå mens hun gikk på siden av vognen hadde hun funnet seg en
kjepp som var nesten samme vekt som dolken, og godt balansert også.
Hun la merke til at Abban betraktet henne mens hun håndterte kjeppen,
og trente på formene mens hun gikk.
‘Hvordan kjenner du de formene?’ Spurte han interessert. Solstråle
kjente hun ble litt brydd og nølte litt før hun svarte.
‘Jeg har sett på soldatene når de trener,’ svarte hun.
‘Ikke verst. Du mangler litt på fotarbeidet og du fullfører ikke helt
når du svinger. Men du har definitivt potensiale.’
Solstråle lyste opp. ‘Mener du det? Hvordan vet du så mye om
sverdkamp? Jeg trodde du var kjøpmann?’
Abban lo. ‘Hopp opp hit, Solstråle! Jeg har en fortid som soldat,
skjønner du. Jeg trakk meg tilbake til Berea for å komme bort fra det
livet. Jeg kan fortelle deg litt om livet som soldat i Stonehavens Femte
Regiment hvis du vil.’
For en gangs skyld gjorde det ikke Solstråle noe at andre enn
bestemoren brukte kjælenavnet hennes. I bytte for historier om
soldatlivet kunne han kalt henne for en mulae for alt hun brydde seg.
Hun klatret opp i vognen og satte seg ved siden av Abban. Veien til
Markedet hadde aldri vært så kort.

***

På vei tilbake lå Solstråle utslått i vognen blant sekker med korn, urter
og mel. Hun hadde sovet deler av turen tilbake og nøt kveldssola som
kastet sine siste stråler for dagen ned over henne og Abban.
Hun var fornøyd med dagens handel og gledet seg til å fortelle
bestemoren om alle de flotte urtene og den gode teen hun hadde kjøpt.
De hadde ikke hatt den vanlige sorten te som bestemoren brukte, men
Solstråle hadde kjøpt en type som luktet friskt av mynte. Hun gledet seg
til å koke opp en kopp med den. Dessuten hadde hun hatt nok mynter
igjen til å kjøpe en liten krukke med honning for å ha i teen. De hadde
nesten aldri honning hjemme, men teen var alltid så mye bedre med en
skje søt honning.
‘Snart fremme,’ sa Abban fra fronten av vognen. Han flikket med
tømmene da de kom over den siste bakketoppen før landsbyen, og hesten
satte opp tempoet.
Solstråle satte seg opp og gned seg i øynene før hun krøp frem og
satte seg ved siden av Abban. Landsbyen kom til syne nede i bakken. De
hadde sola i ryggen, og de siste døende strålene lyste på Berea og fikk
det til å se ut som landsbyen stod i brann.
Abban bannet og satte opp farten.
Landsbyen stod i brann. Det så ikke bare sånn ut. Mørk røyk veltet
opp fra noen av bygningene og lyden av stål mot stål og rop nådde dem.
Solstråle grep tak i siden på vognen for å holde seg fast, og bet tennene
sammen for å ikke gråte. Hun kom plutselig til å tenke på at hun hadde
håpt at bestemoren skulle dø for noen dager siden, og hun kom ikke til å
kunne tilgi seg selv hvis det skjedde. Landskapet som suste forbi ble
uklart, enten på grunn av farten, eller på grunn av tårene som presset seg
frem i øynene hennes.
Lydene fra kampene ble sterkere da de nærmet seg landsbyen og
de kunne se soldatene fra Stonehaven kjempe mot soldater kledd i svarte
rustninger. Abban stoppet vognen og Solstråle hoppet ut.
Abban ropte noe etter henne, men hun enset ham ikke. Alt hun
kunne tenke på var bestemoren. Blind og forsvarsløs og alene. Solstråle
hadde sviktet henne. Hun så nesten ingenting gjennom tårene mens hun
løp hjemover. Hun løp mellom kjempende soldater, gråtende barn og
døende menn. Ingenting av dette registrerte hun. Det var kun en tanke i
hodet hennes; hun måtte komme seg hjem.
Døren inn i huset hennes var revet av hengslene og hun løp rett inn
uten å tenke på hva som kunne møte henne. Oppholdsrommet var rasert.
Det så ut som en flokk med ville okser hadde løpt løpsk der inne.
Ødelagte møbler og knuste tallerkener lå strødd utover gulvet. Men
ingen bestemor. Solstråle håpte at bestemoren hadde kommet seg unna.
Men hun hadde en vond følelse i magen. Hun gikk inn på soverommet.
Bestemoren lå på senga. På rygg. Hun var blek og livløs i ansiktet
og hadde en syltynn rød strek på halsen som gikk fra øre til øre. Hun
hadde fortsatt på seg nattkjolen. Den var dratt opp til magen og
jentedelene hennes syntes. Solstråle følte at det ikke var slik det skulle
være og trakk kjolen ned over knærne. Hun gikk til hodeenden av senga
og ble stående og se ned på bestemorens ansikt. Senga under hodet
hennes var gjennomtrukket av blod.
Solstråle klarte ikke å gjøre noe annet enn å stirre ned på den
stakkars gamle damen som aldri skulle få smake på mynteteen med
honning. Som aldri mer skulle fortelle om ildregnet eller dragene. Som
aldri mer skulle ta henne på fanget og gynge henne mens de sang og lo
sammen. Hun merket ikke at det dukket opp en mann i døren inn til
soverommet.
‘Jeg sa jeg så noen gå inn hit,’ hørte hun plutselig en stemme si.
En av soldatene i svart rustning stod i døra. En annen var i
oppholdsrommet bak ham. Mannen i døra hadde flere arr i ansiktet og
øyne som lyste av ondskap. Han begynte å snøre opp buksa han hadde på
seg.
‘To for prisen av en,’ sa han over skulderen til den andre soldaten
som lo rått. ‘Ikke vær redd, jenta mi. Jeg har ikke tenkt å skade deg.’
På et øyeblikk hadde Solstråle kastet seg ned og hentet opp dolken
fra gjemmestedet under senga, og stilt seg opp klar til kamp. Soldaten
foran henne stoppet opp et øyeblikk før han begynte å le. ‘Så, vi har en
liten slåsskjempe her.’
Før han fikk tatt et til skritt mot henne, gjorde Solstråle et kjapt
utfall. Hun hørte en våt, kvalmende lyd da dolken sank inn i det bløte
punktet nederst i magen på soldaten. Hun husket hva treneren fra
Stonehaven pleide å si til soldatene sine, så hun vred dolken rundt i
magen hans før hun trakk den ut.
Med vantro i ansiktet falt soldaten fremover med et skrik og
Solstråle kjørte dolken med all sin makt i nakken hans da han traff
gulvet, og han ble liggende stille.
Den andre soldaten ble stående urørlig ute i oppholdsrommet,
akkurat som han ikke klarte å forstå hva som nettopp hadde skjedd, men
så ristet han det av seg. ‘Din jævla, snørrunge!’ brølte han og trakk
sverdet ut av sliren. Solstråle dro febrilsk i dolken, men den hadde satt
seg fast i nakken til soldaten, og hun fikk den ikke løs. Tårene flommet
mens hun rev og slet, og soldaten entret rommet og løftet sverdet.
Solstråle kunne ha løpt, men hun gjorde det ikke. I et øyeblikks klarhet
så hun soldaten inn i øynene og sa med hes stemme. ‘Jeg fordømmer deg
til en evighet i helvete.’
Soldaten nølte et sekund, og det var nok. Før han fikk svingt
sverdet dukket Abban opp bak ham og drev sverdet gjennom kroppen
hans. Abban kløv over soldatens kropp mens han fortsatt seg sammen på
gulvet og løftet Solstråle opp i den ene armen. Han kastet et blikk på
sengen der bestemoren lå, og gikk deretter ut.
Kampene døde hen, og de svartkledde soldatene var drept eller
drevet på flukt. En liten jente på kun seks somre stod med tårer i øynene
og så solen svinne hen bak åstoppene mot vest. Hun var nedsprutet av
blod, som heldigvis ikke var hennes. Hun lovte dyrt og hellig at en dag
skulle hun være en som satte en stopper for all denne galskapen. De siste
solstrålene kastet sitt lys over den lille jenta, med del lange røde håret og
de triste blå øynene.


1.

Kvelden var tynget av mørke skyer.
Vinden blåste over gresset og gjennom de misformede trærne. I det øde
landskapet ble stillheten kun brutt av suset fra vinden mellom trærne og
en og annen fugl som kvitret. To menn og en liten gutt stod på toppen av
en ås som hadde utsikt over en større by. De høye bygningene hadde
forfalt over flere tiår. Metall hadde rustet og treverk råtnet og naturen
hadde innskrenket bygrensene til et lite senter i midten av skogen.
De gjenstående bygningene i senteret strakte seg høyt til værs med
sine flere hundre etasjer. Mesteparten av glasset i vinduene var borte, så
de fleste etasjene i høyden var ubebodde. Innbyggerne bodde stort sett i
små hytter og skjul i byens gater ved de høye eldgamle byggene, noe
som gav inntrykket av maurtuer ved foten av enorme tre.
Byen var lyst opp av fakler, som var plassert i gatene gjennom
hele byen, noe som fikk det til å se ut som byen var i konstant fyr og
flamme.
Rundt byen var det bygd en vegg av tømmer. Den strakte seg rundt
hele byen. Det var en port i vest og en i øst. Helt ulikt de fleste
bebyggelser de tre hadde kommet over på sin vandring. På toppen av
veggen kunne man av og til skimte soldater kledd i svart som patruljerte
veggen.
Fra sitt utsiktspunkt på toppen av åsen kunne de tre mennene se,
og høre forberedelsene til Rensingen. Lydene bar langt i det stille
mørket.
Det var lenge siden Isa hadde vært her sist, og han undret på hva
som hadde forandret seg, og hva som var likt. Sist han var her hadde en
mann ved navn Vetalas overtatt makten i byen, og kastet ut Rådet som
styrte. Vetalas var en farlig mann, overbevist om at han var mer enn et
menneske. Hvem visste? Kanskje han var det
'Når starter det?' Spurte den andre mannen. Selv om han fortsatt
hadde blikket vendt mot byen var det tydelig at det ikke var
begivenhetene der han mente. Han dro hånden gjennom skjegget og
snudde seg mot de Isa.
'Det er ikke lenge til. Det er en mann vi må ha tak i i Aiken, en
som jeg tror vet hvor Boken er.' Svarte Isa.
'En mann?' slengte den yngre mannen tilbake. 'Vi har vandret
lenge nå. Altfor lenge. Vi har lett i hver lille krok på dette hersens
kontinentet, og en mann som kanskje vet, er alt vi kan finne!'
Et blikk fra Isa fikk ham til å stilne, og den eldre mannen vendte
seg mot ham og la hendene på skuldrene hans.
'Cristo', sa han rolig. Dette er bare begynnelsen. I denne verdenen
har det ikke vært plass for sånne som oss på en lang stund. Men det er
endring i emning. Vi skal høste den belønningen vi fortjener etter alt vi
har gått gjennom.' Han lot armene falle ned til siden og snudde seg mot
gutten. 'Et lite dytt er alt som skal til, Geist. Ikke overdriv denne gangen.'
Gutten smilte lurt tilbake, rettet på klærne sine og satte kurs for
byen.
Isa fulgte gutten med øynene mens han gikk. Gjennom hele deres
eksistens hadde gutten som aldri ble eldre vært deres beste ressurs for å
kommunisere med menneskene. Isa visste han skulle ha fortalt både
Cristo og Geist alt han hadde holdt fra dem, men han visste ikke
hvordan. I flere tusen år hadde de fulgt ham, uten å stille spørsmål om
hvorfor de ikke ble eldre. De gjorde det de fikk beskjed om, og ikke noe
mer. Menneskets frie vilje var forbeholdt menneskene, ikke slike som
dem. 'Hva gjør vi nå, Isa?' spurte Cristo.
'Nå hviler vi' svarte den gamle mannen mens han fortsatte å følge
Geist mens han nærmet seg veggen.

***

Geist stoppet opp for å snøre sandalene sine før han kom til porten. Han
benyttet anledningen til å få seg et overblikk. Han kunne se to soldater
som stod på post utenfor porten, det var garantert noen innenfor også. På
toppen av veggen, rett over porten var det også to vakter som patruljerte.
Den ene hadde sett ham og ropte noe ned til soldatene ved porten.
Geist gjorde seg ferdig med å snøre sandalene og fortsatte inn mot
porten. Den ene av Soldatene kom mot ham og ba ham om å stoppe, og
Geist adlød. Det var ikke behov for å skape en scene. Ennå.
Soldaten var en middelaldrende mann med grovt, grått skjegg og
et vennlig ansikt. Han kom helt bort til Geist og satte seg på huk foran
ham.
‘Hvem er du?’ spurte han vennlig. Geist rakte frem hånden og
rørte ved soldatens arm. Soldatens øyne utvidet seg i overraskelse, men
et tåket slør la seg over dem nesten umiddelbart.
‘Det du trenger å vite er at jeg trenger å komme inn i byen, og du
skal hjelpe meg med det.’ Hvisket Geist til mannen. Han hadde aldri
trodd at det skulle bli så enkelt, men det var som Isa hadde sagt.
Menneskene i Aiken var alle under en form for mental undertrykkelse
allerede. Det gjorde det enkelt for Geist å manipulere tankene til
soldaten, og han kom ikke til å huske dette senere heller.
Soldaten reiste seg opp og gjorde tegn til Geist at han skulle følge
etter. Veggen tårnet over dem begge da de kom til porten. Veggen var
lagd av stående tømmerstokker, tre i høyden, og Geist kunne ikke fatte
hvor mange trær som var blitt brukt, og hvor lang tid det hadde tatt å
ferdigstille dette byggverket. Og hvorfor tre? Aiken var full av gamle
bygninger som var flere hundre etasjer høye, som ikke var bebodde. Det
var da stein nok til å bygge flere murer med. Som med alt annet regnet
gutten med at det var en årsak til det, han kunne bare ikke se det ennå.
Soldaten ropte opp til vaktene på veggen at de skulle åpne porten.
Den andre soldaten så litt usikker ut, men sa ingen ting. Geist betraktet
de enorme portene i veggen. Hovedporten var enorm, med to dører som
svingte ut til hver sin side. Åpnet ville porten ha plass til inntil ti ryttere i
bredden, noe som også var merkelig, siden Vetalas aldri slapp noen inn i
byen, ei heller noen ut.
I den ene enorme døra var det en mindre port, som var bedre egnet
for den trafikk Aiken var beregnet for. Det var denne som nå svingte
åpen. To soldater kom it av åpningen med våpnene klare.
Soldaten med det vennlige ansiktet gikk bort til de andre og
forklarte situasjonen. Det var visst noen eldre gutter som hadde holdt på
med rampestreker, bundet fast en mindre gutt og heist ham ned på
utsiden av veggen. Det var ikke første gang det hadde skjedd. Gutten var
sent ute til Rensingen, og var nødt til å komme inn siden faren hadde
truet ham med piskeslag hvis han kom for sent en gang til.
Historien imponerte Geist. Den var mye bedre enn det han ville ha
kommet på. Det så ut til å overbevise de andre soldatene i det minste.
Den ene av soldatene insisterte på å følge ham til faren. Det var ikke noe
problem å fikse.
Hans nye guide førte ham gjennom porten og inn i byen. Rett på
innsiden av porten var det ikke stor forskjell fra hvordan det var utenfor
veggen. Det var en strekke på rundt en kilometer inn fra veggen rundt
hele byen, som var rensket for bygninger og vegetasjon. Et
ingenmannsland mellom omverdenen og byen. Her var det ingen som
kunne komme seg usett til eller fra byen.
Midt i ingenmannslandet, med regelmessige intervaller var det
reist vakttårn, som hadde oversikt både innover mot bebyggelsen og
utover mot veggen. Det så mer og mer ut som om innbyggerne var
fanger enn noe annet.
Geist lot som han snublet og holdt på å falle for å få et påskudd til
å berøre soldaten som fulgte ham. Øynene til denne soldaten tåket over
like fort som det hadde gjort på den andre.
‘Hva er formålet med dette?’ Geist indikerte hva han mente med et
sveip av armen mot ingenmannslandet.
‘Våre ordre er å holde innbyggerne i byen og folk utenfra ute. Vi
har måttet lage dette området mellom byen og veggen for å holde
kontroll på de som prøver å dra.’
‘Hvorfor?’
‘Det er ikke vår plass å tvile på Lord Vetalas beslutninger. Han
gjør det som er best for oss alle. Det er farer som lurer utenfor veggen.
Fristelser, vet du. Men vi sier det er en pest som herjer utenfor. At resten
av verden er lagt øde av sykdom og krig.’
Geist nikket. Det gav en slags mening. Mennesker hadde alltid
brukt frykt som virkemiddel for å kontrollere massene. Frykt for døden
hadde gjennom all tid vært en sikker vinner. Frykt for hva som kom etter
døden for å kontrollere menneskers oppførsel var også en velbrukt
taktikk. ‘Er alle her i byen under samme oppfatning?’ Soldaten så ut til å
tenke seg litt om
‘Ikke alle,’ sa han nølende. Han myste litt med øynene, akkurat
som om denne delen av samtalen gjorde vondt. ‘Det fins dem som
planlegger opprør. Lord Vetalas kom til makten gjennom opprør, og det
er gjennom opprør at han kommer til å bli fratatt makten.’
Geist sperret opp øynene. Et opprør underveis, og en av soldatene
var delaktig. Spennende. Det kunne se ut til at de måtte finne Boken
fortere enn de hadde tenkt. Å havne i et opprør i stor skala var ikke del
av planene de hadde, og kunne like gjerne ødelegge for dem som å
hjelpe. Han måtte finne mannen de lette etter fort.
Byen vokste frem foran dem. Gatene, alle i rette vinkler, spredde
seg som en labyrint mellom de høye byggene, strødd med små skakke
skjul og hytter der det stod et og annet skittent menneske utenfor. Det
stinket av desperasjon og mismot. Og avføring. Denne Vetalas hadde
åpenbart ikke forstått hva som trengtes for å holde menneskene nede.
Det var aldri nok med bare frykt. Hvis du tok alt fra et menneske,
trygghet, sikkerhet, selvrespekt og frihet, ville hullet det etterlot alltid bli
fylt av noe annet. Håp! Håp om et bedre liv, håp om endring.
Der håpet begynte å spire, var det også grobunn for opprør. En
enkelt sjel kunne tenne flammen i flere, og et kollektivt håp var det
farligste for en diktator. Når dette i Aiken hadde spredd til soldatene var
det bare et spørsmål om tid før gnisten brøt ut i full brann.
Og menneskene ville ikke være nådige. Det var de aldri.
‘Der ser jeg pappa.’ Sa Geist til soldaten og pekte på en vilkårlig
mann. Soldaten nikket fraværende og vinket gutten bort. Geist blandet
seg med folkemengden og forvant inn i Aikens virvar av gater for å finne
den ene mannen som kunne hjelpe dem å finne det de lette etter.

***

Bakeren knadde brøddeigen brutalt sammen med sine store grove
hender. Musklene i skuldrene og ryggen bølget i takt med bevegelsene
mot benken han jobbet på. Den kraftige kroppen hadde vært mer til nytte
i en smie enn på et bakeri, men han hadde selv valgt å gå denne veien.
Eller. Alternativet var å være en av Vetalas menn, siden det bare var dem
som hadde anledning og tillatelse til å ta det yrkesvalget, og Acantha
ville heller dødd en pinefull død før han assosierte seg med den slags
mennesker.
Han delte deigen i fire like store deler og knadde dem alle litt til
før han formet dem og satte dem en og en inn i den store steinovnen.
Han tørket hendene på forkledet for å få av de siste melrestene før han
hengte av seg forkledet på en knagg inne på kjøkkenet.
Vanligvis var han oppe tidlig på morgenen for å ha ferskt brød
klart til vertshusene åpnet, men han måtte gjøre seg ferdig i kveld før
møtet begynte. Acantha sukket.
Han hadde gått med på å ha møtene i bakeriet, siden det var stort
sett den eneste plassen i Aiken det var aktivitet på om natten, og det ville
ikke trekke oppmerksomhet fra patruljene at det var folk der. Men han
hadde begynt å tvile på slagkraften til gruppen som samlet seg hos ham.
Det var ingen som hadde noen virkelige gode ideer å komme med.
Det var mest bare klaging og prat. Flere av de yngre mennene som kom
på møtene blåste seg opp og slo seg på brystet, og fortalte høylytt om
hvor mange Alevier de skulle ta av dage, hvor mange kvinner som ville
kaste seg i deres armer når det hele var over og hvor store helter de kom
til å bli. De eldre var ikke stort bedre. De snakket ofte om hvordan det
hadde vært før Vetalas. Produktiviteten og velstanden som hadde florert
under Rådets styre.
Rådet hadde vært en delegasjon fra Stonehaven som hadde satt det
for seg å sivilisere Aiken og dens innbyggere. De hadde kommet med
sine soldater og sine lover og regler, sine gode intensjoner. Og det hadde
ikke falt i god jord hos innbyggerne i Aiken.
Da, som nå, hadde de eldre samlet seg og motsatt seg det styret
som var påtvunget dem. De skulle ikke ha noen forandring. Ingen skulle
komme og fortelle dem hva de skulle gjøre. Vetalas hadde kommet inn
på rett tidspunkt, og forgiftet tankene deres, manipulert dem til å følge
den veien han ville gå.
Og nå satt de her igjen og planla opprør mot den mannen de selv
hadde hjulpet til makten.
Men denne gangen var det annerledes. Vetalas hadde Aleviene, og
det skremte de fleste. Han kunne se det i øynene til ungdommene når de
skrøt av sine evner med sverd eller bue. En liten rykning i munnviken, et
aldri så lite glimt i øyet. Frykten var der. Og sannheten var at sverdet de
hadde tillagt seg evner med, var oftest lagd av tre, og ble trent med bak
lukkede dører når lyset var tent. Når virkeligheten kom og banket på
døra, kom det ikke til å bety en dritt.
Bakeren tok ut brødene fra ovnen og satte dem til avkjøling. Han
slukket flammene i ovnen og passet på at trekkene var stengt.
Acantha gjorde seg klar til å gå ut. Rensingen startet om ikke så
lenge. Han ofret en bønn til Vokteren av Dødsporten for sjelen til
personen som skulle Renses i kveld. Før han gikk sjekket han sitt
hemmelige rom under gulvplankene på kjøkkenet. Der lå sverdet han
hadde skaffet seg i tilfelle det kom til å bli noe av opprøret han så sårt
håpet på.

***

Ruelin snodde seg gjennom folkemengden på vei mot bysenteret.
Mørket som hadde senket seg gjorde at han ikke kunne se, bare føle de
ruvende høye bygningene på hver side av gata. Selv om lyset fra faklene
kastet refleksjoner i vinduene i bygningene var det som om mørket
prøvde å fortrenge lyset. For Ruelin var det en fordel.
Han unnlot å ha øyekontakt med menneskene han traff, og holdt
seg godt unna tiggerne. Det var aldri lett å vite hvem som var betalt av
Vetalas, og hvem som ikke var det. Nettverket til Lord Vetalas gikk dypt
ned blant dem som bodde på gata. Det virket som Vetalas fikk snusen i
absolutt alt som foregikk i byen, uansett hvor mye man gjorde for å
skjule det. Noen mente til og med at rottene spionerte for ham.
Som alle andre var han på vei til å bevitne denne månedens
Rensing. Ulikt alle andre hadde han en jobb å gjøre.
Han tok en snarvei gjennom et smug for å komme til neste
tverrgate. Derfra var det bare noen hundre meter til torget. Til vanlig var
bysenteret fylt av boder der bøndene solgte sine varer, men en gang i
måneden ble alt ryddet bort slik at hele byen fikk plass. Lord Vetalas
paviljong ble satt opp, og det ble gjort klart for Rensingen.
Ruelin fnyste. I alle år hadde han sammen med resten av byen
møtt opp for å være vitne til udådene. Det var så klart ikke noe alternativ.
Alle måtte vitne. Fra det minste spedbarn til den skrøpeligste gamle, alle
måtte være der. Unnlot man å møte opp kunne man risikere å være den
neste som ble offer for Rensingen.
Rensingen var til for å opprettholde lov og orden. Den må bevitnes
av alle i byen, for å minne innbyggerne om at kriminalitet og oppvigleri
ikke tolereres av Lord Vetalas og hans Alevier. Hva som var kriminalitet
og oppvigleri var for Lord Vetalas å bestemme, så det beste var å aldri
stikke hodet frem, aldri stille spørsmål og bare gjøre som man ble fortalt.
Ruelin hadde pliktoppfyllende møtt opp og vitnet. Måned etter måned,
år etter år. I dag var siste gangen.
Han sjekket for sikkert hundrede gang at knivene var på plass i
ermene på kappen. Kulden fra stålet gjorde ham rolig. Han hadde brukt
månedsvis på å perfeksjonere mekanismen som holdt knivene på plass,
og som plasserte de raskt i hendene hans når han trengte dem der.
Pulsen økte etterhvert som han nærmet seg torget. Han svettet i
hendene og folkemengden kjentes med ett gruelig tett, og Ruelin følte
det som at alle så på ham og visste hva han tenkte å gjøre. Han dro hetten
tettere om ansiktet slik at ingen skulle se det. Hvis han tok av hetten ville
alle definitivt legge merke til ham, og de ville planen gå i vasken.
Lord Vetalas ville som vanlig ha sin Consiliario i nærheten, en
sleip ål som hengte rundt Vetalas som lopper på en hund. I tillegg kom
han til å ha sin vanlige eskorte av Alevier med seg. Ruelin måtte være
rask. Han håpte han kunne være rask nok til å avverge enda et
unødvendig dødsfall. Han håpte hans offer kunne være det siste i denne
byen. Ikke det at menneskene her fortjente så mye mer. De hadde tross
alt satt seg i den situasjonen de var i, og hadde ikke mot nok til å endre
på ting. Men han håpte at hans handlinger i kveld kunne være en
katalysator for de få opprørerne som fantes her i byen.
Ruelin sjekket knivene enda en gang og satte kursen mot Lord
Vetalas paviljong.

***

Den lille gutten fulgte mannen med øynene. Fra sitt sted i skyggen
kunne han se uten å bli sett. Dette kunne bli et problem. Han så mannens
tanker og hva han skulle gjøre. Det kom ikke til å ende godt.
Geist fulgte etter mannen mens han funderte på hva han skulle
gjøre. Han berørte tankene til tilfeldige mennesker i folkemengden, og
fant lite å bli begeistret for der. Han forstod hvorfor Isa ønsket å bruke
denne mannen. Blant de flere hundre menneskene i byen skilte han seg
ut som et fyrtårn i mørket. Sinnet hans var åpent, og det var en sjelden
ting i en verden der frykten og mørket hersket. Det var deler av mannens
tanker som Geist ikke klarte å nå, og det var foruroligende. Han klarte
kun å se de tankene som mannen tenkte akkurat nå, fortid og fremtid var
som en tykk tåke, og Geist trakk seg ut før han gikk seg vill.
I enden av torget var det reist en paviljong. Et flagg flagret i
vinden over paviljongen, men Geist kunne ikke se tydelig hva som var
avbildet på det i halvmørket. Det kunne se ut som en slange, eller en
drage. En form for reptil i hvert fall.
Paviljongen var reist rett ved siden av en oppbygd scene der det
var reist tre påler som var rundt fem tommer tykke. Rundt hver påle var
det stablet greiner og kvister. Gutten ristet av seg en følelse av deja Vu.
Geist krympet seg plutselig idet en intens smerte brøt ut i hodet
hans. Det kjentes ut som et mulae hadde sparket ham rett i tinningen.
Han støttet seg mot veggen for ikke å falle i bakken. Han gjenkjente
følelsen, men det var lenge siden han hadde følt dette. Veldig lenge
siden.
En mann kom ut på paviljongen som var satt opp i enden av torget,
og folkemengden ble med ett stille. En trykket stillhet. Lord Vetalas
sveipet blikket over folkemengden. Geist krympet seg enda mer og trakk
seg dypere inn i skyggene. Han turte ikke å gjøre seg usynlig, for da ville
han bli oppdaget umiddelbart. Han lukket sinnet sitt og speidet etter
mannen han hadde fulgt etter. Gutten spyttet en klyse spytt blandet med
blod på bakken foran seg mens han rettet på klærne sine. Han kunne ikke
svikte nå. Ting var med ett blitt mye mer komplisert enn de hadde trodd
det skulle være, men det var tydelig at noen andre hadde tatt et steg opp
og økt innsatsen. Nå var det viktigere enn noensinne å gjennomføre
planen.
Mannen han fulgte etter kom til syne igjen i folkemengden.
Ruelin, snappet han opp fra mannens tanker. Ruelin var kledd i en mørk
kappe og hadde hetten oppe og dradd godt over ansiktet. Geist satte
kursen ut fra smuget han stod gjemt i og etter Ruelin. Han blinket seg
gjennom smerten i hodet og håpte han nådde frem tidsnok.

***

Lord Vetalas skuet over folkemengden. Han tok på seg sitt mest
vinnende smil og vinket til folket. Det hadde vært vidunderlig å slippe å
se på alle disse skitne, illeluktende menneskene, men det var enn så
lenge en nødvendighet. Vetalas slikket på fingrene og glattet ut
øyenbrynene sine. Han kjente nærværet av sin Consiliario som stod i
åpningen på paviljongen og ventet på ordrer. Vetalas følte et velbehag.
Sammen hadde de i løpet av noen korte år fått hele byen til å underkaste
seg deres vilje, og det hele hadde endt opp med at folket ikke klarte å
leve uten deres styre. Det eneste de trengte var regelmessige påminnelser
om hva som skjedde hvis noen satte seg opp mot dem.
'Velkommen!' Ropte han ut til sauene. ‘Velkommen til denne
månedens Rensing!’ Deler av folkemengden jublet høyt, mens den
største delen av tilskuerne forholdt seg tause. Det var greit, Vetalas
trengte ikke at alle var enige i metodene hans. Så lenge alle gjorde som
han ba dem om, og så lenge de fryktet ham hadde han dem der han ville.
Vetalas snudde seg idet en Alevie kom ut på podiet med en ung
mann. Alevien var kledd i rød lærrustning, som var den foretrukne
bekledning for Vetalas personlige soldater. Ansiktet var dekket av en
maske, som også var av lær. Maskene gav Aleviene et uttrykksløst
utseende, som gjorde de mer skremmende for folket. På ryggen bar han
et langsverd i tillegg til et sett med kastekniver i beltet. Han dyttet den
motvillige unge mannen foran seg til de stod side om side med Vetalas.
'Denne mannen som står foran dere ble funnet vandrende utenfor
bygrensen. Han hadde i tankene å reise fra Aiken.’, fortsatte Vetalas. Han
snudde seg tilbake mot folkemengden. 'Han risikerte deres, vår, trygghet
ved å gå ut av byen. Dere vet alle hva som skjedde med våre forfedre!
Dere vet at det fortsatt er der ute! Denne mannen har satt oss alle i fare!'
Folkemengden brølte samtykkende og Lord Vetalas smilte tilbake.
Sannheten var at mannen var en helt ordinær borger, og hadde aldri satt
sin fot utenfor bygrensen i sitt liv. Vetalas brydde seg fint lite om
mannen i gata. De var ikke annet en et nødvendig onde for å nå målet.
Det mannen derimot hadde gjort var å stikke nesen sin i ting han ikke
hadde noe med.
Vetalas dro fram Boken fra kappen sin og slo opp på en tilfeldig
side. Han trengte ikke lese fra Boken. Han hadde en setning memorert
for hver overtredelse av Loven. I dag var det en enkel, men virkningsfull
setning.
‘Den som tar vare på Budet, tar vare på livet, den som ikke bryr
seg om hvor han går, må dø’

***

Den eldre mannen på toppen av åsen ristet av seg frysningene som
ilte ned ryggen hans. Det er som jeg trodde. Den er der. Tenkte han. Vi
må få tak i den boka. Han reiste seg opp og ropte etter Cristo, som hadde
lagt seg til rette under et tre lenger bort. Den unge mannen kom gående
bort til ham med et underlig uttrykk i ansiktet.
‘Noen leste nettopp fra Boken.’ Sa Isa
‘Var det det jeg også følte?’ Spurte Cristo. Isa lurte på hvor mye
den unge mannen visste. Hvor mye han skulle fortelle. Han trakk pusten.
‘Jeg, du og Geist er fundamentalt knyttet til den boken. Det er
derfor det er av den største viktighet at vi får den bort fra folk som
Vetalas. Hvis han skjønner hva den betyr, og hva den kan gjøre, er vi ille
ute alle tre. Du må dra inn i byen og hjelpe Geist. Jeg tror ikke han kan
få Boken bort fra den som har den uten hjelp.’
‘Er det Vetalas som har den?’ spurte Cristo. Isa nikket. Han var
nesten helt sikker på at det var tilfelle.
‘Greit,’ sa Cristo. ’Jeg drar ned. Men når vi kommer tilbake vil jeg
ha svar på en del ting.’
Isa følte en uro i ham. ‘Hadde det ikke vært viktig hadde jeg ikke
bedt deg om dette,’ sa han. ‘Hadde jeg trodd at jeg jeg kunne gjort det,
hadde jeg gått selv.’
Cristo sukket. Og begynte å gå mot byen i raskt tempo. Da han var
kommet et stykke snudde han seg og så seg tilbake.
‘Isa,’ sa han stille. ‘Hvis noe skulle skje meg tilgir jeg deg hvis du
skulle være nødt til å forlate meg der. Igjen.’
Så snudde han seg og gikk.
Den gamle mannens hjerte brast.

***

Ruelin var kommet helt frem til platået der Lord Vetalas stod og
messet til mengden. Han hørte bare etter med et halvt øre, siden han
hadde hørt det samme tusen ganger før. Fortell en løgn mange nok
ganger, så begynner folk å tro på det. Han så på mens den rødkledte
Alevien slepte den unge mannen bort til den ene av pålene og bant ham
fast til den med hendene bak ryggen.
Ruelin la merke til at noe var annerledes med denne unge mannen.
Som oftest var menneskene hysterisk eller i beste fall apatisk når de ble
bundet fast til stolpen. Men denne mannen viste verken redsel eller sorg
over å ha blitt valgt ut til Rensingen. Han prøvde heller ikke å komme
seg fri fra tauene som bant ham. Det lyste av sinne i øynene hans, og han
satte blikket i folkemengden.
‘Hvis dere lar dette fortsette kan den neste her oppe bli en av
dere!’ ropte han. Den kraftige stemmen bar godt over folkemengden,
som plutselig ble helt stille. ‘De kommer til å ta en av dere, en av
sønnene, en av døtrene deres’, fortsatte han. ‘Ingen er trygge hvis dere
fortsetter å leve denne løgnen. DET ER INGENTING Å FRYKTE
UTENFOR!’
Et vink fra Lord Vetalas fikk Alevien til å gi mannen et hardt slag i
ansiktet. Det rumlet i folkemengden uten at det så ut til å påvirke Vetalas
nevneverdig. For en arroganse. Var han virkelig så blind at han ikke så
opprøret han skapte rett foran seg. Han hadde drevet menneskene til
kanten av stupet, med frykt som våpen. Det han åpenbart ikke forstod
var at en mann på kanten hadde ikke lenger noe å tape, og for en mann
på kanten var det to valg; han kunne la seg dytte over kanten, eller han
kunne dytte tilbake. Det siste alternativet ligger som instinkt hos de
fleste. Blind og arrogant.
Et nytt tegn og Alevien hentet en fakkel som han kastet ved
føttene til den unge mannen. Greinene og kvistene tok umiddelbart fyr.
Ruelin visste at det var nå eller aldri, og tok et skritt frem. Han
kjente en lett berøring på den ene armen og kikket ned. En liten gutt
hadde lagt hånden sin på armen hans. Blikkene deres møttes og Ruelin
så i øynene til gutten en alder som ikke stemte overens med ansiktet de
satt i.
‘Kom,’ sa gutten stille.
‘Nei,’ svarte Ruelin, utålmodig. Han kom til å miste muligheten
hvis han drøyde lenger. Av en eller annen grunn kjente han en trang til å
gå med gutten. En klam følelse la seg over tankene hans.
‘Kom,’ sa gutten igjen, mer inntrengende. Ruelin tok et dypt
åndedrag og ristet mentalt av seg den tåken som hadde lagte seg over
ham, samtidig som han dro armen sin bort fra gutten, og hoppet opp på
scenen.
Han sprintet forbi Alevien og rett mot Lord Vetalas mens han
utløste mekanismene på begge håndleddene. Knivene la seg perfekt til
rette i hendene hans og han kjørte dem med all sin kraft inn i Vetalas
kropp. Den ene traff midt i brystet og satte seg fast i ribbeinene. Ruelin
slapp kniven mens han trakk den andre ut, og stakk på nytt. Denne
gangen midt under haken. De kom øye til øye med hverandre, og Ruelin
freste.
‘Dette er siste gang du får brenne et uskyldig menneske!’
Vetalas øyne lyste opp i gjenkjennelse, og Ruelin dro ut kniven og
dyttet til Vetalas som falt i bakken.
Alevien angrep bakfra, og Ruelin klarte så vidt å kaste seg unna da
langsverdet kuttet lufta der han nettopp hadde stått. En kniv mot et
langsverd ville normalt sett vært en kamp i sverdets favør, men Ruelin
hadde trent med de beste. Han gikk i kroppen på Alevien, for å unngå at
han fikk svingt sverdet, og leverte små grunne stikk der det var åpninger
i rustningen. Alevien gryntet for hvert stikk, og bevegelsene ble tregere
og tregere. Den røde rustningen ble sleip av blod og Alevien falt til slutt
på kne foran Ruelin. Han gav den rødkledde soldaten et spark i ansiktet,
og mannen falt bakover og ble liggende bevisstløs på bakken.
Det kom løpende flere soldater med sverdene ute. Ruelin kastet fra
seg kniven og satte seg ned på kne, ba en siste bønn til Insidia og
forberedte seg på slutten.

***

Michel Fleury kjente blodsmaken i munnen etter slaget fra
soldaten. Det som var verre var smaken av nederlag. Han hadde vært så
nær å komme til bunns i hemmelighetene Lord Vetalas hold skjult for
folket. Bare noen dager til hadde han hatt nok bevis til å overbevise selv
den staeste i befolkningen. Flammer på bålet.
Alevien kastet fakkelen ved føttene hans og varmen begynte å bre
seg oppover bena hans. Det var da som pokker.
Han spyttet en klyse spytt blandet med blod ned på flammene i et
fånyttes forsøk i å hindre flammene å vokse.
For tre dager siden hadde Michel kommet over en døende mann i
en bakgate som lå et godt stykke fra der folk vanligvis ferdes. Han
brukte å stikke seg bort og utforske deler av byen som ikke var bevandret
av folk flest. De eneste plassene han ikke hadde vært til da var de
stedene som var bevoktet av Lord Vetalas Alevier.
Mannen han fant hadde brannskader over hele kroppen, øynene
var skrumpet inn til rosiner i øyehulene og han lå så stille at Michel
regnet med han var død, helt til mannen med store vanskeligheter strakk
den ene hånden mot Michel og vinket ham til seg. Den døende mannen
hadde vist eksepsjonell viljestyrke og selvkontroll da han holdt seg i live
lenge nok til å hviske en del ting i øret til Michel før han falt sammen på
gaten og døde.
Michel hadde grunnet lenge på det mannen hadde fortalt ham før
han konkluderte med at det var verdt risikoen å sjekke det ut. Han hadde
brukt en hel dag på å finne rutinene til vaktene ved Vetalas tårn, og
brukte den informasjonen til å komme seg inn.
Tre etasjer opp hadde han truffet på Vetalas og tre Alevier, og det
virket som om de hadde ventet på ham. Han hadde blitt kastet i et
fangehull inntil nå. Han kunne gjerne ha fått gått tilbake til fangehullet.
En kappekledd mann hoppet opp på scenen og løp mot Lord
Vetalas akkurat idet Michels bukser tok fyr. Selv gjennom smerten kunne
han føle en enorm tilfredsstillelse da to kniver fant veien inn i kroppen til
drittsekken, og han spanderte på seg et smil da Vetalas falt sammen som
en sekk med poteter. Han hørte sjokkerte gisp fra folkemengden og han
hørte noen som brølte av full hals. Det tok noen sekunder før Michel
skjønte at det var ham selv som ropte. Klærne var brent bort og det
kjentes ut som om huden hans smeltet. Lukten av brent kjøtt og brent hår
fylte nesen hans, og stanken var så intens at han brakk seg. Kroppen hans
gav opp og det siste han så, som gjennom øynene til en annen, var en
mann som kom gående gjennom folkemengden mot scenen. Månen
hadde kommet frem og kastet sitt bleke lys ned over mannen, og det så
nesten ut som han hadde en skinnende glorie over hodet.
Michel trakk et siste smertefullt åndedrag, og døde.

***

Cristo gikk bestemt gjennom folkemengden. Alle var oppslukt av
dramaet som utspilte seg på scenen. Hadde han ikke visst bedre hadde
han trodd det var et skuespill. Han så mannen i kappe og hette stikke
knivene i Lorden. Han så mannen lekende lett ta livet fra en av områdets
mest fryktede soldater. Han så mannen bundet på bålet trekke sitt siste
åndedrag.
Noe var galt.
Mannen i kappe og hette kastet fra seg kniven og satte seg ned på
scenen og ventet på det uunngåelige. Et titalls soldater, både uniformert i
rødt og svart, kom mot ham fra alle kanter. Cristo klarte ikke å riste av
seg den ubehagelige følelsen han hadde fått. Tre personer hadde dødd
rett foran ham, men bare en sjel hadde reist.
Blodmagi
Plutselig var Geist foran ham og sperret veien.
‘Vi må dra’ ropte han.
Cristo prøvde å komme seg forbi gutten.
‘Ikke helt ennå’ sa han. ‘Lord Vetalas har Boken. Vi må ha den’
Gutten kastet et blikk over skulderen mot kroppen som lå på bakken bak
ham. Det var tydelig at han slet med å bestemme seg. Til slutt nikket han
febrilsk. ‘Greit, Cristo. Jeg vet han har Boken. Men det er ikke det eneste
han har. Det er en Demon her et sted, og vi er ikke i nærheten av å ha
krefter nok til å hanskes med den.’
Cristo tok det hele med ro. Geist hadde en tendens til å overdrive
alvoret i situasjoner. Han la hånden sin på hodet til gutten og rufset det
til. Det var det verste Geist visste.
De gikk begge frem til scenen og hoppet opp. Geist forsvant i løse
luften, men Cristo følte han bevege seg mot mannen med hetten og
Aleviene som stod rundt ham. Selv gikk han bort til Lord Vetalas kropp.
Han hadde hatt Boken i hendene da han ble drept og Cristo bøyde seg
ned for å plukke den opp.
For sent følte han tilstedeværelsen av en sjel bundet til kroppen.
Vetalas hånd skjøt opp og grep ham om håndleddet.
‘Tsk tsk’ formanet Vetalas. ‘Denne Boken er nok min’ Vetalas
ansikt var forvridd i smerte og sinne.
Den døde mannen reiste seg opp, til sinte og forvirrede rop fra
folkemengden, fortsatt med hånden sin rundt Cristos håndledd. Med den
andre hånden tok han Boken tilbake. Han blødde fortsatt fra munnen,
men såret under haken var borte. Cristo visste at tiden holdt på å renne ut
og han hadde ikke tid til å gå rundt grøten. Han grep tak i kniven som
stod i Vetalas brys. Og vred den rundt.
Vetalas sperret øynene opp og satte i et umenneskelig hyl. Cristo
tok tak i kniven med begge hendene og presset Vetalas ned mot bakken
med den, mens han fortsatte å vri. Vetalas mistet bevisstheten og Boken
falt ut av hånden hans, da han på nytt gikk i bakken.
Cristo plukket opp boken på nytt og skyndte seg ned fra scenen og
ut i folkemengden. Alle kom seg fort ut av veien, som om han var
spedalsk. Ingen av vaktene kom etter ham heller. De stod som fjetret
rundt den opprinnelige morderen. Ting kunne ha gått bedre, men uten
Boken kom Vetalas til å miste det han hadde av overnaturlige krefter. Et
smil fant veien til leppene hans mens han hastet mot enden av torget.
Smilet frøs idet han lettet fra bakken.

***

Ruelin hadde fulgt opptrinnet med interesse. Vetalas oppstandelse
var definitivt en strek i regningen, men egentlig ikke overraskende med
tanke på hva han drev med bak ryggen til befolkningen, og med tanke på
hva Aleviene var.
Hvem enn den unge mannen var hadde han i hvert fall satt en
støkk i både Vetalas og folkemengden. Han sendte en mental applaus i
retningen han hadde forsvunnet i mengden.
Den lille gutten hadde hvisket til ham før han forsvant. Merkelig
nok hadde ingen av soldatene reagert da gutten kom bort til ham. Det var
nesten som de ikke kunne se ham.
Gutten ba ham komme til en landsby ved navn Saluda noen mil
utenfor byen hvis han overlevde natten. Ruelin hadde aldri vært utenfor
byens vegger i sitt liv, men hvis han kom seg unna denne situasjonen
hadde han store planer om å gjøre det. Noe fortalte ham at han ikke kom
til å være veldig velkommen her etter dette opptrinnet.
Den unge mannen som hadde tatt Boken fra Vetalas hastet
gjennom den forskremte folkemengden mens vaktene fortsatt stirret på
den allmektige Lord Vetalas som for andre gang lå død på bakken.
Bevegelse i paviljongen tiltrakk Ruelins oppmerksomhet. Lord
Vetalas Consiliario, Sepid, slentret bekymringsfritt mot Vetalas og
plukket kniven ut av brystet hans da han gikk forbi. Vetalas trakk inn et
surklende åndedrag og stablet seg opp på kne der han ble stående og
hikste etter luft.
Sepid gikk frem på scenekanten og gestikulerte med den ene
hånden. I enden av torget lettet den unge mannen fra bakken og ble
hengende i løse luften.
Det hadde vært for godt til å være sant. Denne byen var på vei ned
i en malstrøm av mørke og død, og bare en brøkdel av menneskene
kunne se det. De var som kveg i en innhegning som ble avlet opp og ført
til slakteren. Og de takket og bukket hele veien. Det kunne virke som det
var Sepid som skulle ha blitt tatt av dage i stedet for Vetalas. Denne lille
episoden kunne slå begge veier. Enten kom folket til å frykte Vetalas
mer, siden han åpenbart ikke kunne dø, eller så kom de til å hate ham
enda mer og kjempe enda hardere mot ham. Ruelin trodde ikke han kom
til å få oppleve noen av delene.
To Alevier ble sendt ned for å hente den svevende mannen. Da de
kom tilbake hadde Lord Vetalas samlet seg og han tok Boken tilbake.
Han plasserte den trygt under kappen sin.
Sepid henvendte seg til den unge mannen.
‘Så du tror du kan komme inn i byen min og ta med deg min
mektigste Tal’is uten at jeg kom til å stoppe deg? Jeg kjenner deg Cristo.
Bare synd for deg at du ikke husker meg.’ Sepid sirklet rundt den unge
mannen mens han snakket.
‘Påminn meg da, Fili Atra Flammae! Hvem er du?’ presset Cristo
ut mellom sammenbitte tenner. Ruelin kunne se den unge mannen
anstrenge seg til det ytterste for å komme seg unna de usynlige båndene
som bandt ham.
All oppmerksomhet var rettet mot Sepid og den unge mannen,
Cristo. Til og med soldatene rundt Ruelin var mer opptatt med å følge
med på opptrinnet enn å passe på Ruelin. Hvis han skulle komme seg
unna, var dette tidspunktet å gjøre det på. Men noe holdt ham tilbake.
Sepid stoppet foran Cristo, men den unge mannen så ikke på ham.
Blikket hans møtte Ruelins, og Ruelin innså at mannen prøvde ikke å
komme seg fri, han prøvde å kommunisere.
Boken. På en eller annen måte må du få tak i Boken. Få den ut av
byen. Langt vekk fra Vetalas. Om du må brenne hele byen, få tak i den
Boken. Stemmen til den unge mannen trengte seg inn i hodet hans.
Ruelin hadde ikke trodd det var mulig, og det gjorde vondt. Det hadde
åpenbart vært en påkjenning for mannen å sende den beskjeden. Han
sluttet å stritte mot, og ble hengende helt stille foran Sepid, som igjen
snakket.
‘Jeg er Dive Sepid’ sa Vetalas Consiliario. ‘Vi har møttes tidligere.
Flere ganger over årene, og jeg har ikke tall på hvor mange ganger du
har beseiret meg og forvist meg. Men ikke denne gangen.
Du er svak. Du har ingen igjen som kan gi deg den kraften du trenger for
å stå imot meg. Mens jeg har alt jeg trenger.
Jeg har gått i dine fotspor, Cristo. Der dine disipler har falt fra, har jeg
vært for å plukke dem opp. Når de har mistet håp har jeg gitt dem noe å
leve for. Og noe å dø for. Alle dem som har blitt oversett av deg har jeg
vist interesse. I din søken etter mennesker som er ‘verdig’ din
oppmerksomhet, har du glemt styrken som er i de mange.’ Sepid
gestikulerte mot Cristo som ble kastet bakover mot en av pålene på
scenen. ‘Denne gangen vinner jeg!’
En til håndbevegelse og Cristo brøt ut i brann foran alle sammen.
Varmen var så intens at folkemengden trakk seg tilbake fra scenen.
Soldatene holdt hendene opp foran seg for å beskytte seg mot varmen, og
Ruelin så sitt snitt til å prøve å snike seg bort. Han rullet ned av
bakkanten på scenen og snek seg inn i et smug.
Vel, det der gikk jo virkelig som planlagt.
Ruelin tillot seg å trekke pusten og samle tankene et øyeblikk.
Ingenting så ut til å være som det ga seg ut å være. Vetalas var så godt
som udødelig. Sepid var en magiker an et eller annet slag, og mest
sannsynlig hjernen bak Vetalas plan. Det eneste positive med hele
fadesen var at Aleviene kunne drepes, til tross for hva de var.
Vetalas og soldatene hadde fått summet seg, og merket at Ruelin
var borte. Lyden av støvler mot asfalt lagde ekko i smuget, så Ruelin la
på sprang bort fra forfølgerne.

***

Med øynene fylt av tårer, satte Geist seg ned på den kalde
steintrappa. Bygningen bak ham var relativt ulik resten av byggene i
gata. Selv om det var tydelig at det var like gammelt, og delte en del av
karakteristikkene til de andre, skilte det seg ut.
Det var lavere enn de høyeste byggene, og taket delte seg og endte
opp i to spir i stedet for et flatt tak. Det så ut som om det var hogd ut i
stein i stedet for bygd av metall og glass. Inngangen var under en høy
buegang, og det var på mange måter mer innbydende enn noen av de
andre bygningene.
Til tross for det var dette det eneste ubebodde bygget i gaten.
Geist hadde vært på nippet til å gå inn i steinbygget men han fikk en
fornemmelse av at han måtte drøye litt.
Cristo var borte.
Geist kvelte et hulk, og prøvde å holde tårene tilbake. Cristo hadde
vært som en bror for ham, og på mange måter var de det også. Dette var
ikke første gangen menneskene hadde tatt Cristo fra ham, men det så ut
til å være endelig denne gangen.
De skulle ha dradd med en gang. Geist skulle insistert mer. Det var
hans feil at det hadde skjedd. Tårene begynte å falle på nytt, og Geist
tenkte på Isa, Den gamle mannen kom ikke til å takle å miste sønnen på
nytt. Ikke hadde de fått tak i Boken heller. Det var bare en ting de kunne
håpe å berge fra dette kaoset.
Da Ruelin kom løpende rundt hjørnet stod Geist klar og vinket
ham inn døra til steinbygget. Ruelin nølte et lite sekund før han tok
trappa to trinn om gangen og smatt inn døra.
Geist fulgte raskt etter og lukket døra stille etter seg.
Det tok en liten stund før øynene hans tilpasset seg mørket i
rommet. De stod i et lite inngangsparti i bygget. På den ene siden var det
en plass for å henge fra seg klær, på den andre siden var det en trapp som
ledet til etasjen under. Ruelin fortsatte inn i bygget og Geist fulgte etter.
De gikk i stillhet gjennom en døråpning der dørene forlengs var
råtnet av hengslene, og videre inn i et stort rom med en veldig takhøyde.
En midtgang gikk gjennom hele rommet med rader av benker på begge
sider. Benkene var fulle av beinrester som om hele salen hadde vært full
av mennesker som plutselig hadde dødd. Merkelig nok så det ut som om
plassen hadde fått være helt i fred og alle haugene med beinrester var
urørt av både mennesker og dyr.
Ruelin begynte å gå på kryss og tvers mellom benkene og rotet i
beinrestene. Hva han lette etter unnslapp Geist som fortsatte videre
innover midtgangen. Han la merke til vinduene langs veggen, som under
all skitten var i forskjellige farger og noen hadde avbildet forskjellige
mennesker, der de fleste hadde glorier over hodene. Noe rørte seg inni
Geist.
I enden av salen var et opphøyd platå med noe som så ut som en
talerstol til høyre. Midt på platået stod et alter av et eller annet slag, og
over alteret et enormt kors i tre som strakte seg helt opp til taket. Dette
var et gammelt tempel etter alt å dømme, og Geist lurte på hvilke glemte
Guder som hadde blitt tilbedt her. Det var tragisk. Et eller annet sted i
verden vandret det en fortapt Gud som hadde mistet alle sine tilbedere.
Geist håpte – for Gudens skyld – at vedkommende ikke husket hva eller
hvem de hadde vært.
Bak alteret var det en dør på hver side som så ut til å lede inn til et
oppholdsrom. Cristo hadde likt denne plassen, tenkte Geist. Han hadde
alltid hatt sansen for disse religiøse greiene.
Ruelin kom etter hvert fram til ham med et utvalg av artefakter
han hadde funnet blant beinrestene på benkene.
‘Tror ikke de har bruk for dette lenger,’ sa han og dumpet tingene
på alteret. Han hadde plukket med seg kniver, ringer, smykker og et par
artefakter i metall. De var formet nesten som en L med en bøyle i
vinkelen og noen bevegelige deler på toppen og i bakkant.
‘Jeg har sett slike før,’ sa Geist. ‘Men jeg vet ikke hva det er.’
Ruelin gryntet mens han studerte den ene av L’ene og begynte å
trykke og dra forskjellige plasser på den. ‘Har ikke møtt noen som vet
hva det er, men jeg har brukt mekanismene i slike anretninger før.’ Han
la ned tingen og dro opp armene på kappen og viste frem innretningene
som var festet på armene hans. Lær-remmer holdt en tilpasset metallplate
festet rundt hver arm. På platen var det montert et fjærbelastet system
med holdere for knivene. Ruelin plukket opp hver av knivene han hadde
funnet i salen og studerte dem etter tur. Han valgte ut et par som så ut til
å passe i holderne, spente mekanismen på hver arm og satte knivene på
plass i holderne.
‘Skulle gjerne ha hatt de andre knivene mine, men dette får duge.’
Han brettet ermene på kappen ned over armene og knivene var ute av
syne igjen.
‘Så, hvem er du?’ Ruelin tok hetta av hodet og satte øynene i
Geist, som med ett fant seg selv uten ord. Han hadde forventet å komme
inn i byen, finne mannen som Isa hadde bedt ham om og plante en tanke
i hodet hans. Så skulle de vente til mannen kom til dem. Han hadde ikke
forventet noe av det som hadde skjedd.
‘Jeg er Geist.’ Sa gutten. ‘Jeg ble sendt for å hente deg.’ Det var alt
han kom på å si for øyeblikket. Ruelin fortsatte å se på Geist og så ut til å
forvente mer. Da Geist ikke sa noe mer begynte han å se over smykkene
han hadde funnet fram og sortere dem. Noen gikk i lommene mens andre
kastet han på gulvet.
‘Hvem er det som vil ha meg hentet ut av byen?’ spurte han
‘Isa,’ svarte Geist.
‘Isa.’ Gjentok Ruelin. ‘Hva er det Isa vil ha meg til?’
‘Vet ikke’
‘Hvem var kompisen din? Han som ble brent av trollmannen,
Sepid’
‘Det var Cristo, sønnen til Isa. Og det var ingen trollmann. Han er
en demon.’
Ruelin fnyste.
‘Det fins ingen demoner her. Bare noen veldig onde mennesker, og
mange redde mennesker. Dessuten ble de siste av demonene jagd og
drept lenge før jeg ble født.’
‘Tro meg, han er en demon. Du står her og tviler på Vetalas og
Sepids styre i byen, til den grad at du er villig til å drepe og dø for det.
Hvorfor?’
Ruelin trakk på skuldrene og dro hånden gjennom håret.
‘Ting skjer.’ Sa han bare. ‘Så hvor skal vi? Jeg tror ikke det er så
veldig helsebringende for oss å fortsette å være her i byen.’
Geist nølte før han svarte. Han visste hva de måtte gjøre, men
Ruelin kom ikke til å like det. Boken måtte tas tilbake fra Vetalas. Det
kunne se ut til at Lorden hadde brukt boken til å påkalle en Demon for å
hjelpe til med å undertrykke massene, men det var ganske tydelig, etter
kveldens hendelser, at Vetalas hadde mindre kontroll enn han trodde.
Demonen var i ferd med å ta over og Vetalas hadde ikke øyne til å se
snorene som var festet til ham. Straks kom han til å danse som en
marionett for Dive Sepid, og hva som ville skje da var fortsatt uklart.
Men ingenting godt kunne komme ut av det.
‘Vi må få boken bort fra Vetalas,’ sa han og la hånden sin på
Ruelins arm. Geist kunne se sløret legge seg over Ruelin da øynene hans
ble tåkete.
En av evnene Geist hadde, og den mest effektive, var evnen til å
overbevise mennesker, plante ideer og tanker. Gjennom guttens livstid
hadde han påvirket historien flere ganger. En ide her, en tanke der. Hos
de rette personene kunne det bety forskjellen mellom krig og fred, liv og
død eller verdens undergang.
Ruelin dro seg brått bort fra Geist.
‘Hva er det du prøver på?’ brølte han, mens han ristet på hodet for
å klarne tankene. Geist hadde ikke opplevd maken, han måtte virkelig
være tappet for krefter for at overtalelsen skulle svikte.
‘Hold deg ute av hodet mitt,’ tordnet Ruelin da Geist på nytt
prøvde å tvinge ham under sin kontroll. Geist slapp det mentale grepet
han hadde prøvd å opprettholde og falt utmattet sammen mot alteret. Han
hadde aldri møtt en slik utfordring i sitt liv. Og det sa ikke lite.

***

Ruelin skalv i hele kroppen etter anstrengelsen av å ha jagd gutten
ut av hodet sitt. Den klamme følelsen hadde lettet da Geist falt mot
alteret. Den samme følelsen han hadde kjent tidligere på kvelden da
gutten hadde snakket til ham på torget. Ruelin pustet dypt for å roe
nervene.
‘Hvilken bok?’ spurte han. ‘Vennen din nevnte også Boken, rett
før han ble brent.’
Geist stablet seg i oppreist stilling. Han var åpenbart oppskaket
over å ha feilet.
Godt.
‘Boken Cristo prøvde å ta fra Vetalas,’ svarte Geist. ‘Den er del av
det som gir Vetalas den makten han har. Demonen Sepid er mest
sannsynlig hentet hit ved hjelp av boken, og den er den største sjansen vi
har til å forvise Sepid. Boken er viktig av andre årsaker. Jeg vet at Isa har
lett etter en slik bok lenge, og trodd at alle bøkene var tapt.’
‘Så vi skal dra til Vetalas tårn, gå forbi Aleviene, unngå Sepid og
ta boken fra Vetalas? Som for øvrig virker uforholdsmessig lite tilbøyelig
til å dø. Alle vaktene og Aleviene leter etter meg. Vi burde komme oss til
helvete ut av byen!’
Geist så ut som han var fortapt der han stod. Åpenbart hadde han
forventet at han kunne tvinge Ruelin til å bli med ham, og når det ikke
funket visste han ikke hvordan han skulle håndtere situasjonen. På den
andre siden hadde gutten nettopp mistet en venn.
Ruelin satte seg på kanten av alteret. Aleviene kom til å sverme i
byen i kveld. De kom til å lete etter ham. En enslig kappekledd mann.
Ikke en mann og en gutt. I hvert fall ikke noen som gikk inn mot byen i
stedet for mot utkanten. Han kunne også ha bruk for noen med mentale
evner, og hvis boken kunne gi ham krefter til å fjerne Sepid og Vetalas
hadde han bruk for den også.
Ruelin tok en avgjørelse.
‘Hør her,’ sa han til Geist. ‘Jeg hjelper deg å få tak i boken.’
Støvet lettet fra bakken idet han hoppet ned fra alteret.
‘Se etter på bakrommet om det er noe vi kan bruke, kapper, klær
av noe slag.’
Geist adlød uten å blunke. Døren bak alteret knirket høyt da gutten
åpnet den. Ruelin sveipet blikket over den åpne salen og hans publikum
av benker og bein.
‘Jeg kommer, Vetalas.’ Sa han stille.
Bror

***

‘Jeg vil at du skal finne Ruelin!’ Ropte Vetalas og kastet
vinkaraffelen over bordet etter Dive Sepid. ‘Jeg vil at du skal finne ham
og drepe ham.’
Sepid reagerte ikke da karaffelen så vidt bommet på hodet hans og
knuste mot veggen bak ham. Den bablende idioten foran ham hadde
forlengs mistet fokus på planen og de viktige begivenhetene som lå foran
dem. Makten han hadde over resten av flokken hadde gått til hodet hans.
Paranoia og hybris hadde overveldet den lille menneskehjernen hans og
påvirket hver handling han foretok seg.
‘Ruelin er ikke i Aiken.’ Sa han med fløyelsstemme. ‘Det er
timevis siden han forsvant fra byen.’
‘Da må vi dra etter ham.’ Vetalas vandret rastløs frem og tilbake på
gulvet foran draperiet han hadde fått lagd. Avbildet på draperiet var Lord
Vetalas, menneskehetens hersker, sittende på en trone av menneskebein
som ble holdt oppe av slaver.
‘Han drepte meg!’ Klynket Vetalas. Han slikket på fingrene og
brukte spyttet til å pynte på øyenbrynene. Sepid hatet den uvanen, det
var noe manisk og ustabilt med den gesten. De grå øynene flakket frem
og tilbake i rommet. ‘Sepid! Han drepte meg.’ Sa Vetalas, mer
inntrengende denne gangen. Det skal ikke være mulig. Du lovte meg
udødelighet! Du lovte meg det!’
‘Du lever da enda,’ svarte Dive Sepid mer rolig enn han følte seg.
Hadde han fått det som han ville hadde han dekorert rommet med
innvollene til den patetiske mannen foran seg. Dessverre var han linket
til Vetalas via Boken. Så lenge han var i besittelse av Boken var Sepid en
brikke i en gal manns spill.
Ruelin hadde plutselig forsvunnet fra byen, og Sepid kunne ikke
føle hans nærvær lenger. Enten hadde han kommet seg ut av byen, eller
så hadde han fått hjelp til å skjule seg.
Cristo var en strek i regningen. Der Cristo var, var ikke Isa langt
unna. De to var som far og sønn til hverandre, og Isa kom ikke til å ta lett
på det Sepid hadde gjort.
‘Ruelin er ikke problemet,’ sa han. ‘Vi har større problemer. Så
langt har vi klart å holde en lav profil. Nå, derimot, ser det ut til at det er
flere som mistenker, eller vet noe om hva vi holder på med. Vi er
kommet langt på vei, men vi er ikke klare ennå. Vi har mye å gjøre før
Endetiden.’
Det så ut som om Vetalas skulle eksplodere. Han skred bort til
Sepid og stakk en dirrende pekefinger opp i ansiktet hans. Dive Sepid
foretrakk ikke en mine da Vetalas begynte å spytte ord i ansiktet hans.
‘Endetiden din kan du ta med deg til det helvete der du kommer
fra! Det er ikke viktig for meg akkurat nå. Jeg har blitt ydmyket foran
hele folket av min egen bror. Jeg befaler deg å dra ut og lete etter
Ruelin.’ Han dro ut Boken fra innsiden av kappen sin og slo den i
ansiktet til Sepid. Brennende smerte gjennomboret hele kroppen hans, og
Sepid falt på kne foran Vetalas. Det eneste som var verre enn smerten
han følte var å bøye kne foran en slik uverdig, liten mark av en mann.
‘Du kommer ikke tilbake før du har funnet ham.’ Vetalas stakk
Boken tilbake i kappen og smerten avtok.
Uten å si noe forlot Sepid rommet og begynte å gå trappene opp
mot taket. Han fantaserte om alle de forskjellige måtene han kunne pine
Vetalas hvis han ble fri fra båndet som bant dem sammen. Det var
ingenting som kunne gi ham mer glede.
Bare en ting. Endetiden.
Tiden var nesten inne for at Stjernen skulle falle, det var noen
tusen år siden sist, og den hadde så vidt sneiet verden da. Med tanke på
all den skade og kaos den forårsaket da hvem visste hvordan det kom til
å bli denne gang.
Sepid begynte å le høyt idet trappene åpnet seg til taket på Vetalas
tårn. Utsikten fra over hundre etasjer over bakken var nok til å ta pusten
fra hvem som helst, og det var her Sepid tilbrakte det meste av sin tid.
Vandrende fra hjørne til hjørne. Ventende. Han kunne føle den komme
nærmere dag for dag.
Dive Sepid spredte vingene og fløy fra taket og startet jakten på
Ruelin.

2.

Kroppen som lå stablet opp mot veggen var ikke ille tilredt. Øynene var
lukket og et svakt smil var synlig på leppene. Hendene var foldet fint i
fanget hans.
Klærne var rene og pene og det var ikke noe tegn til kamp, eller
noe annet som skulle tilsi at mannen hadde blitt drept. Det kunne nesten
se ut som han hadde vandret inn i smuget og satt seg ned for å dø. Det
eneste som var foruroligende med den tilsynelatende fredelige døde var
at dette var ikke den første som ble funnet på denne måten.
Konstabel Ailionora gav tegn til sine menn at de skulle ta med seg
mannen ut fra smuget og ta ham med til rådhuset. Han ble lagt på en båre
og tatt med nedover gata.
Utenfor smuget hadde det allerede samlet seg en flokk med
nysgjerrige tilskuere som kom med bekymrede tilrop til konstabelen. De
fleste dreide seg om de hadde funnet gjerningsmannen ennå.
Ailionora valgte å overse dem.
De hadde god grunn til å være bekymret. I løpet av de siste to
månedene hadde syv mennesker blitt funnet på samme måten. Det var
tilsynelatende ingen sammenheng mellom ofrene. De kom fra ulike
samfunnslag, det var både menn og kvinner blant de døde.
Alle kroppene var satt opp med ryggen mot veggen i tilfeldige smug
rundt om i landsbyen. Øyne lukket, hender foldet. Fredfulle.
Til nå hadde de ikke noen spor eller teorier om hvem, eller hva
morderen kunne være. I en liten landsby som dette var det foruroligende.
Landsbyen lå mellom foten av et fjell og innsjøen Saluda, som
landsbyen var oppkalt etter. De fleste av de tre hundre innbyggerne var
fiskere. Innsjøen var et skattekammer av fisk og krepsdyr, den rake
motsetningen av jordbruket. Jorden i området rundt var relativt
ufruktbar, og gav lite avlinger. Noen gav metallforekomstene i fjellet
skylden for det.
Resultatet var at Saluda var avhengig av handel med andre
landsbyer i området rundt for å få korn og grønnsaker. Mellom de tre
største landsbyene i området - Saluda, Berea og Givhans - ble det satt
opp et marked en gang i måneden der bønder og fiskere solgte og byttet
varene sine. Nyheter og sladder ble spredd og feider ble startet og
avsluttet.
Ailionora tok et overblikk over smuget der mannen ble funnet.
Ved første øyekast så hun ikke noe utenfor det ordinære. Hun satte seg
på kne foran veggen der mannen, han hadde vært innehaveren av
landsbyens ene vertshus, ble funnet. Etter å ha tatt av seg skinnhanskene
dro hun hånden lett over bakken der kroppen hadde vært plassert.
Ingenting.
Bevegelse i folkemengden fikk Ailionora til å snu
oppmerksomheten bort fra åstedet. En fremmed mann var på vei
gjennom folkemengden mot vertshuset. Håret hans var hvitt og det var et
formidabelt hvitt skjegg som hengte nedover brystet hans. Han var
ikledd en hvit kjortel, holdt på plass rundt livet med en tynn skinnrem.
Han støttet seg på en stokk laget av bjørketre, der noen av kvistene
fortsatt stakk ut. Den gamle mannen så sorgfull ut der han stablet seg
bortover mot inngangen til vertshuset.
Vertshuset!
Et av vinduene i fellesrommet var vendt direkte mot smuget. Det
samme var to av rommene i øverste etasje. Ailionora hadde allerede
tenkt å forhøre seg blant gjestene på vertshuset, siden det var
innehaveren som akkurat nå ble båret nedover gaten, men hvis noen
hadde leid seg inn på rommene som vendte mot smuget var det stor
sannsynlighet for at det var noen som hadde sett noe.
Tilskuerne uttrykte sin største misnøye med å bli oversett da
Ailionora pløyde seg gjennom folkemengden for å komme seg til
vertshuset. Det var til og med noen som dristet seg til å spytte på henne
idet hun gikk forbi. Hun valgte å overse det.
Det var ikke det verste hun hadde opplevd i sin tid som konstabel i
landsbyen. Men det var en direkte konsekvens av hvordan loven ble
håndhevet i regionen. Hver av landsbyene hadde konstabler og lovmenn
fra en av de andre landsbyene stasjonert hos seg. Formålet med den
ordningen var at loven skulle bli håndhevet objektivt. Resultatet var at
man ble behandlet i beste fall som en spedalsk, i verste fall som fiende.
Ailionora hadde falt ned et sted midt mellom.
Den eneste plassen som ikke falt inn under loven i regionen var en
by et sted sørøst for Saluda. Innbyggerne der hadde bygd en vegg rundt
hele byen og ingen slapp inn og ingen slapp ut. Det gikk historier på
markedet om at de ofret mennesker til ildgudene der. Her i Saluda kalte
innbyggerne byen for gehennae incendiis, helvetes flammer, men det
virkelige navnet på byen var Aiken.
En mann ved navn Vetalas hadde tatt over styringen i byen for en
del år siden, og styrte den med jernhånd. Ailionora kunne ikke forstå
hvordan folket kunne tåle å være stengt inne bak en vegg på den måten,
langt mindre hvordan de kunne tolerere et slikt regime.
Alle gjestene i fellesrommet snudde seg mot døra da Ailionora
kom inn i vertshuset. Da de så hvem det var snudde de fleste seg tilbake
til det de holdt på med.
Vertshuset stinket av øl og oppkast, noe som gjorde det tydelig at
innehaveren ikke hadde fått ryddet opp etter stengetid kvelden før.
Bordene i fellesrommet var fulle av skitne mugger og tallerkener og det
lå et par gjester og sov i et hjørne av rommet. Den velformede kroppen
til innehaverens kone fylte opp baksiden av bardisken, der hun serverte
den gamle mannen som nettopp hadde kommet inn.
Ailionora gikk opp til baren og la hatten sin på disken ved siden av
den gamle mannen. Han hadde en mugge øl foran seg og satt og stirret
dypt ned i den mørke drikken, og enset ikke at hun var der engang.
‘Hei, Mairin,’ sa hun. ‘Kondolerer så mye.’
‘Bah!’ Mairin spyttet mot Ailionora som så vidt klarte å dukke
unna spyttklysen. ‘Hadde du og de andre konstablene gjort jobben deres
hadde Ellar fortsatt vært i live! Og hadde Ellar vært her hadde ikke
denne gjengen med utskudd fortsatt vært i vertshuset!’ Det siste ropte
hun ut mot gjestene i fellesrommet.
‘Vil du at jeg skal ta dem ut herfra?’ spurte Ailionora. ‘Så kan du
få litt tid for deg selv.’
‘Ta dem ut? Betalende kunder?’
‘Men du sa nettopp at…’
‘Makan til frekkhet! Har nettopp mistet mannen min, og du
kommer for å ta levebrødet fra meg?’
‘Mairin, det var ikke det -’
‘Det er jo nå, mer enn noen gang, at jeg må holde åpent.’
Mairin huffet indignert og satte kursen for kjøkkenet mens hun
ropte på kokken etter en eller annen bestilling. Ailionora ble stående
målløs igjen ved baren. Etter å ha lagt ned flere år med trening for å bli
konstabel var det dette som var takken. Hun hadde blitt trent i sverdkamp
av den beste læreren i Berea, og vært den første kvinnelige konstabelen i
området. Og bare det gjorde det vanskelig for henne å få respekt.
I øyekroken så hun den gamle mannen trekke på smilebåndet, og
hun følte for å gi ham en knyttneve i ansiktet. Mairin kom dessverre
tilbake før hun kunne tørke smilet fra munnen hans.
‘Mairin, er rommene i etasjen over med vinduene mot gaten leid
ut?’
Mairin ristet på hodet.
‘De har ikke vært utleid på godt over en måned. Ingen vil komme
for å bo i dette hullet av en by så lenge det går en drapsmann på frifot.’
Ailionora nikket tankefullt.
‘Hvem var her i går kveld før Ellar ble drept’
‘Arasgain brødrene.’ Mairin pekte mot de to mennene som lå og
sov.
‘Greit.’ Sa konstabelen. Hun tok imot bøtta som Mairin gav henne
og gikk bort til de sovende mennene. De var våkne på et øyeblikk da hun
tømte hele innholdet av vaskebøtta over hodene deres.
‘Rian og Roan,’ sa hun muntert. ‘Vi må ha oss en prat.’

***

Lyden av hestehover på grusvei brøt stillheten som hersket i
morgensolen. To ryttere kom ridende i full galopp opp bakketoppen vest
for Saluda. Rytterne var kledd i lette rustninger og hadde hjelmer på
hodet. Litt lenger bak dem kom en vogn dradd av fire hester rundt en
sving i en forferdelig fart.
Laird tøylet hesten sin, som kastet på hodet og vrinsket. Daly kom
opp på siden av ham der han speidet ned fra bakketoppen. Nedenfor lå
den lille landsbyen Saluda. Innsjøen glinset i morgensola og flere
fiskebåter var i full gang med å dra opp fiskegarnene som hadde stått ute
siden kvelden før.
Landsbyen bestod av litt over hundre hytter og hus som var satt
opp i ryddige rekker med gater mellom. I nordenden var det en del større
bygg, mest sannsynlig vertshus og rådhus, og kanskje andre offentlige
bygg. Laird hadde vært her for en årrekke siden, og landsbyen hadde
vokst siden sist.
Hestene var utslitte etter å ha blitt ridd hardt hele natten. Laird
tørket svetten av pannen og lente seg forover i salen. Daly steg av hesten
sin og tok av seg hjelmen. Han så ut som en forbannet høysåte på hodet,
med det høyfargede håret som stod i alle retninger.
‘Sothach!’ bannet Daly og spyttet på bakken. ‘Det verste med å
være på veien er alt støvet. Og varmen. Og kulden. Og den kalde maten
vi spiser i salen. Hva jeg ikke ville ha gitt for å få ligge i en god og myk
seng og få et varmt måltid i kroppen.’
Laird samtykket stille. Han hørte vognen deres knirke noen hundre
meter bak dem. Det var virkelig synd i hestene som hadde måttet dra
vognen hele natten. Men det hadde vært nødvendig.
Ita og Skyggen satt på toppen av vognen. Skyggen hadde dradd
kappen over hodet, noe som var bra siden utseende hans skremte barn og
startet slåsskamper, og sov mens Ita hold tømmene. Ita var liten av vekst,
men hun var like ilter som en ilder når det kom til stykket. Laird hadde
en gang sett henne bli angrepet av en mann to ganger hennes størrelse.
Han hadde krøpet bort fra kampen minus en nesetipp og et øre. Laird
ristet på hodet. Aldri døm en hund etter omslaget. Eller hva det nå var
folk pleide å si.
De hadde kjørt på skift gjennom natten. Sidedøren på vognen
gikk opp da Ita tøylet inn hestene og Luna klatret ut. Hun var høyere
enn Ita, Og bredere. Hun hadde en myk kropp som nærmest ba om å bli
kost med og klemt på. Hadde hun ikke hatt et permanent forvirret blikk i
øynene sine hadde hun muligens vært litt attraktiv.
‘Hvis alt går som det skal blir det varmt måltid og myke senger på
oss alle.’ Sa Laird til Daly, og slepte blikket haltende vekk fra Luna. ‘Ta
på deg hjelmen igjen. Du tiltrekker deg småfugler.’
Daly plasserte hjelmen på hodet med et skjevt smil idet Luna kom
opp på siden av Lairds hest. Hun strøk hesten kjærlig på mulen før hun
så opp til Laird.
‘Den er her i landsbyen.’ Sa hun.
‘Endelig,’ svarte Laird. ‘Se over utstyret, så tar vi en liten hvil og
et måltid før vi drar ned.’
De hadde vært i helene på en Wampiir i flere måneder. For en
stund siden hadde de mistet sporet, og hadde nettopp fått ferten av den
igjen. Laird steg av hesten og gav tømmene til Luna som gikk i gang
med å sale av den. Han tok av seg hjelmen og satte den på bakken ved et
tre.
På ryggen hadde han en kryss-slire der hvert sverdgrep stakk opp
over hver sin skulder. Laird trakk begge sverdene og beundret arbeidet
som var lagt i dem. De flotte lærbundne grepene, den svake krummingen
i bladene og den skarpe eggen som aldri ble sløv.
Sverdene var kommet i hans eie for flere år siden. De ble smidd til
ham av en smed i Siapan-stammen etter Laird hadde reddet datteren hans
fra slavehandlere som hadde raidet leiren deres. Siapan-sverd var
ettertraktet håndverk, og mer enn en mann hadde prøvd å ta sverdene fra
ham.
Ved en tilfeldighet hadde de kommet ned til markedet som lå så å
si midt mellom de tre landsbyene i området. Sladderen satt løst hos
selgerne som fortalte om merkelige hendelser og dødsfall i Saluda. De
hadde klart å dra Skygge ut fra en potensiell sverdkamp og red avgårde
med en gang.
Nå gjensto det bare å fullføre jobben.
Laird tømte tankene og gled inn i treningsmodus. Sverdene
begynte å bevege seg, som forlengelser av armene hans, mens han fløt
gjennom formene. Han var ett med våpnene og alt var vel.

***

Daly satt på en stubbe og oljet sverdet sitt mens han betraktet Kapteinen
som grasiøst fullførte hver sving, hugg og stikk med sverdene sine. Luna
satt ved siden av ham og tegnet i sanden. Tegningene var intrikate
mønster, som gamle stammetatoveringer Daly hadde hørt menn hadde
fått tegnet på skuldrene, og kvinner i korsryggen i gamle dager.
Luna begynte å mumle besvergelser og tegningene som var på
bakken kom gradvis til syne på hendene hennes, og snirklet seg oppover
armene. Daly skalv. Det var like nervepirrende hver gang.
‘Gjett om han kan danse,’ kommenterte han til Ita som kom og
satte seg sammen med dem. Han var glad for avbrytelsen; Luna gjorde
ham mer enn nervøs. ‘Sett på ham en ballkjole og send ham på dans, så
danser han fletta av hvem som helst.’
Ita lo mens hun tok av seg lærhjelmen og lot håret falle fritt.
‘Ikke la ham høre deg si det, da.’ Formante hun og slengte seg ned
på bakken ved siden av Luna. Daly likte denne muntre, lekne siden til
Ita. Den stod i skarp kontrast til den iltre og blodtørste soldaten hun til
tider var.
Siden de hadde funnet henne naken og forslått bak et vertshus alle
de årene tilbake hadde hun kommet seg godt. Hun hadde fortsatt tider er
hun trakk seg innover i seg selv og ikke gikk å kommunisere med, men
det gikk lengre og lengre tid mellom hver gang. Hun kunne ikke ha vært
mer enn tretten, kanskje fjorten somre den gangen. Kapteinen hadde tatt
henne inn i gruppen, gitt henne et hjem. Han hadde også gitt henne en
annen gave. Hevn.
Skrikene fra mennene som hadde forgrepet seg på henne gjallet
fortsatt i hodet hans da han tenkte på det. Kapteinen hadde funnet alle
fem mennene og stengt dem inne i en forlatt låve. Deretter hadde han
sendt inn Ita. Kapteinen hadde trent henne godt.
Laird hadde sittet fremover lent på hesteryggen med et
ubeskrivelig uttrykk i ansiktet mens Ita var der inne. Ingen av mennene
ble drept og Daly ville ikke vite hva hun hadde gjort med dem. Hun kom
ut fra låven med et smil på leppene, men smilet nådde aldri øynene. De
var kalde som is. Kapteinen hadde rost henne og løftet henne opp på
hesten og red avgårde mens klynkingen fra de fem mennene fulgte dem.
På det tidspunktet var hun seksten år.
Nå, tre år senere, var hun et fullverdig medlem av gruppen, og en
fryktinngytende leiesoldat. Den eneste som skremte Daly mer var Laird
når han fikk blodtørsten over seg.
‘Hva er det du sitter og tenker på?’ spurte Skygge.
Daly holdt på å falle av stubben av overraskelse. Han forbannet
Skygge med alle forbannelsene han kunne komme på.
‘Hvorfor må du alltid snike deg innpå meg! En dag kommer du til
å stoppe hjertet mitt, og jeg kommer til å ligge død foran deg! Er det det
du vil? Hvem skal hjelpe deg ut av alle slåsskampene du roter deg inn i
hvis jeg er død? Og dra hetten over hodet igjen! Du skremmer unna alle
dyrene når du viser trynet ditt-‘
Skygge lot som ingenting mens Daly fortsatte utbruddet.

***

Isa tømte i seg det siste av ølet i muggen. Det smakte heller dårlig. Ja, ja.
Bryggekunsten hadde blitt betydelig satt tilbake etter verdens undergang
og krigene som fulgte. Det gjorde noe med menneskeheten at den ble
redusert til en brøkdel av det den hadde vært. Gamle kunster ble glemt,
og gjenoppstod som en skygge av det som hadde vært. Men selv om
menneskene på mange måter startet på nytt hadde de ikke lært av sine
tidligere feil.
Det var merkelig, funderte han. I alle de årtusener menneskene
hadde eksistert lærte de ingen ting. Historien gjentar seg. Menneskene
ble født, vokste opp og døde. Menneskene skapte seg Guder fordi de var
redde for å dø. Med skapelsen av Guder kom også Demoner og andre
onde motstykker for å legitimere sine Guder. De grunnla religioner for å
tilbe sine Guder, for så å rive ned det de hadde skapt, og lot Guden seile
sin egen sjø for å så svinne hen i mangel på tilbedere.
Med redselen for å dø kom også søken etter et langt liv, med det
ultimate målet udødelighet. Isa visste alt om dette. Om han var offer for
det ene – et langt liv - eller om han var udødelig, visste han ikke selv.
Det var for mye som hadde forsvunnet fra hukommelsen hans.
Hadde menneskene visst hva de hadde, hva de hadde mistet, ville
de trolig forsvinne inn i fortvilelsen og aldri komme ut. Men spørsmålet
var vel heller; hadde de visst hva som hadde hent, ville de ha gjort noe
annerledes denne gangen?
Vel. Det var da og nå var nå.
Isas sønn ble brent på bålet.
Det var nå.
Konstabelen satt ved et bord i enden av fellesrommet og avhørte to
åpenbart forvirrede menn om et dødsfall som skjedde i smuget i løpet av
natten. Hun lente seg frem over bordet, og mennene krympet bak.
Konstabelen slo neven i bordet, og mennene skvatt i været sammen med
muggene på bordet.
Konstabelen var en flott kvinne. Hun hadde rødt, bølgete hår som
nådde henne til midt på ryggen. En kropp som inviterte til skitne tanker
og en holdning som advarte mot det samme. Dette var en kvinne med
bein i nesa og stål i ryggraden.
Den fyldige formen til vertskapet åpenbarte seg foran Isa.
‘Trekk til deg tunga og slutt å sikle på gulvet mitt. Eller vil du ha
en bøtte for å samle opp all fuktigheten for å tømme den i deg igjen? Så
gammel og skrukkete som du er, ser det ut til at du kommer til å dø av
væsketap hvis det skulle gå for deg! Gamle gris!’ Hun snudde seg for å
gå.
‘Du kan ikke gjemme deg så veldig lenge Wampiir.’ Humret Isa.
‘Kaptein Laird banker straks på.’
I det samme eksploderte inngangsdøra og Isa rullet seg over
bardisken, dro med seg en flaske vin og gikk stille ut kjøkkeninngangen.

***

Døren eksploderte av hengslene og fløy inn i rommet. Den traff
bardisken der den gamle mannen nettopp hadde vært. Til Ailionoras
store forundring så hun den gamle mannen sprette lekent og humrende ut
på kjøkkenet med en flaske vin i den ene hånden og spaserstaven i den
andre.
Inn døra, rettere sagt der døra burde ha vært, kom det en mann
kledd i ringbrynje og hjelm. Han entret rommet før han snudde seg mot
dørhullet.
‘Daly, jeg sa spark opp døra, ikke spreng opp døra!’
‘Beklager så mye kaptein, det er bare så mye mer morsomt på
denne måten.’ Ailionora kunne ikke se mannen som snakket, men hun
kunne høre at han viket veldig fornøyde med seg selv.
Hun dro sverdet sitt fra sliren, og gjorde seg klar til kamp. Mannen
i døra lot blikket fare over fellesrommet og det så ut til at øynene sugde
til seg hver eneste detalj i hele rommet. Blikket hans stoppet plutselig og
låste seg mot hennes.
Han smilte og løftet den ene armen i hilsen.
Totalt forvirret satte Ailionora kursen mot mannen med sverdet
klart for angrep. Mannens uttrykk gikk fra fornøyd til en overdreven
mine av skuffelse, og nikket til henne.
‘Den der tar jeg.’ Sa en stemme bak henne. Sverdet ble nappet ut
av hånden hennes og en kraftig arm presset henne opp mot veggen.
Pokker. Mannen hadde ikke nikket til henne. Han hadde gitt tegn til
mannen bak henne. Hvor i de innerste sirkler av helvete hadde han
kommet fra.
Armen som holdt henne endte opp i en enorm kropp som på
toppen hadde hode med det absolutt styggeste ansiktet hun hadde sett.
‘Ro deg ned.’ Sa han med en stemme som fløyel. ‘Vi er her for å
fange en Wampiir. Har du sett den?’
Wampiir. Hva i pokker var det? Før Ailionora fikk tid til å svare
var den andre mannen kommet slentrende opp til dem. Han kikket henne
opp og ned.
‘Slipp henne, Skygge.’ Og dekk til ansiktet, ser du ikke at du
skremmer henne?’
Mannen som ble kalt Skygge slapp henne med et grynt, og var
borte like snart som han hadde kommet. Rian og Roan var tilbake i
hjørnet der de hadde ligget døddrukne tidligere. Men nå klamret de seg
til hverandre i redsel mens de hylte som småjenter.
‘Hvor ble det av vertinnen vår?’ spurte mannen. ‘Det burde være
vanskelig å gjemme en slik generøs kropp i dette åpne rommet.’
‘Mairin?’ spurte Ailionora forvirret. ‘Hva skal du med henne?
Mannen hennes ble drept i natt. Du burde heller la henne være i fred.’
‘Ah! Men det var Mairin som drepte mannen sin. Eller. Ikke
Mairin, men en Wampiir. Mairin er, i mangel av et bedre ord, død hun
også. Hvor ble hun av?’ Det siste spørsmålet stilte mannen mer til seg
selv enn noen andre.
Ailionora tok et raskt overblikk. Mairin var ingen steder å se. Hun
hadde vært på tur bort fra bardisken mot Ailionora da døra eksploderte.
Det var ingen sjanse for at hun hadde kommet seg til noen av utgangene.
Den stygge mannen var plutselig i gang med å velte bord og
benker mens han lette etter Mairin. Hvor hadde han kommet fra? Han
hadde ikke vært der for et øyeblikk siden. Ailionora kjente at hun ble
svimmel. Dagen hadde startet relativt bra. Bare en død mann, noen
spyttklyser og kallenavn. Relativt bra var vel kanskje en overdrivelse.
Hvem var disse mennene, tenkte hun mens hun også begynte å lete etter
Mairin. Eller Wampiir som mannen hadde kalt henne. Hva i pokker var
det slags skapning.
Dødsfallene.
Det var sikkert en sammenheng her. Ailionora snudde seg mot
mannen, som åpenbart trodde Mairin hadde gjemt seg i kasseskuffen,
siden han romsterte gjennom den og forsynte seg av myntene. Hun
kremtet høyt, mannen hadde ikke engang anstendighet nok til å se
skyldig ut, og fikk hans oppmerksomhet. Han sperret opp øynene.
Før hun fikk tid til å snakke, kastet mannen en kniv rett mot
henne. Ailionora fikk akkurat tid til å banne høyt før kniven for rett forbi
henne. Lufttrykket fra den passerende kniven kjærtegnet kinnet hennes
og hun hørte et vått dunk idet kniven sank inn i en kropp bak henne.
Sverdet var ute og Ailionora dukket ned og rullet akkurat i tide. En
hånd med fingre av klør passerte over henne, og på et øyeblikk var hun
oppe igjen, med ansiktet vendt mot motstanderen.
Mairin.

***

Isa satt under et tre ved elvebredden og hørte på oppstandelsen
inne i vertshuset. Han smilte sørgmodig for seg selv og passet på å
drikke dypt av flaska han hadde tatt med seg.
Utfallet av det som skjedde der inne kom til å ha betydning for
videre hendelser. Evnene til å se fremover i tid, en evne som hadde blitt
tillagt ham av mennesker uten tanke på de konsekvensene det kom til å
ha, var mer diffuse nå enn de noen gang hadde vært. Millioner av mulige
fremtider svirret i hodet hans, hvis han lot dem. Heldigvis hadde han lært
seg å lukke sinnet sitt mot disse tankene.
Jo nærmere han var en hendelse, desto letter kunne han se utfallet
av den. Andres skjebner var lette å se. Hans egen skjebne ikke så mye.
Men han hadde merket at fremtidsvisjonene sviktet ham oftere og oftere
de siste årene. På en måte var det befriende, på den andre siden…
Isa tok en slurk til av flaska, mens han funderte på de to andre
spillerne som var på vei mot Saluda. Den ene, fortsatt et stykke unna,
kom fra sør. Samme retning Isa hadde kommet fra. Den andre litt
nærmere, kom langs veien fra nord.
Begge hadde stor betydning for tiden fremover. Den ene var ikke
av noen betydning for Isa, som han visste. Den andre derimot. Utfallet
var usikkert.
Isa tømte resten av flaska or reiste seg. Han ville få med seg
avslutningen ved vertshuset. Etter lydene å dømme var det snart over. På
den ene eller den andre måten.

***

De to kvinnene sirklet hverandre midt på gulvet i det raserte
fellesrommet. Den ene med sverd og den andre med klør som hadde
vokst ut av fingrene hennes. Den ene godt trent, ikledd rustning, den
andre hadde sin naturlige rustning og ikke fullt så godt trent. Det var
kanskje en underdrivelse. Det var mulig hun hadde hørt om trening. Fra
en veldig fjern slektning. For lenge, lenge siden.
Til tross for at kvinnen var ikledd en rustning av spekk var hun
rask og smidig, og mer enn en utfordring for den andre kvinnen. De
byttet på å komme med utfall mot hverandre. Sverdet ble slått unna av
klør på lengde med kjøkkenkniver, og klørne sko gnister da de ble parert
av sverdet.
‘Når skal vi fortelle henne at hun ikke kan drepe en Wampiir?’
spurte Daly og tok seg en slurk til av skvipet som passerte for øl i denne
landsbyen. Han og Laird sto og lente seg mot bardisken med hver sin
mugge og fulgte med kampen ute på gulvet.
Skygge hadde gått ut og sto nå vakt ved døra for å holde publikum
på avstand. Det hadde samlet seg en ganske stor gruppe med mennesker
utenfor til å begynne med, noe som ville ødelegge for Luna hvis de ikke
flyttet seg. Skygge var en enkel løsning. Han viste trynet sitt og
folkemengden trakk umiddelbart bort fra vertshuset.
‘Så snart jeg har drukket opp,’ svarte Laird og sugde luft inn
mellom tennene idet klørne kom inn under garden til konstabelen, og
ville ha satt virkelig dype merker hvis ikke ringbrynjen hadde stoppet
dem.
Rett etter plystret han da sverdspissen plutselig stakk ut av ryggen
på Wampiiren. Det hadde vært et kalkulert trekk av konstabelen for å
komme nært nok til å spidde motstanderen.
‘Nå!’ Ropte Laird og satte kursen mot kvinnene.
Daly skred frem og kastet konstabelen til side mens Laird dro sine
sverd ut av slirene. Han passet på å stå mellom Wampiiren og
konstabelen, som for sin del så veldig forvirret ut.
‘Hvorfor står hun oppreist ennå?’
‘Det er ikke et menneske.’ Svarte Daly. ‘Du kan ikke drepe den
med vanlige våpen.’
‘Og når skulle dere fortelle meg det?’
‘Gjør det nå. Følg med.’
I det samme skjøt sverdet ut av Mairins enorme kropp og hun dro
seg opp og vendte seg mot konstabelen. Øynene endret farge til en mørk,
blodrød farge og hun hveste som en slange mot henne. Daly følte at
konstabelen gjorde seg klar til kamp igjen, og Wampiiren skjøt fart mot
dem.
Laird gav Mairin et rapp over ansiktet med det ene sverdet.
Wampiiren falt skrikende tilbake fra angrepet og snudde
oppmerksomheten mot Laird. Det var tydelig at den nå var litt mer
usikker på oddsene. Laird fortsatte mot den og gav den ennå et rapp over
ansiktet med sverdet. Hylende fortsatte den tilbaketrekningen mot døren.
Whip! Whip!
To kjappe slag til fikk Wampiren til å snu seg rundt og pile ut av
vertshuset i en umenneskelig fart. I hvert fall umenneskelig for en slik
kropp.
Daly løp etter Laird som sprang etter Demonen ut døra og han
hørte konstabelen komme etter. Hun hadde plukket opp sverdet sitt, så
han.
‘Hun slipper unna,’ ropte hun.
Daly smilte til henne mens de løp side om side ut av hullet i
veggen der døra hadde vært.
‘Tror ikke det, søta!’

***

Wampiiren var halvveis ned i gata da Ailionora kom ut av vertshuset. At
en så stor kropp kunne bevege seg i en så stor hastighet var utenfor
hennes fatteevne. Det så ut som om Mairin ville komme seg unna.
Mennene sammen med henne begynte å slentre rolig nedover gata mens
de snakket om mat, øl og myke senger, og om hva de skule bruke
pengene for denne jobben til og hva de skulle gjøre etterpå.
Jobben deres var på tur nedover gata og de oppførte seg som om
de var ferdige for dagen.
Wham!
Jorden ristet da Mairin, Wampiir, kone, drapskvinne, smalt i
bakken. Mannen med det stygge ansiktet hadde plutselig dukket opp i
enden av gata og gitt Mairin en rett høyre som stoppet fremdriften
ganske brått.
Til tross for dette var Demonen allerede på tur å reise seg.
Omtåket som den var så den ikke knyttneve nummer to som la den flatt
ut på bakken enda en gang.
To kvinner kom til syne. Den minste av dem bar på et langt spyd .
Den andre var tatovert over hele kroppen, i hvert fall der kroppen ikke
var dekt av klær. Noen større motstykker kunne man lete lenger etter.
Den minste kvinnen hadde øyne som brant av blodtørst, mens kvinnen
med tatoveringer hadde et drømmende blikk, som var totalt malplassert i
denne situasjonen.
Idet Demonen igjen prøvde å reise seg kjørte den minste av
kvinnene spydet rett i brystet på demonen med en slik kraft at
spydspissen sprengte ut av ryggen og ble stående i bakken. Demonen ble
liggende å vri seg uten å kunne komme seg opp.
Spydet måtte være av et lignende metall som tvillingsverdene til
den første av mennene, siden Demonen utstøtte et umenneskelig brøl da
det for gjennom henne. Kvinnen med tatoveringene gikk frem, bøyde seg
ned og stakk hendene ned i bakken foran demonen for så og reise seg
opp.
Da hun dro hendene opp fra bakken fulgte jorden med, og hun la
et lag med jord som et teppe over Demonen. Samtidig dro den stygge
mannen Demonens hender opp og gjennom veggen av jord, som
umiddelbart etterpå ble til stein. Den lille kvinnen smatt farm og festet
håndlenker rundt håndleddene som stakk opp fra steinen.
Den tatoverte kvinnen gikk opp på siden av Demonen og fikk med
sveipende armbevegelser jorden under Demonen til å bevege seg. Slik
gravde hun et hull i bakken under Demonen som sakte med sikkert sank
ned i jorden med steinplaten over seg. Til slutt lå steinplaten flatt på
bakken, og det eneste man så av den var de lenkede hendene som stakk
opp av steinen.
Utmattet satte Ailionora seg på huk foran den improviserte graven.
Midt i gaten.
‘Hva i pokker hendte nå? Hvem er dere? Og hvorfor kan vi ikke
drepe den? Se den rører på seg ennå!’ Fingrene på Demonens hender
rørte på seg som om de følte etter noe.
Beboerne i landsbyen begynte å titte frem fra vinduer og fra bak
hushjørnene. En liten gruppe kom bort til dem for å få en forklaring på
hva som hadde skjedd. Mannen med tvillingsverdene gikk av sted med
gruppen og snakket med dem. Da han kom tilbake sa han. ‘Konstabel.
For alt folk i byen vet nå, kommer ikke morderen tilbake. Han er
begravd under denne steinen, og du er ansvarlig for det.’
‘Hvorfor?’
‘Vi har ingenting med denne landsbyen å gjøre,’ svarte mannen.
‘Demonen var uheldig å terge på seg feil mann. Denne mannen ansatte
oss for å løse problemet. Det er gjort, så nå skal vi tilbake til Stonehaven
og få betalt.’
Ailionora kjente for første gang på lenge en liten flamme tenne
inni seg. Et navn hun hadde hørt siden hun var en liten jente, som vekte
all eventyrlyst i henne.
Stonehaven.
‘La oss gå tilbake til vertshuset,’ foreslo Ailionora. ‘Jeg vil gjerne
ha litt klarhet i hva som skjedde her, og hvem dere er.’ Hun snudde seg
mot mannen med tvillingsverdene. ‘Deretter vil jeg bli med dere.’
Mannen smilte til henne.
‘Vis vei.’

3.

Smerten var ikke til å holde ut. Hele kroppen kjentes ut som om den
skulle bryte ut i flammer hvert øyeblikk, og det var ingenting å gjøre
med det. Bevegelse var umulig. Armer og bein var tunge som bly, og
uansett, utsiktene til smerten ved bevegelse fristet ikke.
Flammer. Smerte. Tilrop fra folkemengden.
Bilder i hodet. Det eneste synet som var igjen. Der øynene hadde
vært var det ingenting lenger. Øyeeplene hadde mer eller mindre smeltet
og rent ut av hulene de vanligvis holdt hus i.
Pokkers flammer. Det brant ennå.
Det var mennesker som gikk frem og tilbake i rommet. Noen snakket
sammen, andre sto rundt ham og observerte. Noe som ble følt mer enn
sett. Åpenbart.
Smerten da de rørte ved ham var uutholdelig. Han kjente de festet
noe rundt armene hans. Strammet til med reimer. Hadde han hatt
stemmebånd hadde han ropt i smerte.
De festet ting til bena, føttene, brystet. Han ble løftet og noe ble
lagt under ham og festet til hva enn det var på brystet hans. Gjennom alt
dette åpnet munnen hans seg i stille rop om hjelp. Det var ingen hjelp å
få, han var alene i mørket. Alene i smerten.
Han kjente et par tenner løsne fra tannkjøttet og falt ned i halsen
hans. Kaldt metall kjentes inni munnen da noen plukket tennene ut med
et eller annet verktøy. De fortsatte med å plukke resten av tennene ut fra
munnen hans.
Det siste som ble gjort var at noe ble festet på hodet hans, over
ansiktet og festet i nakken. Han var nå dekket fra topp til tå. Plutselig var
han alene i rommet. Det var helt stille rundt ham. Smerten var der
fortsatt. Intens. Bitende. Lammende.
Å bli brent levende var ikke akkurat det han hadde sett for seg at
han skulle gjøre i går. Men alt går vel heller ikke etter planene hele tiden
heller da. Men hvorfor, hvordan, var han i live ennå?
Han husket helt tydelig at han døde.
Tankerekken ble avbrutt av en topp i den pulserende smerten.
Hadde vært å foretrekke å være død. Såfremt at dette ikke var livet etter
døden da. Hadde han havnet i underverdenen? Var dette hans evige pine?
Brenne i all evighet?
En summende lyd hørtes i rommet. Elektrisitet sprakte rundt ham
og han ble løftet opp fra benken han lå på. Han hadde blitt brent levende,
men smerten han hadde følt da var ingenting i forhold til det han kjente
nå. Han ropte uten lyd, ba om å få dø, idet kroppen hans vokste sammen
med det som hadde blitt festet til ham.
Og like plutselig som de hadde startet, var smertene borte.
Kroppen ble senket ned på benken igjen og summingen var borte.
Synet kom gradvis tilbake igjen. Først så han bare diffuse skygger
rundt seg, men etter hvert ble ting skarpere, og konturer og farger skilte
seg fra hverandre. Hvor lenge han lå der alene og stirret i taket visste han
ikke. Men til slutt satte han seg opp på benken og svingte føttene ut til
siden. Han satt slik en stund før han turte å løfte den ene armen for å se
på den.
Den var rød.
Han var kledd fra topp til tå i rødt lær.

***

Menneskene var rastløse.
Det var en slags trykket stemning over alle som var ute i gatene.
Folk skyndte seg fra sted til sted, redd for å stå stille for lenge. Til og
med gateselgerne så ut til å være for redde til å selge sine varer like
høylytt som de pleide. Det var ikke bare opptreden på torget kvelden før
som gjorde dem nervøse.
De fleste tittet opp i lufta før de gikk ut av husene sine.
Tilsynelatende for å se om kysten var klar. Det var nemlig dem som
hadde sett en skikkelse fly over byen midt i natten. Noen sa det var en
drage. Andre mente det var en Gargoyle, av typen som var avbildet som
statuer høyt oppe på noen av byggene i Aiken.
Det begynte å syde i byen. Selv om folk var redde var det noen
som hadde våknet opp fra døsen de hadde gått rundt i. Det hadde
allerede oppstått situasjoner mellom soldatene og mobber med
mennesker som prøvde å komme seg ut av byen. Det hadde vært flere
trefninger ute i ingenmannsland, med store tap for innbyggerne. De
hadde ingen sjanser uten våpen.
Det gjorde ting lettere. Soldatene og Aleviene var opptatt på alle
kanter med små opprør og andre uroligheter. De hadde ikke tid til å lete
etter ham.
Ruelin gikk gjennom byen med Geist ved sin side. Gutten hadde
funnet noen gamle munkekutter liggende inne på bakrommet i
steinbygget de hadde vært i. Av en eller annen grunn hadde kuttene, i
motsetning til alle andre klær i bygget, overlevd all den tiden. De så ut
som om de var kommet rett ut av hylla til skredderen.
Gammel Magi, tenkte Ruelin. Var det tilfeldig at det var to? Og i
noenlunde rette størrelser? Han ville ikke tenke på implikasjonene.
Ruelin var en mann som trodde på egne evner, og ikke noen forutbestemt
skjebne. Vetalas var en sånn mann. Snakket alltid i vei om skjebnen,
leste profetier, gikk til spåkoner og lignende tull.
Kunne han ikke skjønne at man ubevisst går i den retningen man
blir vist? Hvis man aldri hadde blitt gjort oppmerksom på at man vil
treffe sitt livs kjærlighet en måneskinnskveld ved fontenen, så hadde
man aldri lett etter kjærligheten der.
Ruelin var en enkel mann. Gjør det beste man kan med det man
har. Ha gangsyn, men ikke se for langt frem i tid. Da kan man snuble i de
nære ting.
Besettelsen med profetiene og skjebnen var det som hadde fått
Vetalas inn på den veien han gikk nå. Han hadde mistet all bakkekontakt
og gikk over lik for å få det som han ville. For å tilpasse sitt liv etter
profetiene han leste. Ruelin hadde visst at noe var galt lenge før Vetalas
fant Boken. Men det var da ting virkelig spant ut av kontroll for broren.
Men han hadde ikke sett hvor galt det hadde gått før det var for sent.
De stoppet på et gatehjørne noen hus unna Vetalas (og Ruelins)
tårn. Det stod fire vaktposter utenfor døra og Ruelin visste at det var fire
til innenfor. Men dette var ikke veien de skulle inn. Han hadde en egen
inn- og utgang i den andre enden av bygget. Det måtte litt klatring til for
å komme seg dit, men det skulle ikke være noe problem for gutten å
følge ham.
De satte seg ned på et bord utenfor et lite vertshus og ventet på at
kveldsmørket skulle sige inn over byen.
‘Hvorfor er du så stille?’ Spurte han gutten. Geist hadde ikke sagt
et ord siden de forlot tempelet de hadde gjemt seg i. Han kunne se at
gutten hadde problemer med å tilpasse seg situasjonen han hadde
kommet opp i. Men det vart noe annet også.
‘Jeg klarer ikke å sette fingeren på det,’ svarte Geist forsiktig,
‘men – Boken, tempelet – det er som om det er noe jeg nesten husker,
men det glipper hver gang jeg tror jeg har det. Jeg vet det er noe Isa har
holdt fra meg og Cristo, og jeg tror det har noe med det å gjøre.’
Gutten klødde seg på nesen og de skitne fingrene etterlot seg et
skittent merke. For et øyeblikk så han virkelig ut som en liten gutt.
‘Hvor gammel er du? Du ser ut som du er rundt ni somre gammel,
men det er vel ikke?’
‘Jeg har vandret rundt i denne verden så lenge jeg kan huske. Jeg
har sett imperier oppstå, for så å bli revet til grunnen. Jeg har ledet kriger
sammen med de største og har sultet sammen med de fattige. All den tid
jeg kan huske har jeg ikke hatt den fjerneste anelse om hvem – hva – jeg
er.’ Gutten så sliten ut der han satt. ‘Jeg og Cristo forlot Isa for en lengre
periode og prøvde å leve normale liv sammen med resten av
menneskene. Men det er vanskelig når man aldri vokser, aldri blir eldre.’
Ruelin så vekk fra gutten. Han kunne ikke forestille seg et slikt liv.
Han hadde alltid hatt det han trengte og visst hvem han var og hva han
måtte gjøre. En følelse av sympati vokste i ham, men han presset den
ned. Nå var det ikke tid for følelser. Det var tid for handling.

***

‘Så det du sier er at Mairin allerede var død før jeg stakk sverdet
gjennom henne,’ spurte Ailionora for sikkert tredje gang.
‘Jepp,’ svarte Laird tålmodig. ‘En Wampiir er en parasitt som lever
av å ta over mennesker, suge dem tom, og så gå videre til neste person.
Hva de suger menneskene tom for er en annen sak. Om det er sjela de
tar, livsgleden eller noe annet. Personlig tror jeg det er sjela.’ Han tok en
slurk til av muggen sin. ‘Det er liksom noe som mangler i øynene deres.’
Ailionora og leiesoldatene hadde gått tilbake til vertshuset og,
etter å ha snudd langbordet den rette veien, tappet seg noen mugger øl og
blitt presentert for hverandre.
‘Hvorfor ble ikke Demonen skadet av mitt sverd, men var livredd
for ditt?’
‘Saipan-sverd.’ Det var det korte svaret hun fikk.
‘Så du vil bli med oss tilbake til Stonehaven?’ spurte Laird. ‘Jeg
kan forstå at du ikke vil bli i denne søvnige landsbyen. Og jeg kan også
forstå at du vil til Stonehaven. Det er en fantastisk by. Men,’ han tok seg
en slurk av ølet. ‘Jeg kan ikke forstå hvorfor du vil dra sammen med oss.
Skygge starter trøbbel uansett hvor vi drar. Det blir blodsutgytelse, drap,
Demoner og det som verre er. De veiene vi går leder ikke til noe eventyr,
jenta mi. Det er stort sett mareritt vi går gjennom. I dag var en god dag.’
Ailionora kjente at hun ble fornærmet. Hun kjempet ned følelsen
og tok et dypt drag av muggen sin før hun sa noe. Alle de andre
leiesoldatene, bortsett fra Skygge, fulgte nøye med.
‘Vel,’ begynte hun med sin søteste stemme. ‘Jeg har alltid hatt lyst
til å dra til Stonehaven, men jeg har aldri turt. Men så kommer store,
sterke du ridende inn i landsbyen min, og jeg bare vet at du kan beskytte
meg på veien dit.’ Hun blafret med øyenvippene mot ham.
Med ett ble Laird usikker. Han så på henne. Så på de andre. Så på
henne igjen. ‘Mener du det?’
Ailionora sparket føttene unna føttene hans så han smalt i bakken
og fikk alt innholdet i mugga over seg.
‘Nei, så klart ikke, din idiot!’ sa hun. ‘Jeg kan da vel ta vare på
meg selv. Jeg er ikke ute etter eventyr. Jeg vil kjempe, slåss og blø
sammen med dere. Jeg har fått nok av å leve med mennesker som ikke
respekterer meg, som ikke ser meg for den jeg er. Ta meg med så skal jeg
passe på slik at den neste søte jenta du treffer ikke robber deg for alt du
har, bare med et blikk og en trutmunn.’
De andre soldatene lo så de holdt på å falle av benkene de satt på.
Til og med Skygge gryntet litt der han satt.
Laird tok seg god tid da han reiste seg opp. Han smilte da han sto
oppreist og tørket ølet bort fra ansiktet. Ailionora så at han var en ganske
kjekk mann bak den tøffe masken. De intense øynene og den spisse
nesen, som hadde blitt knekt mer enn en gang, gav henne et inntrykk av
at dette var ikke en mann du spøkte med, men smilet gjorde sitt for å
myke opp de værharde ansiktstrekkene.
Plutselig var han helt oppe i ansiktet hennes, og hun kjente kaldt
stål mot halsen. Pokker han var rask! Han var så nær at hun kjente
berøringen av leppene hans når han snakket.
‘Det er bare en ting som stopper meg fra å skjære over halsen på
deg,’ freste han. Ailionora kjente presset i blæra etter ølet hun hadde
drukket. Laird presset kniven hardere mot halsen hennes, og hun kjente
en dråpe blod piple nedover mot halsgropen. ‘Vet du hva det er?’ hvisket
han.
Ailionora bevegde hodet frem og tilbake så godt hun kunne.
Hun ble kastet ned på benken og ble sittende fortumlet og se på
leiesoldaten foran seg.
‘Det er fordi vi kan bruke en jente som deg på tur tilbake til
Stonehaven. Jeg er imponert.’ Nå smilte han igjen. ‘Fyll opp muggene
folkens. Nå drikker vi til vi stuper, så tar vi sikte på Stonehaven i
morgen.’
Ailionora løftet muggen sin sammen med de andre og ropte
samtykkende. Selv om hun fortsatt skalv som et aspeløv, gudene skulle
vite hun var redd, var hun glad. Hun skulle endelig bort fra denne
landsbyen.
Etter all hetsing, spytting og utfrysing fra landsbybeboerne skulle
hun endelig få komme seg bort. Hun fuktet den tørre strupen sin med øl
mens hun så på sine nye venner.
Skygge og Daly hoppet rundt på gulvet i en form for dans mens de
sang og skålte. Det var utrolig hvor lett Skygge var på foten til å være så
kompakt. Ita og Luna satt og førte en samtale ved det ene bordet, selv
om det egentlig var Ita som førte en samtale med seg selv. Luna så ut
som hun var i et annet univers og hørte på en helt annen samtale.
Laird hadde trukket seg unna og sto ved et vindu og speidet ut mot
gaten. Hånden som ikke holdt i ølmuggen rykket til nå og da.
‘Han liker helst å være alene,’ sa Daly bak henne.
‘Det ser ut som han venter på noe.’
‘Han gjør det.’ Sa Daly uten å utdype. ‘Vi har en gjest, forresten.’
Ailionora flyttet blikket. Den gamle mannen som hadde vært her
inne tidligere var nå tilbake. Han gikk bak bardisken og tappet en mugge
med øl og kom bort til dem. Uten å vente på en invitasjon satte han seg
ned ved bordet.
Laird kom også bort og satte seg på andre siden av bordet. En ny
følelse var å spore i ansiktet hans. En blanding av sorg og sinne. Mest
sinne.
‘Isa’, sa Laird med gift i stemmen.
‘Kaptein. Jeg må berømme deg for måten dere håndterte
Demonen. Jeg må si-’
‘Hva er det du vil, Isa?’ avbrøt Laird. Ailionora ble oppmerksom
på at de andre hadde trukket seg unna paret ved bordet. Hun gikk bort til
de andre. Noe med de to mennene sammen rørte ved gamle minner.
‘Hvem er det,’ spurte hun Ita.
‘Vet ikke,’ svarte hun. ‘Har aldri sett ham før.’
Daly og Luna bare ristet på hodet da hun så på dem. De visste
heller ikke hvem han var. Skygge derimot hadde, om mulig, blitt enda
styggere i ansiktet der han stod. Han var svart i øynene og stirret olmt på
den gamle mannen. Det rykket i sverdarmen hans. Han var på vei til å
gå bort til bordet der Kapteinen og Isa satt og snakket, men Luna la en
hånd på armen hans, og han lot seg lede ut av vertshuset som et lam.
‘Kom,’ sa Daly. ‘Tror det er best at vi går også. Vi får vel høre hva
det dreier seg om etterpå.’
Ailionora fulgte etter de andre ut av hullet i veggen, nå hadde hun
flere spørsmål hun ønsket svar på.

***

De satt og stirret på hverandre over bordet mens de ventet på at
gjengen skulle gå ut. Isa så akkurat ut som sist gang Laird hadde truffet
ham. Langt hvitt hår, langt hvitt skjegg og et faderlig ansikt. Det var ikke
mye faderlig med den gamle mannen, det var sikkert.
‘Hva er det du vil Isa?
Den gamle mannen tok en slurk av ølet sitt og lente seg over
bordet. ‘Jeg vil leie deg og gjengen din til en jobb.’ Smilte han. Deretter
lente han seg tilbake og drakk mer.
Sist gang Isa hadde leid Laird til en jobb, hadde det nesten kostet
alle sammen livet. Det var bare Laird og Skygge som hadde kommet ut
av det med livet i behold. Og Leiwyn.
Det kokte innvendig når han tenkte på det. Leiwyn, åh Leiwyn.
Kunne man kalle det å komme fra det med livet i behold? Det hadde
vært en tøff avgjørelse å la henne leve. Det hadde vel vært en befrielse
for henne å få slippe å leve, men Laird og Skygge hadde tatt en
avgjørelse, og de stod ved den. Men det gikk ikke en dag uten han tenkte
på det. Hadde det vært den rette avgjørelsen? Han visste ikke. Hatet han
følte for denne mannen som satt på andre siden av bordet hadde næret
ham i årevis, og det var vanskelig å holde seg rolig.
‘Du sendte oss inn i et helvete. Vi var tolv stykke som gikk inn, og
kun tre av oss kom ut.’ Sa han anklagende. ‘Vi møtte alle opp på
møtestedet. Alle utenom deg, og vi ble slaktet. Vi blødde for deg, og du
forsvant.’
‘Det kom ting i veien,’ sukket Isa. ‘Det opprøret var ikke i den
opprinnelige planen. Hadde jeg visst at det skulle skje hadde jeg ikke
sendt dere inn. Jeg ble, kan vi si, oppholdt på et annet sted.’ Han låste
blikk med Laird. ‘Jeg trenger at du gjør denne jobben for meg, deretter
drar jeg til henne.’
‘Forventer du at jeg skal stole på deg? Etter sist gang? Vi ble
slaktet! Og du gjorde ingenting!’ Laird kjente sinnet brenne og han måtte
virkelig kjempe med seg selv for å holde det i sjakk.
‘Jeg har funnet Boken, Kaptein.’
‘Boken?’ Flammen ble som blåst ut av en kjølig vind.
‘Ja. Vetalas har på en eller annen måte kommet over den. Jeg har i
årevis trodd at den var tapt, og jeg trodde vi hadde god tid til å finne den.
Men den er i Aiken.’
‘Har han brukt den?’
‘Ser sånn ut. Han har en Demon under sin innflytelse. De drepte
Cristo, og Geist, jeg vet ikke hva som har skjedd med ham.’
Det gikk et kaldt gys gjennom Laird. Boken var funnet. Ordet var
igjen sluppet fri, og i helt feil hender. Han var ikke sikker på om Boken
ville være i rette hender hos Isa, men det var å foretrekke i denne
situasjonen.
‘Hva med Demonen? Er det en vi kan takle?’
Isa ristet på hodet. ‘Selv ikke du, Laird.’ Han tømte resten av
muggen i et langt drag. ‘Derfor må dere dra så fort som mulig. Demonen
er på vei hit. Vetalas er ubeskyttet for øyeblikket, og dette kan være den
beste sjansen vi har.’
‘Hvis vi får tak i Boken slipper Demonen fri. Hva skjer da?’
‘La meg ta meg av den. Jeg skal møte den.’
Laird nikket. Han visste at det var en stor mulighet for at Isa ikke
ville komme fra en slik konfrontasjon i live. Den gamle mannen hadde
kanskje noen triks oppi ermet på den slitte kjortelen han gikk med, men
kreftene hans hadde svunnet hen mer og mer for hver gang Laird hadde
truffet den gamle mannen. Han kunne se at Isa var nede på reservene, og
han kunne tenke seg til at Cristos død veide tungt på skuldrene til den
gamle.
Spesielt siden han måtte ha hatt en anelse om det på forhånd.
‘Hvor lang tid har vi på oss?’ Spurte han.
Isa prøvde å drikke av den tomme muggen han satt og rullet
mellom hendene. Da han ikke fikk noe ut av den, gryntet han misfornøyd
og satte den fra seg.
‘Ikke mye. Hvis dere rir nå kan det hende jeg kan oppholde
Demonen lenge nok til at dere kommer dere inn og ut. Når dere har
Boken kommer Demonen med stor sannsynlighet til å dra tilbake til
Aiken for å ta seg av Vetalas, og da bør dere ha forduftet for lenge siden.’
Isa trakk pusten før an fortsatte. ‘Hvis dere kommer hit, og jeg ikke har
klart meg, dra til Jetavana. Munkene i klosteret der vil vite hva som må
gjøres.’
Laird prøvde å føle etter for å finne et snev av sympati for Isa,
men han kunne ikke trylle frem et lite fnugg engang. Den gamle
bajingan fortjente hver en bit av smerte som ble påført ham.
‘Greit,’ sa han bare. ‘Vi drar for å hente Boken. Du oppholder
Demonen. Hvis du overlever drar du og hjelper Leiwyn, hvis ikke du
gjør det- ’ nå var det Laird si tur å lene seg over bordet. Han satte et kaldt
blikk i den gamle mannen på andre siden. ‘- kommer jeg etter deg. Når
jeg finner deg skal jeg la Skygge gjøre som han har ønsket siden sist vi
så deg, og da kommer du til å trygle meg om å få dø.’
Han reiste seg og lot den gamle mannen med hvitt hår og skjegg
sitte igjen alene ved bordet. Den tidligere mektige magikeren var nå
redusert til en liten, patetisk gammel mann. Alene i verden, uten en venn
å støtte seg på.
Og Laird frydet seg ved tanken.

***

Sola stod midt på himmelen og det så ut til å bli en strålende dag.
Innbyggerne i Saluda hadde allerede kommet seg etter episoden med
Demonen, og flere av ungene i landsbyen moret seg allerede med å se
hvem som turte å gå nærmest Demoens famlende hender, til
misbilligende blikk fra de voksne.
Fiskerne var begynt å komme inn men morgenens fangst og
kvinnene beveget seg i skravlende flokker ned mot vannet for å starte
arbeidet med å rense fisken.
Mennene som kom inn fra sjøen ble møtt med historien om
Demonen og vertshuset, og alle hadde plutselig visst at det var Mairin
som stod bak dødsfallene hele tiden. Om noen år kom sikkert alle i
landsbyen til å påstå at de hadde sett opptrinnet med sine egne øyne. De
stimlet alle opp gaten til vertshuset for å se på den ødelagte døra, og
kaoset innvendig. Laird regnet med at dette kom til å bli det store
samtaleemnet i lang tid fremover.
Han beveget seg raskt bort til gjengen som ventet ved utkanten av
landsbyen. Ita og Skygge hadde gjort vognen klar allerede. De hadde
skjønt at det var en jobb på gang.
‘Har du en hest?’ spurte han Ailionora da han nådde bort til dem.
Det var muligens ikke så veldig sunt for henne at dette ble hennes første
jobb med dem. Det var tross alt en større sjanse for at hun kom til å dø,
enn at hun kom til å leve.
‘Nei,’ svarte hun.
‘Da er du i vogna med Luna. Samling her!’
Han ventet til alle var falt til ro. Det var en stemning av
forventning i luften. Daly rullet på tåballene som han brukte å gjøre når
kroppen hans forventet spenning. Skygge var sitt vanlige stygge jeg, om
enn mer enn vanlig. Laird fanget blikket hans og med et blikk bekreftet
overfor mannen at han følte det samme. De hadde vært gjennom mer
sammen gjennom årene enn de fleste opplevde i en livstid, og Laird
visste at Skygge ville gå gjennom ild og vann for ham. Han håpte det
ikke kom til det punktet.
Luna var tilsynelatende i sin egen verden, mens Ita hadde føttene
plantet godt ned på jorden, og fulgte med sin vanlige intensitet, Ailionora
stod blant dem som om hun alltid hadde vært der.
Det var mye som minnet Laird om Leiwyn i henne. Det var en av
grunnene til at han hadde bestemt seg for å ta henne med.
Nå angret han.
‘Vi skal ned til Aiken. Vi skal finne Vetalas og ta noe fra ham.’
Skygge hevet et øyenbryn da han sa det, men holdt munn. Laird overså
ham og fortsatte. ‘Han har en bok vi skal ha tak i, og vi har det travelt.
Vetalas har kontroll over en Demon som er på vei mot landsbyen. Isa
skal oppholde den mens vi tar oss av Vetalas. Forhåpentligvis får vi
utført oppdraget før Demonen returnerer.’
‘Såfremt at ting ikke har endret seg siden sist vi var i området er
det en plass vi kan komme oss gjennom veggen usett. Vi prøver å
komme oss til Vetalas uten konfrontasjoner, men etter det kommer vi til å
møte motstand, så her er planen –‘
Han satte seg ned og tegnet i sanden og forklarte mens planen
formet seg i hodet hans. De andre satte seg på huk rundt han og fulgte
med. Dette var ikke første og siste gang han skulle lede folk i døden,
men de stolte på ham, og han kom til å gjøre alt han kunne for å få dem
ut i live.
Blodet begynte å bruse i kroppen hans.

4.

Aiken var et mylder av aktivitet.
Selv om de fleste av opprørene var slått hardt ned på av Aleviene og de
andre soldatene i byen var gnisten tent. I løpet av ett døgn hadde
innbyggerne våknet til en urovekkende virkelighet. Det de hadde sett på
som en trygg og sikker tilværelse var ikke lenger det. Den sannheten de
hadde levd etter i årevis hadde slått sprekker.
De av opprørerne som hadde kommet seg fra konfrontasjonene
med Aleviene hadde samlet seg for å lage en felles front mot
overmakten. En gruppe av dem var nå samlet i en av de mange forlatte
bygningene i utkanten av byen. Det var en trist forsamling sammensatt
av bønder, snekkere, skreddere og andre betydningsløse mennesker.
Det hadde plutselig gått opp for dem hvorfor alle smiene var under
kontroll av Vetalas og hans menn. Makteliten satt med alle våpnene og
på kunnskapen om å lage dem. De eneste som var trent i kamp var
Vetalas menn, det eneste disse mennene kunne gjøre var å gjemme seg
eller sy og snekre seg til frihet.
‘Vi må gjøre noe,’ sa Kanella for sikkert tiende gang til svake
tilrop av enighet. Mannen hadde gått rastløs frem og tilbake foran
forsamlingen i alt for lang tid uten å komme lenger i tankerekken.
For lenge hadde de slumret. Gått seg fast i vaner og tradisjoner.
Latt seg lede av en leder som ikke var ute etter annet en kontroll. Som
gjorde det beste for felleskapet, som Vetalas ville ha sagt. I sannhet det
beste for ham selv.
Acantha hadde hørt nok. Han kanskje bare var en baker, men alt
måtte være bedre enn dette. All oppmerksomhet ble rettet mot ham da
han reiste seg opp og gikk frem for å stå foran forsamlingen. Kanella gav
ham et takknemlig blikk før han gikk slukøret og satt seg sammen med
de andre.
Forsamlingen som bestod av under femti mann og et par kvinner
så forventningsfullt på ham der han stod, og han følte seg plutselig
veldig sårbar og liten til tross for at han var en kraftig og stor mann.
‘Vi må bestemme oss for hva vi skal gjøre,’ begynte han. ‘Skal vi
dra fra byen, eller skal vi bli. Hvis vi skal dra fra byen innebærer det at
vi må ta med oss kvinner, barn og eldre forbi soldatene og Aleviene som
vokter portene. På grunn av alle som har prøvd å komme seg vekk er
vaktholdet mangedoblet og Aleviene er ute etter blod.’
‘Skal vi bli må vi drive soldatene og Aleviene ut. Uansett hva vi
velger innebærer det at vi må kjempe. Ingen av oss er soldater, og nesten
av oss har våpen. Så hva gjør vi?’
Ingen svarte på spørsmålet.
Acantha hadde ikke forventet det heller. Det var lenge siden noen
hadde måttet tenke selv her i byen. De hadde alle blitt fortalt hva de
skulle tenke, hva de skulle gjøre og hva de ikke skulle gjøre. Og de
hadde fulgt hver eneste ordre til punkt og prikke. Det eneste de hadde
måttet ofre var en innbygger i ny og ne. En venn, en nabo eller et
familiemedlem, og det hadde vært greit. Alt for å holde freden. Alt for å
holde virkeligheten utenfor veggene. Men nå var det nok. Tiden for å
tenke selv var kommet.
Acantha fortalte dem hva de måtte gjøre
Etter at møtet var hevet og alle var gått for å utføre de forskjellige
oppgavene de var tildelt kom Kanella bort til Acantha. En glød var tent i
øynene hans, og det mismotet Acantha hadde sett tidligere var forduftet
som dugg for solen. Han nærmest ristet av forventning til det de hadde
planlagt.
‘Jeg tror det kommer til å fungere,’ gliste han. ‘Vi kommer til å
jage dem ut, og byen vil bli vår. Jeg skulle ønske jeg kunne se ansiktet til
Vetalas når han finner ut at han står alene.’
‘Og hva da?’ spurte Acantha.
‘Hva mener du?’
‘Tror du Vetalas makt er begrenset til hva Aleviene gjør for ham?
Hva med Dive Sepid? Hva tror du han er?’ Acantha ristet på hodet. ‘Jeg
prøver ikke å ta motet fra deg, Kanella. Men Vetalas makt er ganske
åpenbar, er den ikke. Du så hva som skjedde under Rensingen. Vetalas
døde. Ikke bare en gang, men to ganger.’ Han satte seg ned på en stol,
som knaket under vekten hans. Han vinket Kanella ned i stolen ved siden
av seg. Skredderen satte seg nølende ned.
‘Jeg tror vi står overfor en veldig mektig person,’ sa han rolig. ‘Vi
kan ta oss av Aleviene, men det kan hende at vi står for fall hvis Vetalas
og Sepid viser sine sanne ansikt.’ Han kikket bort på Kanella som lot det
han hadde sagt synke inn. Fargen forsvant plutselig fra ansiktet hans.
‘Du har rett, Acantha. Sepid satte den mannen i brann med en
håndbevegelse. Hva er han?’
‘Jeg vet ikke,’ innrømmet Acantha. Han hadde ingen tanker om å
frarøve sidemannen alt håp. ‘Men jeg har tenkt å kjempe for meg og min
familie.’ Han la hånden på Kanellas skulder. ‘Og mine venner. Vi tar en
ting om gangen. Det kommer det som kommer.’
Kanella nikket. Litt mer selvsikker.
Rommet begynte å fylles idet de andre kom tilbake. Noen hadde
armene fulle av hakker og spader, andre tau og en tredje gruppe hadde
med seg melsekker. Kanella hentet ut diverse kniver og sakser ut av
beltet han brukte som skredder.
‘Acantha, Sir.’ En av de unge guttene som hadde slått seg sammen
med dem kom bort til ham. Navnet unnslapp ham, men han var lærling
hos en murer husket Acantha.
‘Ja.’
‘Vi har plassert kjerra med murstein to kvartaler fra torget, som du
ba om. Roland og Levy er ute og speider. De er tilbake når de har fått
posisjonene til Aleviene.’
‘Flott jobbet gutt.’
Planen han hadde lagt var enkel. Splitt og hersk. Deretter knus. De
skulle dele seg i tre grupper; avledning, lokkemat og angrep. Mennene
var allerede i gang med å fordele utstyret. De skulle ta med seg
mursteinene opp i andre etasje i byggene inn mot torget og rigge til feller
ved å fylle sekkene med stein. En annen gruppe skulle lede Aleviene inn
mot fellene, samtidig som avledningsgruppen skulle prøve å holde store
grupper med Alevier unna veien. Slik skulle de kunne ta ut små grupper
om gangen ved å slippe hauger med murstein på soldatene fra oven og
angripe dem med hakker og det de hadde å hjelpe seg med.
For hver Alevie de tok ut var de et våpen rikere i tillegg, og ett
skritt nærmere målet.
Speiderne kom inn og avla rapport. Tiden var inne. Acantha reiste
seg fra stolen som stønnet lettet over å slippe å holde den store kroppen
oppe. Han ventet til summingen fra mennene, og guttene, stilnet før han
snakket.
‘Nå går vi ut og tar tilbake byen, og livene våre!’ brummet han til
høye tilrop av enighet. Han hadde tatt med seg sverdet sitt, og han løftet
det over hodet. Opprørerne brølte av blodtørst.
Aleviene så ikke dette komme.

***

Alevien som en gang hadde vært Michel Fleury gikk atter en gang
gjennom Aiken. Sverdet var ute og var rødt av blod.
Sammen med tre andre Alevier hadde han vandret rundt i gatene i
flere timer nå og slått ned på opprørene rundt om i byen. I praksis var det
rett og slett slakting av sivile. Ingen hadde våpen å snakke om. Sant nok,
noen hadde kniver, økser og lignende, men ingen av menneskene hadde
kamptrening.
Hadde han hatt øyne, hadde de vært fulle av tårer. Men der øynene
hadde vært var det bare øyehuler igjen, og tårekanalene var brent igjen
og helt tørre. Men sjelen hans gråt.
Han så gjennom øynene til noen andre. Det var hans hånd som
holdt i sverdet, og det var hans arm som svingte det, men Michels vilje
var overstyrt. Han kunne bare sitte som passasjer i egen kropp mens han
slaktet alle han kom over. Det samme gjorde hans trevåpenbrødre.
Hva de andre tre tenkte og følte visste han ingenting om, han
kunne ikke spørre dem, for han hadde ingen stemme, men han håpte de
ikke hadde det som ham. Smerten han følte for hvert liv han tok holdt på
å rive ham i småbiter.
De rundet enda et hjørne og sprang rett inn i en gruppe med
kvinner og barn og Michel bannet lydløst. Løp! Prøvde han å rope til
dem, men det nyttet ikke. Det kom bare en umenneskelig lyd ut av
munnene hans. Menneskene krøp sammen mot veggen som om den
kunne beskytte dem fra det som kom. Kvinner stilte seg foran barna og
brukte seg som skjold for å prøve å berge dem, og barna gråt mens
sverdene falt. Michel ønsket han kunne lukke øynene og slippe å se den
grusomheten han påførte dem. På en måte var barna heldige, de kom
ikke til å leve for å huske det de hadde sett.
Etter kun kort tid var Aleviene igjen alene i gaten mens blodet til
de uskyldige rant ned og farget gaten rød. Michel kunne se en av de
andre Aleviene begynne å riste og spasme ved siden av seg.
Plutselig snudde Alevien sverdet sitt mot seg selv og kastet seg på
det. Han falt umiddelbart død om på bakken. De andre to ble stående og
veksle mellom å se på hverandre og den døde Alevien på bakken.
Håpet ble tent dypt inne i tankene til Michel. Alevien hadde klart å
bryte gjennom og ta kontroll lenge nok til å ta sitt eget liv. Det var ikke
det Michel hadde i tankene, men gikk det å bryte gjennom en liten stund
regnet han med at han kunne bryte linken til Vetalas permanent.
Da Michel hadde kommet til seg selv etter å ha blitt gjort om til en
Alevie ble han hentet av en av Vetalas tjenere. Først trodde Michel de
var oppe i Vetalas tårn, men etter at de hadde gått gjennom flere rom
uten vinduer skjønte han at de var under bakken. Tjeneren hadde ledet
ham inn til et forkammer der han ble nødt til å vente sammen med en del
andre Alevier. I motsetning til de Aleviene som han hadde sett tidligere
hadde alle i rommet en følelse av motløshet liggende over seg, Alle
kroppsbevegelser minnet om mennesker på vei mot en sikker død. Det
skulle snart forandre seg.
Etter en stund ble de vist inn i et større kammer der Vetalas ventet.
Han hadde iført seg en fløyelskappe som bølget rundt ham og på hodet
hadde han plassert en krone av gull og edelstener. Mannen så splitter
pine gal ut.
Da Vetalas begynte å snakke skjønte Michel ikke et ord av det han
sa. Det virket som han snakket et fremmed språk som var helt ulikt noe
Michel noensinne hadde hørt. Etter hvert falt ett og annet ord på plass,
og da Vetalas var ferdig skjønte Michel alt som ble sagt. Og det gav ham
gysninger.
‘Alevier!’ Ropte Vetalas. ‘Jeg har gitt dere liv. Dere er født på ny
gjennom rensende flammer, og er nå underlagt mitt ord. Mitt ord er deres
lov. Jeg vet at noen av dere muligens har deres gamle tanker intakt, men
det er de færreste av dere det gjelder. Det eneste dere trenger å vite er at
når jeg gir dere en ordre kommer dere til å adlyde den. Et eksempel,’ –
han snakket til den Alevien som stod nærmest.- ‘Dø!’
Alevien falt død om på gulvet.
‘Der ser dere. Mitt ord, deres lov. Nå går dere ut i byen og
avverger katastrofen som er i emning. Slå hardt ned på alt opprør. Er det
noen som vandrer i gatene i kveld, drep dem.'
Vetalas hadde svøpt seg inn i kappen og gått ut av rommet.
Tjeneren hans hadde vist Aleviene ut i gatene og slaktingen kunne
begynne.
Så her stod han nå. Michel Fleury med alle sine gode intensjoner.
Med sine tanker om å redde folk i byen fra Vetalas onde klør, hadde han
endt opp med å bli deres bane. Å, som gudene måtte le av ham. Han følte
seg som en liten brikke i et spill med Guder.
Aleviene var ferdig med å studere hverandre og den døde
kompisen og var nå på vei nedover gata. Michel kjente kroppen ta
kontrollen fra sinnet og begynte å gå etter dem. Hadde han kunnet bite
tennene sammen hadde han gjort det. Flere trefninger av det slaget de
nettopp hadde kom til å ta fra ham hans siste flik av menneskelighet.
Plutselig hoppet to gutter ut fra et smug og kastet steiner etter
dem. Ikke nå igjen! Tenkte Michel da bena begynte å løpe. Han og de to
andre løp etter guttene idet de forsvant inn i smuget. Byttet deres holdt
god avstand foran dem, og tok seg tid til å komme med tilrop og kaste
flere steiner på dem.
De vil vi skal følge dem!
Michel smilte inni seg. Guttene lurte dem i en felle. Og til tross for
at han skjønte det fortsatte føttene å løpe. Det var den største svakheten i
Vetalas plan. Ingen av soldatene kunne tenke selv, men nå hadde folket
tatt til vett og organisert motstanden.
De rundet et hjørne og Michel så torget et kvartal foran seg. Den
ene av guttene stakk fingrene i munnen og plystret. Michel og Aleviene
løp mot guttene med sverdene hevet. Med et smil i det forbrente ansiktet
kjente Michel at den første av mange mursteiner traff ham i hodet. Mens
han falt til bakken så han en liten gruppe menn komme løpende ut fra en
av bodene som stod i gata. De ble ledet av en stor og kraftig mann som
holdt et sverd i hånden. Vi er ikke de første de har tatt! Michel kjente
stoltheten bre seg i kroppen. Han hadde fått det til. Byen hadde våknet
og reist seg mot overmakten. Hans død hadde ikke vært forgjeves.
På tide å dø igjen.

***

Tunellene gikk på kryss og tvers under alle gatene i byen. Hva enn de
hadde blitt brukt til i fortiden visste han ikke, men de var bare godt for
en ting i dag. Til vanlig tok tunellene unna regnvannet men i dag fløt det
av blod. Vetalas gremmet seg. Dette var ikke del av den opprinnelige
planen.
Det ergret ham at folket hadde startet opprør mot ham. Han hadde
tross alt sett etter deres ve og vel i flere år nå. Dessuten var det ikke slik
at menneskene skulle dø ved sverdet. Planen var at de skulle brenne. Han
skulle brenne dem alle. Rense sjelene deres i hellig ild og gjøre dem til
verdige tjenere av ham.
Og nå blødde de i stedet.
Og alt på grunn av Ruelin.
Ruelin hadde alltid vært misunnelig på ham. Ja, helt siden de var
små. Likevel hadde Vetalas tatt seg av ham. Hjulpet ham. Støttet ham.
Ruelin hadde Vetalas å takke for det livet han hadde. Utakknemlige
avskum. Uten Vetalas ville Ruelin ha vært ordinær, som alle andre i
denne forpestede byen. Han ville ha dødd i senga som en gammel mann.
Uverdig og alene.
Likevel hadde Ruelin prøvd å drepe ham. Hadde drept ham. Hvis
det ikke hadde vært for Dive Sepid og hans kjennskap til døden…
Vetalas stoppet tanken. Han hatet å måtte stå i gjeld til den
Demonen. Den svake og patetiske Demonen som var i tjeneste hos et
menneske. Hadde Vetalas hatt den makten som Sepid satt med, hadde
han ikke latt seg styre av noen.
Snart ville han ha den makten.
I tillegg til at tunellene fraktet regnvann var det metallrør under
taket i noen av tunellene. Vetalas hadde funnet ut at disse rørene koblet
så å si alle bygningene i byen sammen, og hadde mest sannsynlig vært
del av et system for å transportere et eller annet. Vetalas visste ikke hva.
Men i kveld var tiden for å benytte seg av dette.
De siste månedene hadde tjenerne hans tilbrakt mye tid i tunellene
og i bygningene rundt om i byen. De hadde fikset rørene der de hadde
vært lekk. Og de hadde fylt rørene med en brennbar væske Vetalas hadde
funnet i mengder i et lager i byen. Det var nå tid for byen å brenne.
Vetalas hadde akkurat vært og fått bekreftet at alt var på plass. Alt
han trengte nå var å slippe en fakkel ned i en av inngangene til
rørsystemet så skulle han få renset hele byen. Han hadde også fått
plassert ut tønner med væsken på strategiske plasser rundt om i
forskjellige bygninger. Soldatene ved veggen hadde også sine ordrer for
natten.
Det rykket i munnvikene når han tenkte på det.
Han slikket på fingrene sine og glattet ut øyenbrynene. Først byen,
deretter Dive Sepid og så Ruelin. Han skulle grille broren sakte på et
spidd. Han skulle få lide en pinefull død for det han hadde gjort mot
ham.
Tanker om hevn rullet rundt i hodet hans mens han gikk ut av
tunellen og kom inn i kjelleren på tårnet sitt. Han startet på trappene og
gikk opp mot sin private etasje.
Da han og Ruelin kom hit til byen alle de årene siden var dette det
første bygget de hadde sett på avstand. Det stakk opp fra byen som et
fyrtårn i solskinnet. Vetalas hadde allerede da bestemt seg for at dette
skulle være hjemmet hans. Det var også her han hadde funnet Boken.
Boken fant han liggende i en skuff ved en seng i etasjen Vetalas
hadde flyttet inn i. Han hadde vært nysgjerrig på hva Eshara fant så
interessant med den boken, siden han brukte så mye ressurser for å finne
den. Nysgjerrigheten hadde fått ham til å lese boken. Ikke kunne han
lese da han startet, men Boken hadde rørt ved noe i ham, og litt etter litt
hadde forståelsen kommet. Litt etter litt hadde han skjønt hva den
handlet om. Og til sist hadde han oppnådd full forståelse! Boken snakket
om ham. Den fortalte om Vetalas komme. Han var utpekt til å frelse
verden, til å lede menneskene i den siste kampen.
Ruelin hadde kalt det for stormannsgalskap, men Vetalas hadde
vist ham. Han hadde brukt boken til å påkalle Demoner og binde dem til
sin vilje. Demonene hadde krefter som han kunne utnytte. De hadde
eldgammel kunnskap som han kunne bruke. Slik hadde han kunnet styre
Aikens befolkning til å adlyde ham. Han hadde lagt oppdraget sitt til
side, Eshara var langt unna og nå hadde Vetalas snart makten til å stå
imot ham.
Han trengte en arme for å frelse verden, han hadde sett på sine
vandringer at menneskene hadde mistet troen. De kom nok til å motsette
seg ham til å begynne med. Derfor hadde han begynt å skape sin hær av
Alevier. Og nå hadde menneskene begynt å drepe dem.
Vetalas snerret mens han gikk opp den siste trappen til sin private
etasje. De skulle få smake hans rettferdige vrede. Disse udugelige
unnskyldningene for mennesker.
Sinne snudde seg til frykt da han åpnet døra fra trappeoppgangen
og han så sine personlige vakter og tjenere ligge livløse på gulvet. Det
hadde vært litt av en kamp her. Vetalas kjente et snev av anger for at han
hadde sendt vekk Sepid. Han trakk kniven sin fra sliren i beltet da han
forsiktig gikk inn i rommet. Det var ingen tegn til at det var noen der da
han skrittet forsiktig over de livløse kroppene. Vetalas forbannet seg selv
for å ikke ta med seg livvakter når han var ute og gikk. Det var vel gjerne
en konsekvens av å være udødelig, men det var aldri gøy å bli stukket
med skarpe sverd, var det vel.
Han listet seg lydløst over gulvet og bort til døra som ledet til
Audiensrommet. Døra stod litt åpen og en titt i dørsprekken bekreftet det
han hadde trodd. Ruelin satt på tronen hans og ventet. Den utakknemlige
sniken. Hvordan kunne han tro at han kunne sitte på tronen ustraffet?
Dette skulle få konsekvenser.
Vetalas åpnet døren og gikk inn.

***

Vognen stoppet endelig opp.
Det hadde vært en særdeles ubehagelig og humpete tur fra Saluda
og ned til Aiken siden vognen åpenbart ikke var bygd for komfort. Luna
hadde ikke sett ut til å bry seg så mye med det, men hun var åpenbart
fortapt i sin egen lille verden uansett.
Døren gikk opp og Skygge gryntet til dem, noe som mest
sannsynlig betydde at de skulle komme ut. Luna kløv ut av vognen og
Ailionora fulgte etter. Hun kunne se fakler på toppen av veggen et godt
stykke foran dem. De hadde forlatt veien tidligere og var et godt stykke
nord for porten inn til Aiken.
Laird og Daly stod et stykke unna og diskuterte mens Ita og
Skygge sjekket våpnene og rustningene sine. Ailionora bestemte seg for
å gjøre det samme. Hun trakk sverdet sitt ut av sliren og kjente
irritasjonen ta henne da hun oppdaget at hun hadde glemt å gjøre det rent
etter å ha stukket det gjennom Demonen i vertshuset. Hun satte
umiddelbart i gang med å gjøre det rent før hun igjen stakk det på plass i
sliren.
Laird ropte alle sammen bort til der han og Daly stod. Den
sistnevnte stod og trippet og så alt annet enn fornøyd ut med situasjonen.
‘Her er vi.’ Begynte Laird. Øynene hans brant med en intens glød,
og det var tydelig at han forventet et reelt blodbad innenfor veggen. ‘Vi
kommer oss inn i byen gjennom veggen noen hundre meter bortenfor her
vi står. Vi går inn to og to. Og vi holder sammen to og to. Jeg går med
Ita, Daly går med Ailionora og Skygge med Luna.’
Ailionora forstod nå Dalys frustrasjon. Han følte han måtte være
barnevakt for henne. Tanken gjorde henne rasende.
‘Luna,’ fortsatte Laird. ‘Du fortsetter med å manipulere Jord. Det
er nok av stein og metall i byen for deg å bruke. Flammer vil være
ubrukelig mot Alevier uansett.’
Luna satte seg med en gang ned for å tegne figurer på bakken.
Figurene begynte å snirkle seg oppover fingrene og hendene hennes
etterhvert som hun tegnet. Hun kastet et blikk bort på Daly, som trakk på
skuldrene. Alt ved det normale. Han kom bort til henne.
‘Det kommer til å være helt vilt der inne.’
‘Jeg takler det.’
‘Tviler ikke.’ Sa han avvæpnende. ‘Jeg vil bare at du skal være
forberedt på det. Aleviene er ikke de enkleste å hanskes med.’
‘Jeg sa jeg takler det,’ snerret Ailionora tilbake. Tenke på henne
som en forsvarsløs liten jomfru. Han skulle få se. ‘Skal vi ha en liten
konkurranse?’ Spurte hun.
‘Hva?’
‘En liten konkurranse. Se hvem som klarer å ta flest Alevier.’
Daly gliste plutselig fra øre til øre. ‘Sånt liker jeg. Hva er premien
om jeg vinner?’
‘Meg!’
Daly ble stående og måpe og Ailionora lot den siklende dusten stå
igjen mens hun smilende gikk bort i retning av veggen de skulle
gjennom. Menn.
Før i kveld hadde hun kun sett veggen fra avstand og sett på det
som rett og slett en grense rundt byen. Men her nede, ved foten av
veggen, ble hun plutselig klar over hvor massivt dette egentlig var. Det
måtte ha gått med ufattelig store mengder tømmer for å få til dette.
Veggen ruvet nesten to ganger hennes egen høyde over henne, og i følge
Laird var den i hvert fall seks fot tykk, forsterket på innsiden av
tømmeret med stein tatt fra bygningene inne i byen. Her var det ikke
meningen at noen skulle komme inn. Eller ut for den saks skyld.
Hun knyttet nevene og prøvde å slappe av. Det hadde alltid vært
nødvendig for henne å ha et sterkt og selvsikkert ytre på den veien hun
hadde valgt å gå i livet. Når sant skal sies hadde Demonen vært en av de
første hun hadde kjempet en kamp på liv og død med på mange år.
Laird ledet dem langs med veggen til et sted der trærne stod tett
opp mot veggen. Bak trærne var det et rundt lokk av metall i bakken.
Skygge bøyde seg ned og fikk med litt anstrengelse til å flytte lokket.
Under var det et rundt hull som ledet dypt ned i bakken. På den ene siden
av hullet var det en stige.
Skygge klatret ned uten å nøle, med Laird rett etter. De andre
fulgte på, Ailionora nest sist med Daly som baktropp. Etter tjue trinn på
stigen fikk Ailionora fast grunn under føttene.
Noen begynte å slå med en flint for å fyre opp en fakkel.
‘Stopp!’ utbrøt Daly. ‘Lukt!’
Ailionora sniffet i luften og kjente en lukt som minnet litt om oljen
hun brukte til å vedlikeholde rustningen og våpnene sine. Den minnet
også litt om oljen hun brukte i lampen sin også.
‘Pokker,’ hørte hun Laird hviske. ‘Luna, kan du lyse opp veien for
oss? Vi kan ikke risikere å tenne en fakkel her. Alt kommer til å brenne.’
‘Så klart,’ trallet Luna, og et lys blomstret fra ingensteds foran
henne. Med en håndbevegelse fikk hun lyset til å stige foran seg og med
det lyse opp tunellen de befant seg i.
Tunellen strakte seg lenger enn det Ailionora kunne se, under
veggen og inn i byen. Hun kunne se en kryssende tunell noen hundre
meterforan der de stod. Luna og Skygge begynte å gå innover, side om
side. Det var noe spesielt med dem sammen, den store, stygge mannen
og den lille skjøre kvinnen. Lys og skygge sammen.
‘Vi prøver å komme oss opp i byen så snart vi har muligheten til
det,’ sa Laird til henne. ‘Optimalt sett skulle vi ha gått i tunellen helt
frem til tårnet, men jeg får ikke en god følelse av å være her nede.’
Ailionora hadde ikke tenkt å krangle på det. Hun kjente selv et
indre ubehag bare ved å være her nede. Lukten de hadde kjent tidligere
hang tungt over dem mens de gikk. Hun og Daly dannet baktroppen og
gikk bak Laird og Ita.
Ailionora telte sju kryssende tuneller før de klatret opp den
nærmeste stigen. Laird hadde forklart at de måtte komme forbi
ingenmannslandet før de klatret opp til overflaten igjen. Skygge var først
opp og brukte noen minutter på å få løsnet lokket i toppen. De klatret
opp i samme rekkefølge som de hadde klatret ned.
Skygge ropte advarende til dem fra overflaten. Ailionora rørte ved
sverdet sitt for å berolige seg selv før hun klatret gjennom hullet.

***

Rian og Roan hadde, etter å ha kommet til seg selv, hentet ut en
kasse med den beste vinen fra vertshuset. I et forsøk på å glemme
grusomhetene de hadde opplevd tidligere på dagen hadde de tenkt å
sløve hukommelsen med vin.
De hadde begge vært å sett på Demonens hender som stakk opp
fra bakken i landsbyen. Rian hadde til og med klart å bli fanget av den
ene, og Roan hadde vært nødt til å kappe av den hånden med sverdet sitt.
Så nå gikk Rian rundt med en demonhånd som klemte ham rundt
håndleddet. De hadde til å begynne med prøvd å få løs hånden, men det
virket som om den grep hardere jo mer de prøvde, så de gav opp og tok
fram vinen i stedet.
Vognen med leiesoldatene hadde forlatt landsbyen midt på dagen.
De hadde også tatt med seg den rødhårede konstabelen da de dro. Roan
trodde at hun muligens også var en Demon. Han hadde aldri før møtt en
eneste kvinne som kunne motstå hans sjarm. Det var bevis nok for ham
at hun ikke var menneskelig.
Han kastet på hodet for å få håret til å slutte å klistre seg til pannen
sin og klødde seg i skrittet.
Men Konstabelen hadde ikke skjenket ham et eneste blikk hele
tiden hun hadde vært i landsbyen. Slem var hun også.
Ikke lenge etter at leiesoldatene hadde dratt var brødrene på sine
tredje vinflasker, og den gamle fremmede hadde forlatt landsbyen og gått
sørover. Han hadde stoppet på en slette, fortsatt innen sikte av landsbyen,
og der hadde han stått stille siden da. Mørket hadde slukt ham da
kvelden kom, men Roan regnet med at mannen stod der ennå.
De hadde fortsatt å drikke vin og Roan husket ikke lenger hva det
var de skulle glemme. Han syntes brorens armbånd var litt over kanten
morbid, men ikke nok til at det skulle få ham til å drikke seg fra sans og
samling.
Roan satte fra seg den tomme flasken han holdt i hånden og
strakte seg etter flasken som var i brorens bevisstløse hånd. Det rykket i
brorens armbånd da han tilfeldigvis dultet bort i ham. Merkelig.
Han satte flaska til munnen og skulle til å drikke da han ble
oppmerksom på noen som kom mot ham. Det måtte være minst seks
personer. Roan prøvde å fokusere blikket på de som kom mot ham og
konkluderte med at det bare var to stykker.
Den ene var en liten jente med bind for øynene. Så tåpelig. Hun
kunne jo ikke se noe med bind for øynene. Det ville være veldig lett å
snuble og knekke nakken hvis man gikk slik rundt om kring. Jenta hadde
helt hvitt hår og hvite klær.
Personen bak gutten var enorm. I skarp kontrast til jenta, som
åpenbart var en dust – bind for øynene - , var dette en som Roan ikke
ville møtt i en mørk bakgate, eller en lys bakgate. Hvilken som helst
slags gate, for så vidt.
Mannen var kledd i en grov rustning og holdt to sverd i to av
hendene. De andre fire hendene var ubevæpnet. Roan ristet på hodet for
å prøve å klarne tankene, og synet. Nei. Det stemte fire hender var
ubevæpnet.
Roan kunne ikke se ansiktet til personen i mørket, og det kanskje
var like greit. Den store mannen snudde seg og speidet sørover og
fikserte blikket mot det punktet Roan sist hadde sett den gamle mannen.
‘Ikke tenk på det,’ sa jenta, ‘Det er ikke vår kamp.’
Den store mannen snudde seg tilbake, og de to gikk inn mot
landsbyen uten å i det hele tatt se på Roan.
Han satte flaska mot leppene igjen, drakk dypt, og lente seg
tilbake mot treet han satt ved. For mange forvirrende ting hadde hent i
dag, og han følte virkelig for å forsvinne inn i en drikkeindusert glemsel.
Han skottet misunnelig bort på broren som allerede snorket fornøyd.
Roan hadde også lyst på et slikt armbånd.

***

Solen hadde gått ned for dagen, og månen var kommet for å kaste
sitt lys over verden. Det bleke månelyset ble kastet over den lille
landsbyen Saluda der to brødre lå og sov ut rusen under et gammelt
bjørketre. De var lykkelig uvitende om mange av nattens gjøremål, og
deres konsekvenser for verden som de kjente den.
Litt lenger nord stod en seksarmet kriger og en hvithåret jente ved
den nygravde graven til en Wampiir. Krigeren kjente slektskap til
Demonen som var fanget og følte medynk ved dens skjebne, men på den
andre siden var dette heller ikke hans kamp, som gutten ville sagt. De
stod begge vakt over graven og ventet på noen som skulle komme
tilbake. Hvis vedkommende kom tilbake. Det var en gammel gjeld som
skulle betales, og tiden var inne for å få betalt, med renter.
Like ved sjøen, på en slette, kastet månen sitt lys over en gammel
mann. Det var kun ham selv som visste hvor gammel han egentlig var.
Han hadde sett nok av lidelse og smerte i sitt lange liv, og han kom til å
se mer. Påføre verden mer.
Det siste slaget han hadde fått var å miste sin eneste sønn til
flammene i Aiken. Til Demonen Dive Sepid, som for øyeblikket nesten
hadde nådd fram til ham. Isa åpnet øynene for første gang på flere timer,
og kjente kraften bruse i kroppen hans, gjennom hver eneste fiber i hans
vesen. Øynene hans skimtet en skikkelse i luften lenger øst, der
månelyset reflekterte i de læraktige vingene til Demonen som var hans
sønns bane. Enda en gjeld som skulle kreves inn.
Enda lenger sør lyste månen over en by i opprør. Aleviene var
nesten drevet på flukt og bakerens planer hadde fungert som de skulle.
Månen skinte på de resterende Aleviene som hadde trukket seg tilbake til
veggen, og stod klar til å kaste tilbake enhver som prøvde å dra.
En liten gruppe leiesoldater dukket opp i måneskinnet fra et hull i
bakken. Rett opp i en trefning mellom soldater, Alevier og håndverkere.
De var i mindretall og situasjonen så ikke ut som det var i deres favør,
men månen har ikke meninger om menneskelige ting, og den fortsatte å
skinne.
Den kastet lyset gjennom vinduet til Vetalas private kammer der
han stod ansikt til ansikt med sin bror. To menn med gamle
hemmeligheter, og en gutt med en ukjent fortid. Gutten var på dypt vann,
og han visste det. Et oppgjør mellom disse to mennene, med uvisst utfall,
og hva ville skje med ham etter dette. Månen visste heller ikke.
Månen lyser ned over alle sammen. Den skiller ikke mellom godt
og ondt, den diskriminerer ikke. Den bare belyser det som er.

5.

Isa åpnet øynene da han følte nærværet av demonen. Det tok noen
minutter til før Dive Sepid kom til syne i mørket. Demonen hadde kastet
av seg menneskeformen og kom flygende på vinger som strakk seg over
fire alen på hver side av ham fra tupp til tupp. Fra det reptillignende
ansiktet til den taggede halen var det nesten ti fot. De røde øynene
flammet opp da han fikk øye på Isa, og Demonen flakset ivrig med
vingene og satte opp farten.
Med føttene godt plantet i bakken og bjørkestaven midt mellom
ventet Isa på den. Han kjente vreden boble bak i hodet sitt, men gjorde
sitt beste for å undertrykke følelsen. Han fant roen igjen og brakte sinnet
sitt i perfekt balanse. Han kjente gresset gro mellom de bare tærne sine,
vinden snakket til ham med sin hviskende stemme og han var som ett
med sine omgivelser.
Han forflyttet grepet rundt bjørkestaven en brøkdel av en tomme.
Demonen satte i et skjærende hyl da den stupte ned mot Isa, klørne
ute og den splittede tungen kjærtegnet luften. Isa møtte de angripende
klørne med staven, og sirklet rundt Demonen raskere enn motstanderen
hadde forventet. Uten mulighet til å bremse farten smalt Sepid i bakken
med hodet først. Isa benyttet sjansen han fikk og kjørte staven med
enden først inn i bakhodet til Demonen.
Desorientert karret Dive Sepid seg på føttene så fort han kunne og
slo med vingene mot Isa for å holde ham på avstand. Isa holdt staven
foran seg og trakk seg noen skritt tilbake, og inntok samme stilling han
hadde startet i.
Mens Demonen på nytt kom mot ham, dro Isa på energien i jorda
og fikk bjørkestaven til å brenne. Han svingte den opp idet Demonen
styrtet mot ham og traff den rett i ansiktet. Samtidig ledet han energien
fra staven over til Demonen som brøt ut i flammer.
Sepid lo.
‘Vel møtt, Isa!’ Humret han mens han brant. Isa ble paff. Demonen
gjorde en håndbevegelse og flammene sluknet. Vingene foldet seg
sammen og Sepid tok menneskelig form igjen.
‘Hvordan er det mulig,’ stotret Isa. Han følte seg med ett gammel
og svak. Demonen gliste mot ham. Det skulle ikke være mulig. Dette var
bare en mindre Demon. Han hadde selv gått i kamp med erkedemoner og
kommet fra det med bare mindre skader. Noe var galt.
‘Jeg ser hvor sønnen din hadde sitt hovmod fra. Han trodde også at
han kunne beseire meg. Jeg skulle gjerne ha tatt den lange historien, og
fortalt deg alt jeg har gjort siden sist, men nei. Lang historie kort, gamle
mann. Stjernen faller, mørket kommer, og jeg kommer til å stå seirende
tilbake.’
Det gikk kuldegysninger gjennom Isa. Hvordan kunne det være?
Hvis stjernen falt kom verden som de kjente den til å gå under. Igjen.
Med en kraftanstrengelse gjenfant han fatningen. Roen falt på nytt.
‘Jeg ser at flammer ikke lenger kan skade deg, Dive Sepid.’ Sa han
for å kjøpe tid. Han måtte finne en ny strategi.
‘Stemmer det, Isa. Jeg har lært et triks og to. Dessuten har jeg en
god del flere som er viet til min sak en det du har.’ Smilet ble større. ‘For
så vidt, en person ville vært mer enn det du har.’
Isa skjulte sin forskrekkelse. En Demon med tilbedere. Det hadde
ikke eksistert på tusenvis av år. Dette var virkelig dårlige nyheter. For
dem alle. ‘Og dere har fått stjernen til å falle? Du er klar over hva det
betyr? Total utslettelse av hele verden. Ikke bare mennesker, men alt som
kryper og går.’
‘Ikke hvis man har de rette kortene i spill, gamle mann.’
Isa klarte akkurat å kaste opp et skjold av luft som avledet
flammene Demonen kastet mot ham. Med en kraftanstrengelse kastet
han staven mot Sepid og traff ham mitt i brystet. Han fulgte opp med å
komprimere luft foran staven og presset den gjennom Demonen.
Sepid ble stående og se ned på den to fot lange enden som stakk ut
av brystet sitt.
‘Imponerende. Det er fortsatt litt kamp igjen i den gamle kroppen.’
Han grep tak i enden og trakk staven ut i en jevn bevegelse. Hullet
i brystet tettet seg selv idet han kastet staven til side. Isa kjente svetten
begynte å piple frem på pannen sin. Det var ikke ofte han hadde fryktet
for seg selv gjennom alle årene han hadde levd. Sant nok, han hadde
oftest brukt andre til å kjempe kampene for seg. Men likevel.
Demonen begynte å sirkle ham igjen, og Isa fulgte den med
øynene og passet på å ha front mot den hele tiden. Angrep eller forsvar,
siste skanse eller flukt? Det var vel ikke noe spørsmål? Han måtte holde
Sepid her så lenge han klarte. Laird måtte få hendene sine på Boken og
få den i sikkerhet, selv om det ikke ville bety så mye når stjernen falt.
Isa manet frem et sverd ut fra luften og angrep.
Han så motangrepet for sent og gryntet da klørne til Demonen slo
gjennom siden hans, og rett inn i lungene. Blodet sprutet da Sepid trakk
til seg hånden og slo ham i midt mellom skulderbladene med den andre.
Isa kjente det surkle i brystet da han prøvde å trekke pusten. Han
forbannet seg selv for sin uaktsomhet mens han grep seg til siden og
presset hånden mot såret for å stoppe blødningen. Han falt ned på bakken
og ble sittende med bena rett ut foran seg mens den hvite kjortelen skiftet
farge til rød.
Det kunne ikke ende slik. Gammel og alene. Den en gang stolte,
store Isa, som hadde vært elsket og fryktet av millioner av mennesker, bli
slaktet som en gris av en simpel Demon.
Han prøvde febrilsk å trekke pusten, men surklingen vedvarte og
han klarte det ikke. Det begynte å svartne, og foran ham stod Dive Sepid
triumferende med klørne hevet og klar til nådestøtet.

***

Det var Alevier og soldater overalt rundt dem.
Nesten med en gang de hadde krøpet opp av tunellen hadde en stor
gruppe soldater rundet hjørnet og overrasket dem. Laird hadde gjort kort
prosess med de to første og angrep en tredje før resten av soldatene
hadde oppdaget hva som skjedde. Ailionora og Daly hadde flyttet seg
rundt for å angripe fra siden, mens Luna og Skygge holdt seg i
bakgrunnen.
Med Daly ved sin side gikk Ailionora til angrep på en av
soldatene. Det kjentes ut som hun hadde forlatt kroppen sin og så på fra
utsiden. Hver bevegelse kjentes ut som den gikk for sakte og hvert utfall
mot soldaten bommet på målet. Hun klarte å avverge motangrepene fra
soldaten, men alle pareringene var klumsete og heldige.
I øyekroken kunne hun se Daly avvæpne og drepe soldaten han
kjempet med, lekende lett. Hun stønnet innvendig. Hvordan kunne hun
foreslå en konkurranse med seg selv som premie? Forbannet være
hennes stolthet.
Fienden foran henne snublet i soldaten Daly nettopp hadde hugget
ned, og Ailionora benyttet sjansen og svingte sverdet mot hodet hans.
Sverdet traff soldaten rett under øret, og stoppet ikke før det var nesten
nede ved skulderen på motsatt side. Hun kjente kvalmen stige i brystet
og det begynte å svartne foran øynene hennes. Pokker, ikke nå. Hun
kunne ikke svime av foran de andre. Med foten plantet på skulderen til
den døde soldaten trakk hun sverdet ut av mannen.
Det var bare noen få soldater igjen, og de var i ferd med å bli
nedkjempet av de andre. Ailionora satte sverdspissen i bakken og lente
seg over sverdet og prøvde å få pusten tilbake. Hun så Laird danse
grasiøst mellom tre soldater, og de falt alle sammen ned som korn foran
ljåen.
Plutselig kom en stor gruppe vanlige mennesker løpende rundt
hjørnet. Noen var bevæpnet med sverd mens andre hadde økser og
kniver. Lederen for gruppen, en stor, kraftig mann, stoppet brått opp da
han så dem og brukte noen sekunder på å få overblikk over situasjonen.
‘Ah. Uventet hjelp.’ Sa han mens han betraktet de døde soldatene.
‘Hvor mange er dere?’
Laird tørket av sverdene sine på en av de døde soldatene før han
svarte. ‘Det er bare oss. Vi er ikke her for å hjelpe med opprøret, vi har
en annen agenda.’ Han satte sverdene på plass i slirene. ‘Jeg kan gi deg
og dine et tips derimot. Få med dere så mange som mulig og kom dere ut
av byen. Går dette opprøret i deres favør frykter jeg at Vetalas vil brenne
byen til grunnen, inkludert innbyggerne.’
‘Vi har ingen steder å dra.’ Svarte mannen, tydeligvis ikke
overrasket over det Laird fortalte ham. ‘Stort sett alle soldatene og
Aleviene har trukket seg ut til portene. Vi har ingen mulighet å komme
oss forbi.’
Laird vinket mannen med seg og viste ham hullet i bakken. ‘Går
dere ned her og rett vestover kommer dere til å komme opp utenfor
veggen. Få samlet alle dere kan og send dem ut så fort dere klarer.’
Den store mannen reiste seg og begynte å brøle ordrer til sine
følgesvenner. De delte seg i grupper på to og to og løp til hver sin kant.
Den store mannen kom tilbake til Laird og tok ham i hånden.
‘Takk, venn.’ Sa den store mannen med følelse i stemmen. Laird
nikket forlegent og prøvde å komme seg unna. Han lyste opp da det kom
en ny gruppe soldater rundt hjørnet sammen med fire Alevier.
Ailionora bet tennene i sammen og sprintet mot fienden med
sverdet klart. Hun felte en av Aleviene før han hadde fått frem våpenet
sitt, og var i kamp med en annen nesten umiddelbart. Så kom resten av
gjengen til unnsetning og barket sammen med soldatene.
Alt var bare stål og blod. Blodet på bakken gjorde det vanskelig å
holde balansen, og kropper og kroppsdeler lagde trøbbel for fotarbeidet.
Det hele var over i løpet av noen minutter selv om det kjentes ut som
timer. Selv om verden snurret rundt henne tørket Ailionora blodet av
sverdet før hun førte det på plass i sliren. Det var blod som rant nedover
ansiktet hennes men hun visste ikke om det var hennes eller ikke.
‘Er du ok?’ Daly var kommet bort til henne. Hun nikket kort, det
var ikke sikkert at stemmen ville holdt hvis hun hadde snakket. Han
vinket Luna bort til dem med en bekymret mine. ‘Sjekk henne.’ Ga han
beskjed om.
Ailionora kjente en kribling i kroppen da Luna la hendene på
hodet hennes, og en skarp smerte da et kutt i hodet grodde sammen. Med
det samme sluttet alt rundt henne å spinne, og hun kjente at hun ble mer
fokusert. Luna smilte til henne før hun gikk tilbake til de andre.
Ailionora fulgte etter.
‘Da er alt vel, så langt.’ Sa Laird og kastet et kjapt blikk bort mot
Ailionora. ‘Vi er kun kvartaler fra Vetalas Tårn, så vi burde komme oss
dit uten flere trefninger. Håper jeg. Ailionora!’
Ailionora skvatt da Laird ropte navnet hennes.
‘I dette laget er det kun en person som gjør tåpelige og
dumdristige ting, og det er Daly. Har du planer om å ta den jobben fra
ham?’
‘Nei, Kaptein.’ Svarte Ailionora svakt.
‘Flott. Da kan vi kanskje beholde deg ennå en stund. Da går vi.’
De forlot den store mannen til å vente på sine følgesvenner og
snek seg i skyggene mot Vetalas Tårn.

***

Geist stod og beundret Vetalas tronekammer. Sett bort fra det groteske
draperiet på veggen var det meste i god smak. Rommet ble dominert av
tronen. Ruelin hadde fortalt at Vetalas hadde fått den brakt hit fra ruinen
av et slott lenger opp på kysten. Ruiner på kysten stod som monumenter
for å minne menneskene på å ikke bygge landsbyene og byene for nært
kysten. Tronen hadde tilhørt en selvutnevnt konge som levde for noen
hundre år siden. Han hadde aldri vært en populær person, og ble mindre
populær etter at han utnevnte seg selv til øverste leder. Han hadde fort
blitt styrtet, og drept. Etter kongens fall ble tronen stuet bort; ingen ville
sitte på Tronen av Selvbedrag, som den ble kalt. Ironisk at Vetalas hadde
valgt akkurat den tronen.
Til tross for det historien fortalte om tronen, var det en flott og
overdådig trone, hogget ut i stein og utsmykket med edelstener. Som
resten av artefaktene i rommet utstrålte tronen en essens av magi. Alle
ting i denne verden som hadde en historie ble på et eller annet vis noe
mer enn en ting, de ble tillagt forskjellige attributter, alt etter hva
historiene fortalte. Det kunne også virke som tingenes magi ble sterkere
etter hvor mange som fortalte historiene.
Ruelin hadde satt seg godt til rette i tronen, selv om den magien
den visstnok innehadde var evnen å få personen som satt i den til å tro
han var uovervinnelig.
Geist ble mer og mer fasinert av denne mannen. Med sin motvilje
til å tro på noe som helst utenom egne evner eller den verden han kunne
se foran seg, så var han nesten immun mot magien han kom over. Geist
begynte å forstå hvorfor hans evner ikke viket på mannen på tronen. Alle
andre i denne byen Geist hadde manipulert hadde vært som å fange fisk i
en tønne, både føre og etter Ruelin. Men denne mannen var umulig å
manipulere tankene til fordi han ikke trodde Geist kunne gjøre det.
Ruelin rettet seg plutselig opp der han satt og Geist vendte
oppmerksomheten mot døra. Vetalas kom glidende inn i rommet.
Mannen så galere ut nå enn han gjorde sist Geist hadde lagt øynene på
ham. Det var noe med de konstant vidåpne øynene og dem konstante
rykningen i overleppa som gav ham et inntrykk av at Lorden hadde
tippet over kanten siden sist. Til hans forsvar hadde han tross alt blitt
drept et par ganger.
‘Hvordan våger du å sitte på min trone?’ Spurte han mens han gikk
forsiktig gjennom rommet. Ruelin svarte ikke med en gang. I stedet grep
han vinkaraffelen og toppet opp glasset han holdt i hånden. Det gjorde
Vetalas enda mer rasende.
‘Tronen min, vinen min, livet mitt! Er det noe annet du skal ta fra
meg nå, Ruelin? Hva annet kan du ta? Er du kommet hit for å ta min
plass som frelser for menneskeheten også?
Bror?
Ruelin reiste seg fra tronen og tok to lette steg ned fra
forhøyningen den stod på.
‘Din plass som frelser har aldri vært i fare fra min side, Vetalas.
Og vet du hvorfor? Fordi du ikke er frelser for menneskeheten. Du har
forvillet deg inn i en bok med historier og profetier som du går til
ekstreme lengder for å oppfylle.’
‘Blasfemi!’ Ropte Vetalas. ‘Jeg fant Boken. Den snakket til meg.
Den handler om meg. Hvorfor kan du ikke se det? Du av alle, Ruelin.’
Ruelin ristet på hodet. Geist så i øynene hans at det siste håpet
forsvant. Hadde han virkelig trodd han kunne få Vetalas til å endre
mening nå? Geist gikk ned til brødrene og tok plass ved Ruelins side.
Vetalas øyne gransket ham grundig.
‘Vetalas,’ sa han. ‘Jeg er Geist. Jeg kom hit sammen med Cristo,
den mannen som Sepid brant opp på torget. Vi kom for å hente Boken.’
‘Ser man det. Min bror allierer seg med tyver og kjeltringer for å
få tak i eiendelene mine.’
‘Det er ikke din bok. Den tilhører en mann ved navn Isa.’
‘Isa. Det navnet kjenner jeg.’ Vetalas gliste. ‘Dive Sepid har
snakket om ham. Så i tillegg til kjeltringer så konspirerer du med Guder,
bror?’ Geist ble satt ut. Guder?
‘Hva mener du?’ spurte Ruelin. Han var tydelig forvirret han også.
‘Den eneste Guden jeg har hatt noen som helst å gjøre med er via deg,
Vetalas. Og etter som jeg vet vil Eshara ikke se på dette du har gjort i
Aiken med blide øyne.’
‘Hva jeg har gjort i Aiken? Du vet ikke halvparten av det jeg har
gjort, bror! Jeg bygger en hær. Jeg gjør meg klar til å frelse verden, med
flammer og sverd om nødvendig. Eshara er bare en brøkdel av det jeg
kommer til å være når jeg er klar.’
Mannen var definitivt splitter pine gal. Geist stakk hånden bort og
rørte ved Vetalas, som var rask med å dra bort armen sin. Det lille
øyeblikket var nok. Det som en gang hadde vært tankene til denne
mannen var nå en stinkende myr av vrangforestillinger og
stormannsgalskap. Vetalas hadde rotet seg så langt inn i den myra at det
ikke var noen vei tilbake. Ruelin kastet et blikk på Geist, som ristet på
hodet. Ingenting å redde.
‘Da er vi ferdige her.’ Sa Ruelin til broren. ‘Gi meg Boken.’
‘Hva skal du gjøre med den?’
‘Akkurat det har jeg ikke bestemt meg for ennå.’
‘Hva med meg? Du må vel ha forstått at du ikke kan drepe meg?
Jeg vil følge etter deg til verdens ende for å –‘ setningen avsluttet brått
idet Ruelins knyttneve traff Vetalas under haken og sendte ham rett i
bakken. Svimeslått. Ruelin bøyde seg ned, grep tak i brorens krage og
slepte ham opp til tronen.
‘Han har rett.’ Sa Geist. ‘Vi kan ikke drepe ham. Hva skal vi
gjøre?’ Ruelin plasserte Vetalas sittende på tronen og tok deretter Boken
fra ham. Han betraktet boka fra alle vinkler, åpnet den og bladde
gjennom sidene og kastet deretter Boken til Geist.
‘Hvordan kan en bok få en person til å gå fra noenlunde normal, til
rablende gal, som dette?’ Spurte han og nikket mot broren.
‘Du skulle bare vite,’ Svarte Geist. Da han tok imot Boken hadde
det gått som et elektrisk støt gjennom ham. Hendene hans skalv mens de
holdt Boken. Tid nok for dette senere. Han stakk boka under kappen. Det
var alltids senere.
‘For å svare på spørsmålet ditt, vi skal ikke prøve å drepe ham.
Men vi kan prøve å holde ham på plass. Hent de spydene der borte.’
Geist hentet fire ornamentale spyd som hengte på veggen og gav
dem til Ruelin.
‘Nå skal vi se…’

***

Et hvitt lys omsvøpte ham og det var ingenting å se i noen retning. Alt
var hvitt. Helt hvitt. Michel så ned på kroppen sin.
Han var ikledd sine vanlige arbeidsklær, alt det røde læret var
borte. Dette måtte være en drøm. Han husket sekken med mursteiner
som falt på ham. Han husket den store mannen med det spesielle sverdet
som kom mot ham og stakk ham gjennom brystet for å forsikre seg om at
han var død.
Det kanskje ikke var en drøm likevel. Han var død.
Michel Fleury kjente en lettelse i sjelen. Han så seg ut en tilfeldig
retning i det hvite lyset og begynte å gå. Det var ikke fysiske ben han
gikk på, og bakken under føttene hans var heller ikke der, så mye skjønte
han. Men det var noe forfriskende å kunne være herre over sin egen
kropp igjen.
Etter å ha gått et stykke ble han oppmerksom på at han ikke var
alene lenger. Ved siden av ham materialiserte det seg en skikkelse i en
mørk, tung kappe med hetten oppe. Rundt livet var kappen snørt inn med
en taustump. Til tross for alt lyset på denne plassen rørte det aldri denne
personen eller trengte inn i skyggen under hetten. Michel fortsatte å gå.
De gikk i stillhet ved siden av hverandre et langt stykke, Det virket
ikke som denne personen var ute etter å gjøre ham noe vondt, så Michel
slappet av og nøt stillheten.
‘Er du Døden?’ spurte han tilslutt.
‘Jeg er mange ting.’ Svarte han kryptisk. ‘Men akkurat nå er jeg
det du vil jeg skal være, Michel Fleury’
‘Så du vet hva jeg heter. Hva er da ditt navn, min mystiske
følgesvenn?’
‘Jeg går under mange navn og bærer mange ansikt.’
‘Det blir en sånn samtale.’ Mumlet Michel. ‘Hva vil du jeg skal
kalle deg?’
‘Du kan kalle meg Negral av Kamatayan.’ Michel hørte smilet
selv om han ikke kunne se det. Det var tydelig at Negral var fornøyd
med spørsmålet. De gikk videre i stillhet en stund før Michel prøvde seg
på et annet spørsmål.
‘Hva kaller du denne plassen?’
‘Katamayan.’
‘Hva er dette for et sted?’
‘Det er en ting for noen, en annen ting for andre.’
‘Hva er denne plassen for deg?’
‘Hjem.’
‘Du er ikke veldig hjelpsom, vet du? Hvor skal vi?’
‘Om jeg er hjelpsom eller ikke, er ikke så fryktelig relevant,
Michel Fleury. I forhold til hvor vi skal; det kommer an på deg.’
De fortsatte å gå. Michel va fortsatt i en forhøyet sinnstilstand
siden han hadde synet og stemmen tilbake. Han snudde og vendte på den
lille informasjonen han hadde fått fra Negral og prøvde å få noe
meningsfylt ut av det før han stilte et nytt spørsmål.
‘Kan du svare ja eller nei på spørsmålene mine?’
‘Muligheten for det er absolutt til stede, men det er også avhengig
av hvilke spørsmål du stiller.’
Michel la hodet i hendene i en overdreven gest av frustrasjon. Han
kjente en følelse av munterhet komme fra sidemannen, men under den
mørke hetten kunne han ikke se noe.
‘Svar ja eller nei på spørsmålene jeg stiller. Dette stedet eksisterer
slik jeg ser det, fordi jeg tror det er slik det skal være?’
‘Ja.’ Negral vendte hodet mot ham, men det var fortsatt umulig å
se inn under hetten.
‘Du representerer min oppfatning av Døden?’
‘Ja.’
‘Da betyr det at jeg er død?’
‘Nei.’
Foran dem dukket det opp en steindør. Den var ni fot høy og tre
fot bred. Det var forskjellige runer og tegn risset inn i dørkarmen og i
selve døra. Michel gikk rundt døra, det var ingenting på sidene eller bak
den. Dette var Dødens Dør.
Han kastet et blikk på Negral. Han måtte være vokteren.
‘Må jeg gå gjennom døra?’ spurte Michel plutselig bekymret.
‘Nei. Om du ønsker å gå gjennom eller ikke er ditt eget valg. Men
du skal vite, hvis du blir igjen på denne siden av døra kommer du til å
være lenge på jorden. Jeg ser daglig til dem som ikke gikk gjennom, og
det er ikke en sjebne du ønsker, Michel Fleury.’
‘Hva er på andre siden av døra?’
Negral ristet på hodet før han svarte. ‘Som med alt annet i denne
dimensjonen er det i utgangspunktet avhengig av deg hva du finner bak
døren. For noen er det tomhet. For noen evig pine, for andre paradis. For
deg –‘ Negral la en kald hånd på Michels skulder og ledet ham til døra.
‘- er det noen som har hentet inn en tjeneste.’
‘En tjeneste? Hva mener du?’ Men Negral hadde allerede snudd
seg for å gå og Michel stod igjen alene foran Dødens Dør. Han la hånden
på den kalde steindøra og dyttet. Det var ingenting å tenke på. Han
kunne ikke tilbringe evigheten som en tapt sjel.
Døren åpnet seg og Michel gikk gjennom.

***

Alevien falt nedover trappen med et umenneskelig ul og Ruelin løp ned
til neste trappeavsats med Geist rett bak seg. De hadde møtt større
motstand enn han hadde trodd de skulle på tur ut. Aleviene kastet seg
over dem med en større blodtørst enn han hadde sett tidligere. Gutten
hjalp til der han kunne, men han måtte nært innpå dem for at knivene
skulle være effektive. Ruelin hadde tatt et sverd fra en av hans falne
motstandere og kjempet seg gjennom rekkene med Alevier med store
vanskeligheter.
De var nesten kommet seg ned til hovedinngangen til tårnet, men
han så det som tilnærmet umulig at de skulle komme seg ut med livet i
behold. De hadde en ting til sin fordel. Så lenge de var på vei ned
trappene hadde de fordelen av å ha det høyeste punktet. Så snart de kom
ned til utgangen og var på samme nivå kom det til å bli en annen
historie.
‘Er du klar til å gjøre et siste desperat forsøk på å komme ut
herfra?’ spurte han gutten. Ruelin hadde i løpet av de siste korte timene
begynt å like denne stillferdige personen.
Geist flekket tennene i et sinnsykt glis. ‘Hadde vi trengt det skulle
jeg ha gjort det.’ Lo han. ‘Kavaleriet er på vei.’
Før Ruelin fikk tid til å spørre hva han mente, eksploderte døra inn
i rommet og etterlot seg bevisstløse Alevier i sin vake. To menn kom
valsende inn i rommet.
‘Bare fordi du kan gjøre det, betyr ikke at du må, vet du.’ Sa den
ene.
‘Det er som sagt mye mer morsomt på den måten,’ svarte den
andre mannen. Etter dem kom tre kvinner og en mann. De spredde seg ut
i rommet og gjorde seg klare til kamp. Aleviene som hadde vært på vei
opp trappen, snudde seg forvirret og så ut til å slite med å bestemme seg
for hvilken vei de skulle gå. Ruelin benyttet seg av forvirringen til å felle
et par Alevier, og sende dem nedover trappen. De falt mot andre Alevier
og rev dem over ende. Ruelin og Geist løp ned og drepte de falne før de
kunne reise seg. Da de kom ned til de andre var det ingen Alevier igjen
som stod oppreist. De var effektive disse menneskene.
‘Vel møtt,’ hilste den ene av mennene. Mannen med to sverd.‘Kan
dere være så vennlig å vise oss veien til Lord Vetalas private kammer?’
Ruelin gikk bor til mannen. Resten av gruppen hans hadde spredd
seg utover og tatt opp forsvarsposisjoner ved utgangen og i trappen. ‘Vi
kommer akkurat derfra, og jeg er redd Lord Vetalas er en smule
opphengt for øyeblikket.’
‘Dere kom tilfeldigvis ikke over en bok der oppe? Jeg skulle hate
meg selv om jeg løp opp alle trappene for så å finne ut at det jeg leter
etter allerede har vandret ut døren.’
Ruelin hevet øyenbrynene. Alle ville ha tak i den Boken så det ut
til. Han tvilte på at han og Geist kunne komme seg forbi denne gjengen
hvis det kom til stykket, så han måtte trå varsomt. Før han fikk tid til å
svare kom Geist frem.
‘Kaptein Laird?’
Kapteinen flyttet oppmerksomheten til gutten, Ruelin gjorde det
samme. Den lille personen gikk foran ham og han fikk en trang til å dra
gutten tilbake og stille seg mellom ham og kapteinen.
‘Jeg har Boken. Regner med at Isa har sendt deg.’ Kapteinen satte
seg på huk foran gutten.
‘Du må være Geist.’ Han tok gutten i hånden og ristet den. ‘Vi må
dra med en gang. Vetalas kan være satt ut av spill, men Demonen hans er
med stor sannsynlighet på vei tilbake til byen.’ Kapteinen la en hånd på
guttens skulder før han reiste seg. ‘Er du med oss?’ spurte han Ruelin.
Ruelin nikket. En rask runde med navneutveksling fulgte før de
snek seg ut på gaten og satte av sted mot veggen i rask gange. Han hørte
lyden av kamper og skrik fra døende mennesker fra alle kanter i byen.
Åh Vetalas. Hva har du gjort?
Han hadde sett det for sent. Oppdraget hadde vært enkelt.
Rekognosering av den østre delen av kontinentet. Antall byer og
landsbyer. Religioner og politiske grupperinger. Og eventuelt få tak i
Boken, hvis den var der. Noe den dessverre var.
Hadde det ikke vært for boken, hadde de vært tilbake for flere år
siden, og Ruelin visste ikke om han lenger ville ta den tilbake til Eshra.
Så mye skade som den hadde gjort her i Aiken ville han ikke tenke på
hva som ville skje med den i Eshras hender.
De kom seg gjennom gatene uten å treffe på flere soldater eller
Alevier og endte opp på et gatehjørne noen kvartaler bortenfor Vetalas
Tårn. En liten gruppe mennesker var samlet der og de klatret en etter en
ned i et hull i bakken. Tunellene.
Så klart. Vetalas hemmelige våpen, nå brukt som fluktvei for
menneskene han holdt fanget. Hadde Ruelin trodd på skjebnen ville han
tro hun hadde sans for ironi,
En stor, røslig mann møtte dem da de kom. Ruelin ble
oppmerksom på sverdet mannen bar, og gjenkjente det med en gang. Det
var ikke vanlig med våpen fra Klamath-regionen her på østenden av
kontinentet. Enten var denne mannen en landsmann, eller en veldig
dyktig morder.
‘Laird,’ sa den store mannen til kapteinen. ‘Vi fikk bare fåtallet
med oss. Vi sender de siste gjennom nå.’
Kapteinen klappet den store mannen på skulderen og gikk i gang
med å plassere sine menn, og kvinner, i forsvarsposisjoner rundt
sivilistene. Uten å tenke seg om la Ruelin armen sin over Geists skulder
og holdt ham inntil seg, mens de ventet på å få gå gjennom tunellen, og
Geist lot ham.

***

Røde øyne glimtet i mørket og vingene slo med større kraft enn det som
var nødvendig. Dive Sepid var irritert. Hans menneskelige ‘herre og
mester’ hadde kalt ham tilbake før han fikk gjort seg ferdig med Isa. Den
smerten Sepid kjente fra Vetalas lindret i hvert fall skuffelsen en smule.
Noe hadde skjedd i Aiken etter han hadde dratt, og han hadde en
formening om at det kunne ha noe med vogna han hadde sett på vei mot
Saluda å gjøre. Det hadde vært noen i den vogna som hadde utstrålt en
energi, noen som mestret Pura Lux.
Sepid svøpte seg inn i irritasjonen og sinnet han følte. Han ville
være klar til å treffe Vetalas igjen. Boka var tatt fra ham, og mannen var
nå forsvarsløs. Det kom til å bli en nytelse å slite Vetalas i stykker,
kroppsdel for kroppsdel, og skrikene fra den døende mannen skulle
nytes.
Soldatene på veggen kikket opp idet Sepid hastet over dem. Små
meningsløse mennesker uten viten om det som skulle komme. Han
kjente den samme følelsen han hadde kjent fra vogna tidligere fra et sted
i nærheten av veggen, og dristet seg til å sirkle noen ganger over stedet,
røde øyne speidende i mørket, men han så ingen. Han tok seg tiden til å
føle på energien til han var sikker på at han ville kjenne den igjen senere.
Noen minutter etter foldet Sepid inn vingene på toppen av Vetalas
tårn og gjenopptok sin menneskelige form før han begynte på trappene
ned. Hatet mot Vetalas sitret i kroppen og Sepid måtte anstrenge seg for
ikke å løpe ned trappen. Litt selvkontroll måtte man ha.
Han fortsatte litt mer forsiktig da han kom over noen døde tjenere
og soldater i forkammeret. Det var lite sannsynlig at det var fare på ferde
for ham, men man visste aldri. Synet som møtte ham i tronekammeret
derimot fikk ham til å le høyt.
Vetalas var festet til veggen i enden av kammeret med et spyd
gjennom hver arm og hvert lår. Han hadde mistet mye blod, hvis
dammen under ham var noen indikasjon. Med haken mot brystet så det
ut til at han hadde mistet bevisstheten. Sepid kunne ikke annet en å
beundre den som hadde gjort dette. Originalt.
Han krysset rommet og dro ut spydene en etter den andre og
Vetalas falt ned på gulvet og ble liggende. Det var ikke noe poeng å
torturere en bevisstløs person, tross alt. Alt handlet om lysende frykt i
øynene, håpløse skrik og bønner om hjelp. Sepid hadde alltid elsket når
mennesker ba på sine kne om å få leve. Det tok aldri lang tid før de fleste
ba om det motsatte. Millennia med trening hadde gjort ham til en mester
i å få sine offer til å henge i en tynn, frynsete tråd av håp, for så å suge
den siste livsgnisten ut av dem.
Sepid sparket i den livløse bylten på gulvet, men det kom ikke en
lyd. Han brølte i sinne og bøyde seg ned og løftet Vetalas opp etter
kragen. En brennende følelse i brystet snudde med ett sinnet til en følelse
av usikkerhet som igjen gikk over til frykt. Han hadde sett det snerrende
smilet for sent.
Det var bare et spill. Vetalas hadde ikke vært bevisstløs, han hadde
bare ventet på et avgjørende øyeblikk der Sepid var uforberedt. Dolken
som stakk ut av brystet hans glødet i det dunkle kammeret. Armene falt
bort fra Vetalas og en nummen følelse spredte seg i hele kroppen. Vetalas
trakk ut våpenet og dyttet Sepid bort.
‘Alle undervurderer meg gang på gang,’ sa Vetalas. ‘Ingen vil tro.
Hvorfor vil ingen tro?’
Sepid falt bakover, uten å kjenne at han traff gulvet og Vetalas
satte seg på huk over ham. Med den glødende dolken i hånden fortsatte
han. ‘Alle artefaktene jeg har samlet har jeg av en grunn, Demon. De har
alle egenskaper jeg har sett behov for i min videre kamp for å frelse
verden. Denne, for eksempel –‘ han viftet med dolken foran Sepids øyne.
’Dette er Durga – Demondreperen. Jeg har spart den til en anledning
som dette. Det eneste jeg ikke liker med den er at den bedøver Demonen,
så dessverre for meg – heldigvis for deg – kommer du ikke til å kjenne
dette.’ Sepid gryntet svakt idet dolken på nytt sank inn i brystet hans.
Kroppen gynget rytmisk i takt med Vetalas bevegelser idet han åpnet
brystkassen. Dette gikk ikke som planlagt. Dette mennesket hadde vært
et skritt foran ham hele veien.
Sepid fulgte ufrivillig med da Vetalas løftet hjertet opp fra
brystkassen og holdt det opp foran ham, og kjente forflytningen av
energien da hans tidligere herre og mester satte tennene i det. For hver
munnfull ble Sepid mindre og mindre til stede, og da Vetalas slurpet i
seg den siste delen av hjertet forlot Dive Sepids bevissthet denne verden
for alltid.

***

Aiken stod i flammer.
Geist stod på samme bakketopp som han hadde stått på for under to
dager siden sammen med Isa og Cristo. Han hadde tatt på seg et lurt smil
før han hadde vandret bekymringsfritt ned til byen for å finne en mann.
En mann som nå stod ved hans side. Boken hadde han også fått tak i,
men til hvilken pris?
Etter tusenvis av år med å se lidelse på hvert hjørne av verden
skulle man tro man ble immun tilslutt, men å se byen gå opp i flammer
og vite at alle som var der var fortapte gjorde fortsatt vondt.
I tillegg til Ruelin, var Laird og hans gjeng med leiesoldater der,
bakeren Acantha og et titalls mennesker han hadde fått med seg ut av
byen. De stod alle og stirret målløse ut over det flammende infernoet
som hadde vært Aiken, Acantha med tårer i øynene.
Vinden tiltok i styrke og fikk flammene til å løfte seg mot
himmelen. Heldigvis blåste vinden fra dem og tok ropene fra den døende
byen ut mot havet og bort fra ørene deres.
Da Acantha snudde ryggen til flammene og gikk vestover fulgte
alle etter. Geist holdt seg i nærheten av Ruelin, for første gang på
Gudene visste hvor lang tid følte han seg som han så ut. En liten gutt
fortapt i en kald og grusom verden, en brikke i et spill som var større enn
ham selv. Mer og mer av fortiden forsvant i en dis av glemsel, og det
skremte ham. Han hadde begynt å føle seg trygg i Ruelins selskap.

***

Den eneste lyden som brøt stillheten var hover og støvler mot veien og
knirkingen fra vognen. Stemningen i reisefølget var dyster der de subbet
seg mot Saluda og bort fra galskapen i Aiken. Laird satt på hesten sin og
speidet fremover i mørket. Selv om de hadde kommet seg uskadd inn og
ut av byen, var kvelden ikke over ennå. Mellom dem og Saluda var det
muligens en Demon som ventet. Forhåpentlig hadde Isa klart å ta seg av
den, men Laird hadde sine tvil. Den gamle mannen var en skygge av sitt
tidligere jeg.
Det var en nedslått gjeng han hadde sammen med seg. De hadde
gitt plassene i og på vognen til barna og kvinnene Acantha hadde fått
med seg ut av byen. Resten gikk slukøret bak vognen. Bortsett fra Ruelin
og Geist. De hadde tatt front med en gang de hadde satt i marsj.
Følelsen av å legge Aiken bak seg var god. I motsetning til sist
gang Laird var her, hadde han med seg alle sine ut i live. Åh, dette kom
nok til å bli siste gang. Aldri mer Aiken. Aldri mer skulle han sette sine
føtter i nærheten av byen. Han red opp på siden av Ailionora.
‘Hei,’ sa han mykt. Hun snudde ansiktet opp mot ham og han så i
øynene hennes at hun fortsatt var i byen, i kampene. Laird tok seg selv i
å strekke frem armen for å legge en hånd trøstende på skulderen henne,
og stoppet seg selv. ‘Hvordan går det?’
‘Flott,’ sa hun, uten å overbevise. ‘Vi gjorde det vi kom for å
gjøre.’ Hun snudde ansiktet forover igjen, og fortsatte å gå. Laird sukket.
Han burde ikke latt henne få være med. Enda en fortapt sjel knyttet til
hans lange liste av offer. Langs veikanten stod resten.
De hadde ikke blitt med inn i byen, om det var på grunn av
Demonen eller Vetalas, visste ikke Laird. De falt inn bak ham, en etter
en. Kvinner, barn og menn som bare han kunne se. Fortiden han aldri
ville unnslippe, en evig påminnelse om hva livet han levde gjorde med
menneskene rundt ham. Likevel dro han med seg flere inn i fortapelsen.
Et rop fra fronten av kolonnen fikk Laird til å sette opp farten. Han
red opp og registrerte at Daly fulgte hakk i hæl. Han kunne så vidt se
konturene av Saluda langt der fremme. Litt nærmere så han Ruelin og
Geist ved foten av et tre. Han satte hælene i siden på hesten og satte opp
tempoet enda litt.
Ruelin hadde klatret halvveis opp i treet da Laird tøylet inn hesten
og hoppet av. Geist satt på kne foran treet med hodet i hendene. Et blikk
opp og Laird skjønte hvorfor.
Høyt opp i treet hengte Isa. Med armene rett ut til hver side langs
greinene, med en dolk stukket gjennom hver hånd inn i treet. Hodet hang
ned og det ellers hvite skjegget var rødt av blod. Han hadde dype sår i
den ene siden og så ut til å være død.
Laird klatret opp for å hjelpe Ruelin med å få mannen ned. De
fikk trukket ut dolkene som holdt Isa fast og senket ham ned til Daly,
som tok ham forsiktig imot og la ham på bakken. Laird hoppet ned med
en klump i magen. Han hadde ønsket en ende på Isa i mange år, hadde
håpet han skulle lide, men dette føltes helt feil. Den gamle mannen
hadde satt livet sitt på spill så de kunne få tiden de trengte for å hente
Boken. Han kunne i det minste ha holdt seg i live til de hadde kommet
tilbake. Isa hadde dødd uten å vite om de hadde funnet Boken.
‘Han er i live!’ Utbrøt Daly. ‘Få Luna opp hit!’ Geist gav fra seg et
lite hikst idet han kastet seg ned ved siden av den gamle mannen. Laird
bøyde seg ned og la kinnet ned mot Isas lepper. Han kjente mannen
puste. Men det var så vidt. Grunne, smertefulle åndedrag var det eneste
som tydet på at Isa var i live
Luna kom opp til dem og satte seg ned ved Isa. Hun gikk i gang
med å bevege hendene over kroppen hans, fra hode til føtter mens hun
snakket med seg selv.
‘Brukne ribbein. Punktert lunge. Knekt lårbein. Knust bekken.
Kraniebrudd. Arr i sjelen. Mmmm. Gammel sjel, veldig gammel. ‘Hun
ble stille et øyeblikk. ‘Hvem er du, Isa? Du er ikke det vi tror du er, er du
vel? Jeg kan ikke nå deg der du er nå.’ Det begynte å gløde rundt dem
begge idet Luna startet med å helbrede Isa. Laird sluttet aldri å la seg
fascinere av å se gapende sår gro sammen på sekunder, og å se knekte
bein rette seg ut. Luna var den beste helbrederen han visste om, med
unntak av munkene i Jetavana.
Da Luna hadde gjort seg ferdig reiste hun seg opp og henvendte
seg til Laird. ‘Jeg har gjort det jeg kan for ham, men de indre skadene er
for mye for meg. Han må til Jetavana. Jeg har lagt ham i en dyp søvn for
å spare ham for smertene.’ Hun vaklet og hadde falt i bakken hvis Laird
ikke hadde grepet henne.
Acantha kom opp til dem. ‘Jeg har sendt alle sammen i forveien.
Regnet med dere kom til å få bruk for vognen selv.’ Han kikket ned på
Isa. ‘Demonen?’ Laird nikket. Acantha sa ikke mer. Han løftet opp den
gamle mannen og bar ham til vognen med Geist diltende etter.
De plasserte den bevisstløse Isa, og Luna i vognen og satte igjen
kursen mot Saluda. Laird steg opp på hesten sin og red bort til Daly.
‘Jeg kommer til å forlate dere snart.’ Daly så spørrende på ham.
‘Hvor skal du?’
‘Vet ikke ennå.’ Laird kastet et blikk over skulderen og møtte de
anklagende øynene til de mange falne sjelene. Det som stakk mest var
blikket til kvinnen som stod fremst. Den første.
Uten å si noe mer forlot Laird Daly og red inn mot Saluda.

***





6 kommentarer:

  1. Dette er godt skrevet Daniel, du har sjangeren i ryggmargen og storyen i hodet....
    Få det ut :-)
    SE

    SvarSlett
  2. Du skriver godt, og det er lett å danne seg indre bilder av det du beskriver. Det er noen få setninger du med fordel kan skrive litt om, men det kan vi snakke om en gang det passer. Gleder meg til å lese mer :)

    Hilsen Anne Brita

    SvarSlett
  3. Takk skal dere ha begge to.
    Anne Brita, det er mer enn bare noen setninger som skal gjøres om, men istedet for å bruke tid på å gå tilbake og rette på ting, har jeg tenkt å skrive helt ferdig, før jeg går over og retter fra begynnelsen av.
    Kommer til å bli en del revidering til slutt vil jeg tro:)

    SvarSlett
  4. Råbra!! Fortsett nå!:-D

    SvarSlett
  5. Hei alle sammen, jeg heter Aisha Sadat, jeg er gift i 20 år med mannen min, og vi har to sønner, eldste en 16 år og yngre er 11 år. Mannen min elsket meg veldig, men det ble til et punkt da han engasjerte seg i en affære med en kvinne som er hennes kollega. Jeg har aldri forestilt meg det, men på en eller annen måte endret holdningen hans til meg og barn seg, den sene han kom fra jobb fikk meg til å tenke over saken. Selv på mitt 20-års bryllupsdag i mars holder jeg meg borte fra sex da vi lover å gjøre det på bryllupet jubileumsdag, 15 dager før bryllupsdagen, tilsto han at ja, han hadde sex med sin kollega.
    Han brakte henne i sengen min da jeg var ute på jobb, det betyr at følelsene mine var helt ubrukelige for ham, min mentale tilstand er full av kvaler, jeg tror jeg ikke kan glemme og gjenopprette smertene, denne kvinnen hadde full kontroll over henne og jeg har aldri ønsket å gjøre det med vold, hun vil vinne over meg når hun er skilt, hun sa at hun var sjalu på forholdet vårt, og hun vil ødelegge meg ved å ta mannen min. Jeg måtte diskutere det med en venn som ba meg finne en god stavebeslag, for det første trodde jeg aldri på denne cast-rettskrivningen, men jeg må prøve den før jeg kom over PROFET NOSA UGO-e-posten på internett om hvordan han har hjulpet så mange mennesker med å få eksen tilbake og hjelpe til med å fikse forholdet og gjøre folk glade i forholdet og noen andre historier om åndelig sykdom og mer.
    Jeg forklarte situasjonen min for ham, og han hjalp meg med å utføre noen bønner, noen urter og røtter og et lite offer som jeg gjorde, og i løpet av 7 dager kom han tilbake for å be om unnskyldning, og det var bare et mirakel for meg. Jeg er glad i dag at han hjalp meg, og jeg kan stolt si at mannen min nå er med meg igjen og at han nå er forelsket i meg som aldri før.
    Trenger du hjelp i forholdet ditt som å få tilbake mannen din, kona, kjæresten, kjæresten, vinne lotterier, urtemedisin mot sykdom, HIV, kjønnssykdommer, astma, leddgikt, feber, hjerneslag eller noen form for sykdom, åndelig problem , Jobfremmelse, seere som leser innlegget mitt som trenger hjelp til livsutfordringer, bør kontakte PROPHET NOSA UGO, og du vil være glad for at du gjorde det.

    E-post: nosaugotemple@gmail.com
    WhatsApp: +34631686040

    SvarSlett