Kart, hvilket kart?

Fantasy er vel ikke fantasy uten at man har et kart å vise til? 

Det var vel på tide å tegne ned litt av den verden jeg har skapt. Etter en rask skissering så ser det altså slik ut. Mangler noen nøkkelpunkter som jeg ikke har kommet til i skrivingen ennå, men grovt sett er det slik det ser ut.

Daniel Aasen: Samlivsekspert

Da er det på tide med mitt første innlegg om samliv her på bloggen. Det finnes mange som mener mye om hva som skaper et godt forhold, og jeg ønsker gjerne å dele mine erfaringer på området.

Førstkommende søndag har jeg og min eksepsjonelt kule frøken vår tolvte bryllupsdag. Hvordan i all verden vi har klart det er helt utenfor min fatteevne, men årene har glidd forbi som Johan Olav Koss på skøytebanen. Jeg tror vi resonnerer oss frem fra begynnelsen.

1. Møtet med svigers

Et godt førsteinntrykk gjør alltid susen. For min del gjorde jeg et veldig inntrykk første gang jeg møtte min utkåredes foreldre, bare synd inntrykket ble på svigerfar sin bil. Hvis ditt første besøk hos svigerforeldrene skjer på vinteren anbefaler jeg å ringe og sjekke om det er glatt i innkjørselen, og i så tilfelle, om det er strødd der.

2. Ekteskap

For guds skyld, fri til din utkårede på en fantastisk fin og romantisk måte. Overøs henne med blomster og lei inn et boyband eller Johnny Depp som statist. Engasjer en flashmob som spontant dukker opp og danser til Wonderful Tonight.

Eller så kan du gjøre som vi gjorde og bli enige om at et ekteskap vil være en fornuftig måte å ta et standpunkt at det alltid skal være dere to, og for alltid kjenne kaldsvetten i nakken hver gang et vakkert frieri vises på TV.

3. Barn er det verste du kan finne på å få

Graviditet med komplikasjoner, lange fødsler med neglebiting og smerte, kolikk, våkenetter, bleier og bleieavvenning, helg på helg uten barnevakt og et liv som ikke lenger dreier seg om deg og dine behov. Dette er ting som setter forholdet på prøve, gang på gang, og er ikke å anbefale.

4. Barn er det beste du kan finne på å få

Gleden ved graviditeten og se på magen som vokser, og forventningen til livet som skal begynne, fødsler der man kommer nærmere hverandre på en god måte, følelsen av å holde et lite, nyfødt barn i armene uten å bry seg om kolikken og våkenettene fordi man elsker den lille personen over alt i verden. Bleier og bleieavvenning er fortsatt noe dritt. Slippe å dra ut på byen hver bidige helg, og være inne og finne roen med familien sin. Du får et liv som ikke lenger dreier seg om deg selv og dine behov, men du har fått tilført en større mening til din eksistens. Mye av dette setter forholdet på prøve, gang på gang, og er absolutt å anbefale. Kommuniserer man godt gjennom dette kommer man vinnende ut på andre siden, hver gang.

5. Hverdag og jobb

En fin balanse er vanskelig å få til, men hvis man jobber mye på forskjellige tider av døgnet og kun treffer hverandre i døra mens man springer hver til sitt, klarer man å finne noe nytt og spennende når man først møtes lenger enn fem minutter om gangen. Dette gjør at man beholder spenningen i forholdet; når treffer vi hverandre neste gang? Hvordan var det hun så ut igjen? Hvor jobber hun nå? I tillegg er det som å bli kjent på nytt hver gang man klarer å få tid til å oppdatere seg om den andres liv og virke.

6. Kommunikasjon

Det er viktig å ta seg tid til å kommunisere godt i hverdagen. Livet er tross alt hektisk for oss som har fem barn. Planlegging er essensielt for at dynamikken skal fungere. Derfor er telefonen et godt verktøy for å lette på kommunikasjonen. En meldingsrekke som ofte ligger inne på telefonen kan se ut som denne: ‘Hva skal vi spise i dag?’, ‘Mat?’, ‘Haha. Hvilken mat?’, ‘Noe lettvint’, ‘Som hva?’, ‘Finn på noe!’, ‘’. Ble visst pølse med brød igjen.

7. Aktiviteter

Når alle kidsa har sine fritidsaktiviteter og vi voksne har våre, må det også planlegges litt. For vår del har det i de siste årene vært: Hundetrening, treningsstudio, ballett, moderne jazz, drama, fotball, litt klatring og andre småting innimellom(og da har jeg ikke tatt med alle bursdagene). Ettermiddagene blir som et puslespill med tusen biter som må legges uke for uke. Lyspunktet i vår uke er torsdagene. Da skjer det ingen ting. Det er viktig å ha en dag i uken der man kan planlegge hvilken side av sofaen man skal slite ut.

8. Utnyttelse av areal

Det er også viktig at alle i familien har en egen plass å rømme for å være alene. Jeg har heldigvis jobben mellom åtte og fire hver dag.

Det som kan være smart er at alle barna har sitt eget rom, man innreder ett rom i huset til kontor der man kan jobbe i stillhet ved behov. Ungene trenger en egen TV-stue, og kjøkkenet må være romslig for at man skal kunne trives.

Dessverre har vi ingen av disse tingene…

9. Bryllupsdag

Som nevnt har vi vår tolvte bryllupsdag nå på søndag, og det er en viktig dag å ta vare på. Om man ikke gjør det til vanlig er dette dagen for å få seg barnevakt og gå ut og spise et bedre måltid, dra på kino og ut og ta seg et glass vin, eller to, og bare være sammen. Derfor har vi planlagt å lage en bedre middag hjemme i år (Da får vi bestemme hva vi skal spise, og hvilken film vi skal se).

10. Avslutning

Det er mye som skal klaffe for at et forhold skal vare, og det er viktig å huske på at man er ikke lykkelig 100 % av tiden. Arbeid, utdanning, unger og alt annet man ikke kontrollerer kan legge en demper på hvor glad og sprudlende man føler seg, og om man ikke snakker sammen kan det være gift for forholdet. De få tingene jeg har lært meg gjennom disse årene er at man er selv ansvarlig for hvor mye glede man har i livet. Frihet til å forfølge sine drømmer og interesser er like viktig som tid sammen. Kommunikasjon er ikke noe man snakker om, det er noe man gjør. Det er nedturene som styrker forholdet, oppturene er der for å nytes. Å si, jeg elsker deg, hver dag er like oppkvikkende som å få høre det selv. Alle utfordringene i det å ha barn smelter bort idet man har fem sett med armer som kjemper om å få den største klemmen før leggetid. Et ryddig hus er umulig å opprettholde. Uwe Boll lager kun drittfilmer.

Alt i alt vil jeg si at jeg har et flott liv, fem herlige barn og en flott kone som gjør dette samlivet til en drøm (noen ganger mareritt, andre ganger dagdrøm). Takk for tolv herlige år, Wenche. Vi går for gull!





Daniel

Fiktive karakterer

Jeg har tidligere skrevet om plott vs karakterdrevne historier, og jeg føler bare jeg må ta en tur innom noen av mine favoritt TV-Serier og bøker i denne sammenhengen.

For hva er det som gjør en god karakter?

Min oppfatning er at en god karakter trenger troverdighet, akkurat på samme måte som en velkonstruert fantasiverden har troverdighet, og jeg tror ikke noen serier eller filmer jeg har sett har så gode karakterer som Joss Whedons Firefly. Det er synd og skam at serien ikke fikk leve lenger enn fjorten episoder, selv om den fikk en avslutning med filmen Serenity.

Det som slo meg etter å ha pløyd gjennom serien på relativt kort tid var at alle karakterene hadde en fortid. Misforstå meg rett, de aller fleste karakterer i litteratur og film har en fortid, men i de fleste produksjonene får man presentert en hovedpersons premisser gjennom kort dialog eller fortelling i begynnelsen av historien, slik at man som seer eller leser kan forstå karakterens handlinger gjennom fortellingen.

Det jeg likte med Firefly var måten karakterenes fortid gjorde seg gjeldende i deres handlinger, dialog og interaksjon. Det er mye det som ikke ble sagt, det som ikke ble gjort, som fortalte om karakterenes personlighet og fortid, veldig lite ble fortalt i klartekst. Et hint her, et drypp der gjorde dem mer virkelig, for hvor mye vet vi egentlig om andre mennesker i det virkelige liv?

Skal man ta den klassiske illustrasjonen om et isfjell i havet, der kun 10 % er synlig, så er det en god sammenligning på hvordan god mennesker kjenner hverandre, i tillegg til at man ikke kjenner de samme menneskene hele tiden. Man kan ha perioder der man er mye sammen med noen, en kompis eller et vennepar, for siden å miste kontakten med dem. Man treffer nye venner, kanskje finner tilbake til gamle venner, men da er muligens forholdet endret. Og da har man ennå ikke kommet innom alle statistene i livet.

Spørsmålet mitt er da: Trenger en fortelling å gi all informasjon om de involverte parter, eller kan man tillate seg å ha karakterer som dukker opp i en scene, for siden å ikke komme igjen? Jeg mener det siste. Etter å ha lest ferdig Harry Potter-bøkene satt jeg igjen med en liten smule misnøye, kun på grunn av siste kapittel, nitten år senere, som samlet alle trådene til de forskjellige karakterene og fortalte hvem som hadde fått barn sammen og hvem som hadde mistet håret, and so on. For meg var det totalt unødvendig. Jeg ville ha forlatt dem i sitt syttende år og latt leseren fantasere om hva som skjedde videre. Alle tråder trengs ikke å nøstes opp, det skjer aldri i det virkelige liv.

En av reglene for litteratur er at det som ikke driver plottet fremover må kuttes bort. Til tross for det er Tolkien, for eksempel, en fantastisk artist som maler landskap med sine ord. Beskrivelser flytter ikke plottet i noen som helst retning. Steven Erikson går veldig inn på karakterenes filosofiske tanker og følelser i sine bøker, Malazan Book of the Fallen. Det flytter ikke plottet fremover, men vi kommer inn under huden på personlighetene i hans verden. Jeg får fortsatt frysninger når jeg tenker på en av karakterene en av bøkene hans, ikke en hovedperson, som tilsynelatende bare er enda en av Eriksons mange synspunkt, en enkel sjel som gir små drypp om sin fortid og sine tanker. Denne karakteren ble redningen for hæren han var del av, og på den måten kunne en tråd i plottet løse opp, men det som sitter igjen hos meg er at denne karakteren, som man så vidt blir kjent med gjennom en halv bok, døde, og jeg satt oppløst i tårer og måtte legge fra meg boken. Steven Erikson klarte gjennom noen få korte passasjer å få meg til å bli så engasjert i denne fiktive personen at hjertet mitt brast i det øyeblikket han ofret seg for sine venner.

The Crippled God - Book 10 of Malazan Book of the Fallen

Som i det virkelige liv er det personene som er det viktigste, ikke tingene man gjør eller ferden man er på. Troverdighet og følelser er det jeg mener er essensen i gode karakterer, personligheten burde aldri være entydig god/ond, handlinger må være rotfestet i karakterens personlighet.

Firefly har alt det jeg leter etter i troverdige karakterer. Personlighet, troverdighet, fortid, handling og uttrykk som gjenspeiler fortiden, dialog som faller naturlig (Å, Twin Peaks! Fantastiske replikker i den serien) og ikke minst følelser.

Daniel

Beauty is in the eye of the beholder

Det er mange måter å skrive en historie på, og ett av valgene man må ta er hvilket, eller hvilke, synspunkt man skal fortelle fra.

POV - Point of view  kan fortelles fra (1)første, (2)andre eller (3)tredjepersons-synspunkt.

(1) Jeg
Å skrive 1. personsperspektiv ser jeg på som interessant, men er ganske vanskelig hvis man skal opprettholde spenning i historien. Man blir gjerne knyttet til denne personen man leser om, og det er full åpenhet mellom karakter og leser, men i det ligger også mitt problem med denne stilen. Det er vanskelig, eller umulig, å holde noe skjult for leseren uten at det blir påtatt. Man skal jo vite det samme som jeg-personen i teksten. En annen ting for meg er at spenningen blir borte. Den siste historien i Jeg-form jeg leste var Hodejegerne, som starter med jeg-personen i en bil etter en ulykke, og det vinkles slik at hovedpersonen må fortelle sin historie før han dør. Hvordan skulle jeg-personen fått fortalt dette hvis han faktisk døde? Siste samtale med en diktafon? Jeg syns mye av spenningen blir borte, i og med man må regne med at hovedpersonen faktisk overlever de prøvelsene han/hun går gjennom. Såfremt man ikke skriver i 1. Person, nåtid, som som virkelig er slitsomt å lese.

(2) Du
2. Personsperpektiv er vel mest brukt i bruksanvisninger og lignende, og er dårlig egnet til litteratur (etter min mening), det finnes noen forfattere som har skrevet historier fra dette synspunktet, som
Jay McInerney, Bright Lights, Big City

(3) Han, hun, det
Tjedjeperson er den mest vanlige fortellerstilen der fortelleren er forteller, og hovedperson er hoverdperson. Man får den frihet at fortelleren kan vite mer enn hovedpersonen, og dermed få muligheten å lage overraskelser for sine karakterer, og ting kan komme overraskende på leseren (eller bare på hovedpersonen), uten at det virker påtatt.
Man kan som forteller bevege seg inn i hovedpersonens subjektive tanker og følelser, samtidig som man kan trekke seg ut og være en objektiv forteller når det trengs.

Allvitende forteller
Tredjeperson trenger heller ikke å begrense seg til kun en person. Hvis man går for å være en allvitende forteller, kan man hoppe fra person til person og beskrive alle karakterenes subjektive tanker og følelser, i tillegg til å være en objektiv forteller. Utfordringen i dette er å skille fortellerstemmen etter hvilken karakter man innehar, slik at leseren ikke blir forvirret.

Flere POV
Den begrensede tredjeperson(3) trenger ikke å begrense seg til en karakter. For å få frem flere synspunkt i en historie kan man skrive egne bolker eller egne kapittel for de enkelte personene man vil fremme synspunktet til. Dette finner jeg nyttig for å skildre flere karakterers forskjellige følelser og synspunkt om samme ting, uten å hoppe  fra hode til hode som en allvitende forteller. Synspunktene er klart differensierte og det skal ikke være forvirrende for leseren. Utfordringen her er å få naturlige overganger mellom skiftene mellom karakterer, og alle må ha noe å tilføre historien.

Det var dagens post.

Daniel

Kunsten å skrive

Å skrive bra er vanskelig. Det krever trening, trening, trening og en stor mengde kaffe. Det er en god del å lære om regler og retningslinjer innen literatur, eller?

Jeg har lest mange bøker. Min leselyst startet med Hardy Guttene, gikk over til Robert Louis Stevenson og Jules Verne, jeg gikk inn i tenårene med Tom Clancy og Stephen King, og lot meg fengsle av Tolkien og CS Lewis. Etter dette har jeg pløyd gjennom for mange andre forfattere til å nevne her. Det som  jeg undres på når jeg ser på alle de faste reglene som 'god' litteratur skal følge er at alle forfatterne jeg har lest er syndere i en eller annen forstand, men likevel har de fleste hatt bøker på topplistene i verden.

Jeg leser for tiden Narnia-bøkene for barna mine, nummer 3 og 4 (og merker meg at Hr. Lewis benytter seg av enorme mengder parenteser), for eksempel.

En av mine favorittforfattere, Steven Erikson (Malazan Book of the Fallen, Willful Child) har skrevet en fantastisk bokserie som en professor i engelsk litteratur (på et universitet i USA) har uttalt at han aldri vil bruke i sin undervisning, fordi Erikson 'bryter med alle litterære regler'.

Jeg kan godt forstå at man skal holde seg innenfor gitte regler innen skrivekunsten, man må være en veldig god forfatter for å bryte reglene og likevel skrive en god bok, men jeg opplever i litteraturverdenen, filmindustrien og innen musikk, at jeg heller veldig mot de kunstnerne som bryter retningslinjene og tar meg med utenfor normen. Regelbryterne gir meg de beste opplevelsene. Misforstå meg rett, reglene/retningslinjene er vitale å lære når man først begynner med skriving, uten å kunne reglene kan man ikke bryte dem på en smakfull eller smart måte.

Hollywood er en av de største synderne mot menneskeheten med deres masseproduksjon av middelmådige og dårlige filmer. Alt som produseres følger de samme malene og de samme reglene, og hver ny film er en blek kopi av den forrige. Går man derimot til de selvstendige artistene, David Lynch eller Terry Gilliam, får man (som oftest) opplevelser utenom det vanlige, fordi de får lov å være annerledes.

Tilbake i litteraturen må jeg stille spørsmålet; er det kritikerne som skal bestemme hva som er bra bøker, eller er det leserne? Fifty Shades of Grey er et godt eksempel. Jeg har prøvd å lese første bok i serien, men klarte meg ikke forbi andre kapittel, men det er solgt over 100 millioner eksemplarer og boken er oversatt til 52 språk. Da nytter det ikke hvor lite jeg liker den, hvor dårlig skrevet den er, og om kritikerne liker den eller ikke. Tar 100 millioner mennesker feil? Det er åpenbart bra bøker, for noen.

For å gå tilbake til begynnelsen. Mange av mine beste leseropplevelser har vært bøker som bryter med retningslinjene for gode bøker og for god litteratur, men er ikke litteratur kunst, og kunst har vel ingen regler? Handler det ikke om å uttrykke seg selv, om å dele det man uttrykker og røre ved mennesker med det man har skapt?

Det er for tidlig i mitt skrivende liv til at jeg skal kunne svare på disse spørsmålene.

Men jeg vet det handler om store mengder kaffe.

Daniel

Plot vs Karakter

Det finnes utallige måter å fortelle en historie på. Veien til inspirasjon er full av fallgruver, og det er vanskelig å helt legge bort livet rundt seg mens man skal skrive. Nå, for eksempel står toåringen og roper til meg fordi jeg ikke har genser på.

Før jeg begynte å skrive på manuset leste jeg meg opp på forskjellige måter å forme et manuskript. Jeg startet med 'Hva om'-metoden der man skal starte med en setning; Hva om romvesen invaderte Norge? Hva om en solstorm slo ut all elektronikk i verden? Hva om en trollmann kom på døren og fortalte at du skulle på en trollmannskole?

Deretter så jeg på Snowflake-metoden, Start med en setning, skriv deretter hele historien i grove trekk på en side. Skriv synopsis for hvert kapittel og utvid, ett skritt av gangen.

Jeg prøvde meg på disse metodene, men følte det var, på mange måter, hemmende fordi det krevde at man fastsatte et plot for historien før man begynte. Etter flere mislykkede forsøk med disse metodene startet jeg med blanke ark. Jeg så for meg en gammel mann stående på en høyde som lå over en by innesluttet av en vegg, og jeg lurte på hvem den mannen var, og hvorfor han var der, og ikke minst hvorfor det var en vegg rundt byen.

Jeg begynte å skrive, og fant ut at mannen var ikke alene, han hadde noen sammen med seg, og da kom spørsmålene om hvem de var, og hvorfor de var der. Ting begynte å flyte bedre ennde hadde gjort på lenge, og jeg innså at jeg var mer interessert i karakterene enn i plottet. Det er veldig spennende å, i likhet med karakterene, å ikke vite hva som skjer, før det skjer. Hvordan reagerer de på situasjonene de kommer i, hvilke andre karakterer treffer de på, og har den karakteren en historie som kan ha relevans til den røde tråden i historien.

Utfordringen blir vel etterhvert å la være å skrive inn flere karakterer i historien, det kan være vanskelig å holde styr på 14 + karakterer i en historie, og få alle til å ha en relevant plass i historien.

Men, det var måten det løsnet for meg.

Hører gjerne fra andre om hvordan de skriver, og hvor inspirasjon og motivasjon blir hentet.

Daniel

Navnet skaper mannen ... eller kvinnen

En av de tingene som jeg finner vanskelig i skriveprosessen er navn. Siden sjangeren jeg leker meg innenfor er fantasy og sci-fi klinger det ikke så veldig godt med karakterer som heter Kyrre eller Rigmor.

Jeg har viet min tid opp gjennom årene til konsumering av litteratur som fortrinnsvis er skrevet på engelsk. Jeg fikk en oppvåkning da jeg begynte å lese Tidshjulet på norsk. Alle karakterene drev på med noe beskrevet som å 'mumle i skjegget', til tross for at det var et stort mindretall som hadde skjegg, og flere av karakterene var kvinner. Jeg leste andre bok i serien på engelsk der de istedet for å konversere med ansiktshår 'muttered under their breath'. Siden den gang har jeg kun lest bøker på originalspråk for å unngå slike irritasjoner.

Tilbake til navn. Navn og titler av en eksotisk og fantasifull art klinger ikke helt rett for meg når jeg skriver på norsk, ta for eksempel en av de mest badassete karakterene i Malazan Book of the Fallen av Steven Erikson, heter Anomander Rake, og har tittelen Son of Darkness. Det er kult, men satt i en norsk setting høres Mørkets Sønn ut som en gartner. I samme serie bytter soldatene bort sine navn med andre når de går inn i hæren, der de benytter navn som; Smiles, Hedge, Fiddler og så videre. På norsk ville dette blitt noe sånt som ; Smil(er), Hekk og Felegnikker(Karakteren bærer med seg en fele). For meg høres det rett og slett dumt ut på norsk.

Når jeg da har lett etter navn på karakterer, som jeg syns burde speile personlighet i tillegg til å høres bra ut, har jeg enten bare kokt opp en rekkefølge på bokstavene, eller søkt på babynavn fra forskjellige land og kulturer. Stedsnavn er også vanskelig når man skaper en fiktiv verden.

Av en eller annen grunn sliter jeg med å få navn på karakterer, titler og steder til å flyte sammen med det norske språket. Er det noen andre som har opplevd det samme, har knekt koden, kan komme med tips, eller er det bare jeg som er for kresen?

Tar gjerne imot råd og tips.

Daniel

Livet vi lever

Hva er meningen med livet? Status, penger, makt, likes, helse, familie? Eller er det sant som Douglas Adams konkluderer; 42? Spør man ti forskjellige personer får man nok ti forskjellige svar, noen er fornøyde med det de har, mens andre strekker seg etter noe over stjernene.

Livet blir til etter som vi lever det, har jeg erfart. Jeg hadde ikke i mine planer i slutten av tenårene at jeg skulle slå meg ned i Mosjøen og ende opp som familiefar med fem barn, hund og to katter, langt derifra. Jeg hadde planer om å jobbe et år eller to før jeg fortsatte med å studere ett eller annet.

Selv om livet har en egen måte å forpurre de planene man har, så har jeg funnet ut at langsiktige mål har en kraftig innvirkning på både glede og motivasjon. For meg er det å strekke seg etter det som ligger rett bak horisonten en ting som gir meg driv i hverdagen og gir meg det momentet jeg trenger for å fortsette fremover. Stagnering er det samme som å gi opp, mener jeg.

Jeg la en plan for mange år siden, at jeg skulle jobbe meg opp og ende opp som leder i en eller annen bedrift før jeg ble tredve. Dette var et mål jeg satte med da jeg var tjueto år. Jeg nådde målet mitt da jeg var trettien, ett år for sent i forhold til planen jeg la, men helt innafor.

Privat har jeg helt andre ambisjoner, jeg har et mål om å bli en publisert forfatter før jeg treffer førti, og har klart å fullføre et manus til en bok som jeg nå har sendt inn til et forlag for å se om de er interessert i det jeg skriver. Jeg tviler på at jeg kommer til å treffe blink første gang, og det ligger nok en del mer jobb i fremtiden, men mens jeg venter på svar skriver jeg videre på neste bok. Lenge leve kreativiteten.

Både karriere og forfatterier er selvfølgelig noe som kommer lenger bak i prioriteringsrekken i forhold til familien, men dette er ting jeg gjør for min del. Man kan ikke leve et lykkelig liv hvis man kun skal danse etter andres pipe. De tingene man gjør, og de målene man setter for seg selv er virkelig det som får hverdagen til å lyse opp. For hver gang jeg opplever å bryte en barriere, hver gang jeg når et delmål, eller et hovedmål, øker fremdriften og gleden ved å holde på med det jeg elsker.

Det kan absolutt anbefales, om det så er kun for din egen skyld, sett et mål. Skriv den boken, klatre opp det fjellet og kryss det havet. Jo mer utfordrende, desto morsommere når man kommer ut på den andre siden.

Alle har drømmer, men før man konverterer drømmen til et konkret mål er det fortsatt bare en drøm.

Daniel