Flyvettreglene

Å reise med fly er - i likhet med mye annet - et studie av menneskets atferd. Det gjennomsnittlige mennesket har alltid et behov for å være først, selv om det ikke betyr å komme fram fortere.

Jeg reiste en gang fra Gardermoen til Værnes og så virkelig hvordan trangen til å være først virkelig klarte å forsinke avgangen. Som vanlig fyltes det opp med dresskledde menn med trillekoffert foran innsjekkingsskranken rundt 15 minutter før boarding. Alle øynet hverandre med avsky, og skranken med hunger. Som sultne ulver rundt en skadet hjort.

Da innsjekken startet, kastet de seg over skranken som villmenn, og styrtet ut til den ventende bussen som stod utenfor. Alle som en kapret de seg plass nærmest utgangen slik at vi andre mætte presse oss forbi dem for å komme på. De skulle selvsagt først av for å komme først på flyet. Utrolig nok så de ikke ut til å forstå at bussen kom ikke til å kjøre før alle var kommet på...

Da vi kom til flyet reiste de seg for å komme først av. Dessverre for dem åpnet ikke bussen dørene før ti minutter senere.

Da dørene endelig åpnet seg løp de alle sammen ut, med Dagens Næringsliv under armene og opp trappe  til flyet for så å lage kø for oss andre. De hadde selvsagt seter fra rad en til fem, og hadde tilfeldigvis trillekofferter i en størrelse som måtte legges i  bagasjehylla med kirurgisk presisjon.

Det var kjølig å stå ute i snøen og vente på dem.

Med bakgrunn i dette har jeg lagd en kort liste, som nevte menn nok aldri kommer til å lese, men som kan være grei å bruke for å ta hensyn til medpassasjere når man er ute på tur.

1. Flyet går ikke fra dere.
Dette gjelder alle dere som spretter opp fra stolene så snart det kommer en flyplassansatt til gaten - selv om det er ti minutter til boardingen starter. På de fleste flyturene har passasjerene fått seteplass - ingen tar ditt sete.

2. Køkultur
Igjen - alle som spretter opp. Det er en grunn til at de med seteplass fra rad 15 og bakover blir bedt om å gå på først. Da slipper vi å stå i kø og vente på at du på rad en skal bruke fem minutter på å ta opp plass i midtgangen mens du legger opp håndbagasjen.

3. Dørene åpnes...
...ikke før motorene er slått av. Det er ikke noe poeng å reise seg så snart flyet har stoppet. Det er gøy for folk som meg å se på dere som står i midtgangen i ti minutter før dørene åpnes, men det er ikke nødvendig.

4. Verden savner dere ikke SÅ mye
Når dere står i midtgangen  og venter på at dørene åpnes - vær snill å vente med telefonsamtalene til dere kommer av flyet. Selv om du er fryktelig viktig har vi andre ikke lyst å høre om din flytur. Vi opplevde nettopp samme tur.

5. Planlegg litt.
Du VET du kommer til å legge jakken i hylla over setet, så hvorfor ikke kle den av før du går inn i flyet - du har tid de ti minuttene du tripper og venter spent på å komme deg først inn for å sette deg på rad en. Det er heller ikke plass å kle på deg jakken mens du står sild-i-tønne og venter på at dørene åpnes. Den kan vente til du har kommet knn på terminalen.

6. Smil
Smil til flyvertinnene/flyvertene. Se dem inn i øynene og takk for kaffen. De har en hektisk hverdag med mange passasjerer og fortjener å bli satt pris på.

Hvis noen har flere punkt å tilføye, skriv  gjerne i kommentarfeltet.

Og ha en god tur:)

Bading i forsvaret skjer aldri uten badehette

Alt dette oppstyret om forsvarets badevaner har dradd frem noen gode minner fra min tid i HVUB Alta. Ah! For et år! Kaptein Berg i Marlborofrakken som bølget dovent rundt føttene hans når vinden slet i den. Følelsen av forvirring som ble avløst av redsel da man hadde avmelding, og plutselig ble gjort oppmerksom på den andre stjerna på Pedersens skulder. Etter å ha kalt ham Fenrik. Eurobonuspoengene man samlet opp på forsvarets regning…

Det var tider det.

Jeg skal nå prøve å gjenfortelle det jeg husker av Aspirant-øvelsen, eller Helvetesuka som noen kaller den. Når jeg sitter her er det ikke sikkert at hendelsene kommer i rett rekkefølge, og jeg tror faktisk det er hele dager som mangler fra hukommelsen, men hvis noen av mine medsammensvorne kan tilføye noe, eller rette på noe, da blir jeg glad.

Dag 1- Eye of the Tiger Danger Zone

Sjelden har jeg blitt så inspirert som denne dagen, og så glad. Stående på oppstillingsplassen utenfor skolebygget på Kvenvikmoen utenfor Alta var 34 håpefulle UB-Elever, ventende på marsjordre. Plutselig går vinduet til Kaptein Bergs kontor opp, og Eye of the Tiger Kenny Loggins Danger Zone bryter stillheten. En bølge av forventning slår over alle oss grønnkledde, og jeg husker at smilet satt løst hos de fleste da vi ble ført bort fra leiren og hørte lyden av et helikopter som kom flappende gjennom luften noen ulidelige trege minutter senere..

Som jeg husker bestod laget av meg, Stian Johansen (Steinsli), Arnt-Olav Lerhaugen, Sveinung Svendsen (Mulig han kom inn i laget senere?), Frøken With, Isak Eira(Litt usikker på ham) og Hustoft? (Jeg hater å glemme ting, men dette er fjorten år siden).

Vi ble fløyet ut til foten av et fjell et eller annet sted nord for Alta, det er veldig viktig å gå i fjell forstår dere, og hoppet ut av helikopteret og satte i marsj opp fjellskrenten. Jeg husker stigningen godt, sekk på ryggen, M77 på magen i tillegg til AG-3. Det var en fin tur opp, før vi skulle ned på den andre siden.

Den kvelden kneppet vi en femduker, vi skulle tross alt ha to mann ute på vakt til enhver tid, så det var ikke noe poeng å kneppe syvduker, var det vel?

Jo.

Følgebefalet(Beklager, ditt navn er ikke i hjernen min for øyeblikket) vårt dro seg inn i teltet og skulle åpenbart sove sammen med oss på natten. Det var på tide med en diabolsk plan… vi smuglet liggeunderlag og soveposer ut i MG-Stillinga slik at vaktpostene skulle få seg litt søvn på natten, og passet på å dulte borti befalet(Solli?), sparke litt i leggen eller slå ham litt med spaden hver gang det var vaktbytte. Han fikk ikke mye søvn den natten. Det var siste natt han sov sammen med oss.

Dag 2 – Suppehue

Det er mulig jeg blander sammen dagene, men det får så være. Litt utpå dag skulle vi rappellere ned en bergvegg, jeg kan ikke huske om vi visste det på forhånd eller ikke, men på grunn av de andre trege lagene foran oss måtte vi vente en god stund før det ble vår tur.

For alle som har kjennskap til venting i forsvaret, så skal det alltid være en venteleksjon tilgjengelig, og vi fikk det ærefulle oppdraget å slå leir. Mange ganger. Så fort vi bare kunne.

En av leksjonene i teltoppsett består i å sette fra seg pakning, kneppe syvduker, rulle ut liggeunderlag og soveposer, ha pakningene på plass og vannet på kok på primusen, og alt skal være gjort på rundt 8 minutter (så vidt jeg kan huske). Dette koste vi oss med mens vi ventet på å få klatre ned en fjellvegg.

Etter å ha klatret ned satte vi kursen for et nytt samlingssted, og på veien dit presterte Frøken With å tråkke over, og vi fikk bruk for tidligere trening på å lage improvisert båre. Vi andre var overlykkelige for å kunne få lov å bære henne ned fra fjelltoppene og ned i de dype daler. Den dag i dag våkner jeg på natten og takker for den flotte treningen det var.

På kvelden samlet hele troppen seg i nærheten av en bondegård. Det ble slaktet en okse og vi fikk varmet hendene på innvollene og alle lagene fikk et stykke kjøtt hver som vi skulle dele på.

Siden dette var den maten vi hadde så vi på det som en fordel å få det lille vi hadde til å rekke lengst mulig. Vi stekte derfor kjøttet og la det i et kokekar for å rasjonere ut resten av uken, deretter kokte vi suppe på beinene. Til alt hell når suppen var ferdigkokt kom det noen inn i teltet og klarte å velte kasserollen med suppe. Har aldri sett Sveinung så glad som han var da.

Dag 3 – Firkløver

Denne dagen kan jeg ikke huske mye av, det kan hende dag 2 og dag 3 har glidd litt inn i hverandre, men vi slo leir ved siden av en liten kolle med noen trær på toppen, et ypperlig sted å plassere MG’en. Noen hadde prestert å legge kokekaret med kjøttbiter i samme sekk som parafinen, med det resultat at kjøttet var ødelagt.

Vi kamuflerte teltet etter beste evne, siden vi hadde fått nyss i at det var fiender i området, og ventet på neste ordre. Treet i MG-Stillingen var perfekt å sette ryggen mot og mumse noen biter parafingratinert oksekjøtt med grus. Og Toro, hvis dere noen gang slipper et slikt produkt på markedet, så fant jeg på navnet først.

Jeg våknet av et spark under føttene, følgebefalet (snedig at jeg ikke husker navnet hans, Jeg husker Lise, kjæresten hans) vårt følte åpenbart ikke at å sovne på post var noe jeg burde gjøre.

Vi hadde før øvelsen fått utlevert stridsrasjoner (som vi ikke fikk røre) i forskjellige varianter. Alle vet at det er kyllig i karri som er den beste. Tilfellet ville at vi hadde alle på laget fått utlevert en eller annen form for delikatesse. Følgebefalet hadde fått fisk.

Han prøvde, uten hell, å få bytte til seg en av våre deilige rasjoner. Til slutt kom han krypende med en stor plate firkløver som vi skulle få hvis han fikk bytte fra seg fiskeretten, men da hadde vi bestemt oss at han ikke skulle få, så han fikk ta med seg sjokoladen og fisken sin og gå.

Dag 4 – Feltspade i rompa

Jeg husker vi krysset en elv, og noen datt i vannet, men det kunne likså godt vært en annen dag.

Vi gikk mye denne øvelsen, veldig mye. Vi vandret rundt 26 mil (i luftlinje) over to fjell i løpet av disse dagene, og jeg var en heldig soldat som var i besittelse av en av den gamle typen feltspade, den med langt skaft. Jeg hadde den hengende på venstre bakside av GRUen og den hadde gnagd på skinka mi i noen mil. Det er ikke å anbefale.

Det er mulig vi slo leir den kvelden.

Dag 5 – Endex

Siste dag på øvelsen var den verste dagen. De andre dagene hadde vi oppdrag, et sted å gå til eller et mål å oppnå, men denne dagen var viet til venting og usikkerhet. Rullering mellom utevakt, fyringsvakt og avslapping. Noen fant et tre som var perfekt for å slenge rumpa over for å drite (Hvorfor tenker jeg Holand, var han på laget?)

Digresjon: Holand… Du vet den julekalenderen du kjøpte på Rema 1000? Den som du byttet fordi det ikke var sjokolade i den?  Det var sjokolade i den da du kjøpte den…

Når mørket la seg over Finnmark fikk vi endelig et oppdrag, vi skulle ta oss frem til ei bru som vi skulle sprenge. Vi fant et sted langs veien der vi satte fra oss oppakningene og tok oss frem mot målet, to av oss (Isak og Sveinung?) tok med seg sprengstoffet og  skulle utføre oppdraget. Troppen med HV-gubb på toppen av brua ønsket det annerledes.

De klarte begge å stikke av, selv om en av dem måtte over elva for å komme seg unna.

Vi tok oss slukøret tilbake mot pakningene. Dette var det første oppdraget vi ikke fullførte i løpet av øvelsen, så vi ble litt triste. Vi dro på oss sekkene og fortsatte bortover siden av veien, og av en eller annen grunn kom det en ny giv over oss, jeg vet ikke om det var følelsen at vi snart var ferdig med øvelsen eller om det var noe annet, men vi beveget oss plutselig i lett jogg langs veien, mot synet jeg nok aldri kommer til å glemme.

Vi kom rundt en sving og en åpenbaring befant seg på en snuplass lenger fremme. Silhuetten av en mann, innrammet de gule lysene fra en MB, lyden av en Mercedesmotor skar gjennom stillheten som et hosteanfall i et bibliotek. Den velkjente, flagrende frakken. Lukten av skinnvest og mokkasiner som trønderne aldri klarer å vaske av seg, uansett hvor lenge de er borte fra heimbrentskjelleren som kalles trøndelag, var fremtredende i den skarpe kveldsluften.

Da vi stod foran vår egen Obi-Wan Kenobi, Kaptein Berg, holdt han frem en plastpose full av sigaretter, snus og sjokolade før han proklamerte: ‘Gutta! No e dåkk færrdi!’

Noen som har prøvd å snuse og røyke to sigaretter samtidig som man spiser sjokolade og løper? Det er ikke lett.

Dag 6 – Etterspill

Jeg våknet dagen etter, helt av meg selv. En titt på klokka fortalte at det nærmet seg lunsj og jeg svingte føttene ut av overkøya og hoppet ned. Da jeg klarte å karre meg opp fra gulvet jeg hadde segnet om på fant jeg ut at føttene virket, men bare litt.

Vi var 18 stykker som hadde fullført øvelsen. De som hadde måtte bryte underveis hadde blitt vekt på morgenen og satt og pusset utstyret som hadde blitt brukt under øvelsen. Jeg syns fortsatt det er deilig å se på at andre mennesker arbeider.

Etter å ha inntatt minimalt med mat denne uken ble vi advart mot å spise mye, fordi kroppen ikke ville takle det, noe Rassmusen fikk erfare, så jeg åt rikelig både til lunsj og middag, før vi dro ned til PP der jeg kjøpte med en Taco-Tallerken før jeg åt opp restene av en Taco-Pizza noen ikke klarte å spise opp. Etterpå måtte vi såklart på Bobo for å kjøpe smågodt.

Nåtid

Det er noe spesielt med forsvaret. Det året jeg hadde i grønt er nok et år som jeg alltid kommer til å ha med meg. Det var mye som skjedde, men jeg har nesten bare gode minner fra den tiden. Spesielt MB-kurset der Kuruwita holdt på å velte med bilen og ta med seg alle soldatene i den med seg i den visse død, ukene på GP med rocking på musikkrommet (Hykkerud) og de ukjente angriperne på Banak. Det var gøy.

Jeg håper jeg ikke husker så alt for feil, men det er sikkert noen som kan rette på meg, hvis det trengs.

Kompani; HOLDT!

Gamlinger på fest

Det er vondt å innse at man begynner å bli eldre. Som oftest kommer realiseringen snikende opp bak deg med en støpejernspanne og klinker deg midt i ansiktet.

For et par helger siden rundet min livsledsager tredve, og jeg ble slett ikke overrasket da hun var full av mugg da jeg løftet dyna av den plutselig skrukkete og forfalne kroppen om morgenen. I løpet av dagen måtte vi anskaffe henne en rullator. Tiden flyr i lystig lag, forstår dere.

Spøk til side, forrige helg tok hun turen til en venninne på innflytter/halloweenfest. Jeg blir alltid glad når hun endelig tar en tur ut for å ha det gøy, mellom studiene, jobben og barna blir det sjelden hun tar seg tid til det. I tillegg får jeg TV’n for meg selv i noen timer.

Jeg kan se for meg den festen; et rom fylt av jenter som, for første gang på lenge har barnefri, sitter og gjesper mellom drinkene, prøver å unngå å diskutere barn og bleier og mimrer om tiden da samtaleemnene på festene var hva som skjedde på forrige ukes fest.

Som den trivelige mannen jeg er hadde jeg gitt beskjed at jeg kunne hente fruen når hun skulle hjem, og telefonen ringte rundt klokken ett. En lystig stemme 3523 meter unna kunne fortelle at de nettopp hadde kommet ut på byen, og nå var det på tide å dra hjem.

Lang historie kort: De hadde tatt turen ned på Bakeriet (Lokalt diskotek…tror jeg), der (i følge fruen og hennes venninner) ingen av gjestene hadde vært eldre enn ti år, og ingen av dem hadde heller rundet 60 kilo ennå. Det er risikoen med ikke å være ofte på byen, man merker ikke at man blir eldre før man plutselig står øye til øye med sine egne barn i baren…

Dette minnet meg om en opplevelse jeg hadde en gang på den nedre siden av tredvetallet.

Fra jeg begynte å frekventere lokaliteter der alkoholholdige drikkevarer har det alltid vært en eller annen ‘eldre’ fyr på vorspiel eller nachspiel som man lurer på hvem er og hvorfor han er der. Nesten uansett hvor jeg har vært så er det en person der som har passet inn i den rollen.

Det hendte seg en gang for noen år siden at jeg dro på et vorspiel hos en kollega sammen med en kompis. De fleste der var kollegaens venner, og siden hun var noen år yngre enn oss så var vennene hennes også det. Jeg husker det var noen merkelige blikk fra noen av dem, samtalene gikk ikke like lett som de burde, og plutselig slo det meg: Jeg hadde blitt den eldre fyren på festen. Jeg hadde glidd over til å bli den merkelige personen som andre lurer på hvem inviterte og alle snakker motvillig med.

Det var bare en måte løse denne pinlige situasjonen på: Jeg og kompisen pakket saltstenger mellom sofaputer, i blomsterpotter og i alle rumpesprekker vi kunne finne, dro ut på byen i fem minutter før jeg stakk hjem.

Det var nesten like smertefullt som den gangen jeg fikk servert spørsmålet: ‘Har du piercing i tungen? Jeg har aldri møtt noen som er så gammel og har piercing i tungen.’ 

Hadde jeg et poeng med dette?

Nei.

Ha en fin kveld

Ikke sånn helt uten Widerøe

Jeg er en mann som liker å reise. Fly og flyplasser er ypperlige steder å tilbringe tiden på hvis man liker å lese eller å skrive. Å sitte rolig på en flyplass og la summingen fra horder av fremmede mennesker fylle ørene med bakgrunnsstøy mens jeg nyter en god bok er noe av det beste som finnes. Et fristed i verden uten der ingen krever noe av meg. Ingen spør eller maser. Jeg er min egen herre i noen fattige timer.

Men det kan bli for mye av en god ting.

Jeg startet min reise i morges klokken 06.29 på Kjærstad i Mosjøen. Forventningen var at jeg skulle lande på Værnes rundt åtte, finne leiebilen og kjøre opp til Verdal for dagens første kundebesøk. Deretter skulle jeg ned til Trondheim til en forhandler jeg har der. Flyet tok av som det skulle og kursen var satt.

Etter en halvtimes tid hadde vi Namsos i kikkerten, den ene mellomlandingen mellom Mosjøen og Værnes. Piloten informerte over radioen at en teknisk feil i generatoren gjorde at vi måtte snu og fly til Bodø. Satte de ned flyet ble det stående, og de hadde ikke tekniker som kunne se på dette i Trondheim. Jeg må heller ikke glemme å nevne at det var litt trøbbel med varmen på flyet, eller snarere mangel på varme. Vi skulle få nytt fly i Bodø, og skulle komme til Trondheim straks etter.

Vel framme i Bodø ble vi vist til Gate 19 der vi skulle reise fra. Dette flyet skulle mellomlande i Sandnessjøen og Brønnøysund før den fortsatte videre til Værnes. Greit nok at flyet gikk litt før ti, jeg tok opp telefonen og fikk flyttet dagens første møte til fredag. Man er da fleksibel.

Vi tok av fra Bodø og spøkte om matkupongen vi ikke hadde fått, ikke var det kaffe å få på flyet, solen lyser alltid over skyene, ferden var litt turbulent, men snart hadde vi vakre Helgeland under vingene. Under innflygingen til Stokka i Sandnessjøen lyste det brått opp utenfor flyet. Piloten kunne informere om at vi var blitt truffet av lynet og måtte tilbake til Bodø for teknisk sjekk. Sikkerheten kommer først, men jeg hadde fortsatt ikke fått kaffe.

Vel framme i Bodø, atter en gang, fikk vi gå rett over i flyet vi hadde reist med tidligere. Vi spøkte med flyvertinnen om det mangelfulle varmeanlegget og mangelen på kaffe og satte av gårde nok en gang. Denne gangen kom vi heldigvis ikke så langt før det oppstod problemer, bare 20 minutter ut. Tekniske problemer sendte oss tilbake igjen. Flyvertinnen satte rekord i å beklage seg flest ganger på kortest mulig tid, selv om hun ikke var ansvarlig for teknisk feil i generator, lynnedslag eller mangel på kaffe.

På grunn av mangel på Widerøe-maskiner ble vi denne gang sendt ned til SAS-skranken for å booke om billettene. Vi fikk plass på 1250-flyet, og jeg var fortsatt fornøyd, men jeg ringte min avtale nummer to og informerte om at jeg kom til å bli litt sen. Det var helt greit. Det er ikke bare jeg som er fleksibel. Nå fikk vi matkuponger, noe jeg satte pris på. Uten mat og drikke, og alt det der.

Da det nærmet seg boardingtidspunkt kom det strømmende en stim av, mildt sagt forvirrede, transittpassasjerer fra Tromsø AV flyet vi skulle boarde. Det viste seg at flyet hadde blitt truffet av lynet på vei inn mot Bodø.

Til opplysning: Widerøe har tekniker i Bodø, det har ikke SAS. Skjønner?

Teknikeren skulle komme opp fra Trondheim for å ta en titt på flyet før det kunne friskmeldes og eventuelt spre sine vinger igjen. Hvor kult hadde det ikke vært om de to teknikerne kunne ha byttet by akkurat i dag?

Klokken 1500 fikk vi beskjed at det kom en ny beskjed klokken 1600.

Vi fikk alle matkuponger fra SAS pålydende 75 kroner

Klokken 1600 sukket annonsøren over høytalerne før han begynte å prate, det fortalte meg alt jeg trengte å vite.

Så for å oppsummere: En avgang fra Mosjøen, nesten tre avganger fra Bodø, 2 tekniske feil og to lynnedslag, matkuponger for tilsammen 475,-, lovnad om en gratis flyreise med Widerøe, fire innsjekkinger av bagasje og like mange turer gjennom sikkerhetskontrollen.

Nå sitter jeg her på flyplassen med summingen fra horder av fremmede mennesker som fyller ørene med bakgrunnsstøy mens jeg drømmer om en hotellseng. Et fristed i verden uten der ingen krever noe av meg. Ingen spør eller maser. Jeg er i flyplassens vold i timer som sleper seg avsted.

Lurer på om Hertz har holdt av leiebilen jeg skulle hente klokken 0900?


Daniel

First draft

Da er jeg omsider ferdig med det som kalles First Draft av boken min. Reelt sett er det vel versjon 1.5, men det er mest sannsynlig ingen andre enn meg som vet det. Før jeg skrev det nå, vel og merke. Nå vet alle som leser dette det.

Anyways.

Nå skal jeg legge bort manuskriptet en liten stund, og la det godgjøre seg før jeg leser gjennom det på nytt og lar meg frustrere av alle de åpenbare feil og mangler manuset har.

Det er et sitat som har fått meg helskinnet gjennom dette prosjektet og det er av ingen ringere enn Ernest Hemingway. Han sa en gang at ‘The first draft of anything is shit!’, og det har jeg trøstet meg med underveis, hver gang en av karakterene sier noe som ikke stemmer eller når man prøver å skrive:

Lyden av grusen under støvlene begynte å tære i ørene hans og han levde i håpet om at blodet fra gnagsårene ville sive ut i sømmen mellom sålen og hælen og fukte underlaget han gikk på, om ikke annet for å spare ham for den monotone, taktfaste lyden.

Og i stedet får man:

Han gikk lenge før han kom fram.

Jeg er uansett fornøyd med resultatet så langt, skjelettet er på plass og det er bare å få lagt litt kjøtt på beina. Plottet må strammes opp, karakterene må få mer liv, verden må bli mer levende og fargerik, dialogene må finpusses og språket må jobbes med.

Frem til jeg fortsetter med dette ønsker jeg at fem – seks personer kan lese gjennom manuset og gi meg tilbakemeldinger på det, med fokus på:

• Språk
• Karakter og karakterutvikling
• Plott og medfølgende hull i plottet
• Oppbygging og struktur

Skulle også ha hatt en fengende tittel på verket:)

Er det noen som melder seg frivillig?

Daniel

Hvor tok tiden veien, og får jeg den noengang tilbake?

Det er en tid for alt, har jeg sagt til meg selv flere ganger. Stort sett har jeg sagt det når noe jeg ønsker må settes til side fordi jeg anser andre ting som viktigere. Dette har spesielt vært gjeldende årene etter at barna begynte å dukke opp. Men får man noen gang tiden tilbake?

Etter ni år hadde det dukket opp fem av disse tidsstjelende rampungene, og forhåpentligvis kommer det ikke fler nå - selv om huset i tillegg er fylt opp med husdyr der den ene katten nettopp fikk fem kattunger. Jeg prøver å ikke dra paraleller til Game of Thrones der alle fem Stark-Barna fikk hver sin ulv - vi skal IKKE beholde dem!

I alt dette begynte fruen med sykepleiestudier, og jeg syns det var en god ide - og syns fortsatt det er det halvveis ut i utdanningen. Men det tar opp tid for oss alle. Midt i alt dette begynte jeg å kjenne på suget etter å gjøre noe for meg selv. Fruen trener med hunden (noe du kan følge med på her), barna driver med fotball, drama, dansing og ikke minst TV. De er flinke i TV. Men hva gjorde jeg?

Det slo meg at jeg hadde sagt; det er en tid for alt, litt for mange ganger. Den tiden jeg hadde for meg selv ble brukt til å sige ned i sofaen med en bok eller foran TV'en - Jeg er også flink i TV. Ikke noe særlig til selvrealisering der i gården nei.

Det slo meg plutselig at det ER en tid for alt, og den tiden vil alltid være nå. Prioritering av tid er ikke noe som kommer inn under den allmenne oppfatning av begrepet tid, men jeg vil sitere Parkinsons Lov i denne sammenhengen:

Arbeidet ekspanderer til å fylle den tiden som er til disposisjon.

Noen som kjenner seg igjen?

Jeg prøvde her om dagen å få eldstejenta til å gjøre matematikkleksa si før hun skulle på fotballtrening. Klokken var tre og treningen begynte seks. Når var det siste matematikkstykket ferdig tror du?

Lar man tiden flyte løper den fra deg, men har man derimot lyst å få tid til alle dagens gjøremål er det bare å ta på seg spandexen og superheltmaska, legge tiden i bakken og banke den i en form som passer ditt eget behov. Tiden venter ikke, den flyr hvis du ikke mestrer den.

Det skal til slutt nevnes at den eneste grunnen til at jeg sitter her og skriver om tid, prioriteringer og annet svada, er at jeg for øyeblikket utsetter andre ting jeg virkelig burde gjøre.

Prokrastinering er en kunstform!

Ha en valgfri dag!

Daniel

Byråkrater RASERER utelivet ved innskrenking av skjenketidene...men hvor er folket?

Nå har Alstahaug også innskrenket skjenketiden til 0200 på uteplassene, og som vanlig roper folk over seg om overformynderi, byråkrater og mørkemenn. Dette er ikke noe uvanlig i seg selv, men jeg ble oppmerksom på en tråd på Facebook der en virkelig ilter person argumenterte med at det offentlige med deres byråkrater ødelegger for uteplassene siden de mister en time med den beste omsetningen.

Fantastisk!

Denne personen klarer faktisk å få det til å høres ut som om det er det offentlige som raserer utelivet med sine lover og regler. Hva med å plukke ut bjelken fra ditt eget øye og se hva du som GJEST gjør med utelivsnæringen?

Hva da med de lokalene som står tomme fra 1500 til 0030 på fredag og lørdager? Er det politikernes skyld, eller er det publikum? Hvis uteplassene stenger en time tidligere, er det ikke noe problem siden man kan dra ut en time tidligere, det er ingen byråkrater som vil nekte noen å gjøre det? Du får akkurat like mye tid å drikke deg full på, og får lagt deg en time tidligere. Ser ikke problemet!

Jeg har jobbet i utelivsbransjen i noen år, mens det var skjenking til 0200, når det ble utvidet til 0230 og når den ble utvidet til 0300. Konsekvensen av UTVIDELSE av skjenketiden var at folk kom ut senere og senere. Når skjenketiden blir innskrenket er det PUBLIKUMS ansvar å sørge for at uteplassene kan opprettholde driften.

Og da kommer jeg over til den andre siden av denne saken: Hva har uteplassene selv gjort av tiltak for å få folk til å gå ut tidligere? Hvorfor er de fornøyde med at de ansatte står alene på jobb og hever lønn i fem- seks timer og bare selger et par kaffe?

Jeg har troen på differensierte åpningstider i bransjen. Slik som det er nå skal alle uteplassene ha samme åpningstider, samme konsept og ender opp med å knive om den samme kundegruppen. Hvis, for eksempel en uteplass stenger klokken 0000, og kjører et (eller annet) opplegg som trekker mennesker, så kan de gå videre til neste bar når denne stenger.

Samarbeid mellom uteplassene er heller ikke en dum ting. I stedet for at man gjør det slik det har vært i Mosjøen en stund, alle uteplassene har band/artister på de samme kveldene, og igjen kjemper om de samme kundene, så kan det faktisk føres en dialog, og en plan for å få et variert og godt tilbud til byens utelivgjester.

Jeg gidder ikke å snakke om salg, service og renhold engang. (For der er det mange som har en jobb å gjøre)

Noen sier pris er en faktor for hvor tidlig/sent man går ut, men det er en prioriteringssak. I utelivsbransjen er det små marginer og prisen på alkohol er det den er. Ønsker man å ha et utelivstilbud må man støtte opp om det.

Her er noen forslag man kan spinne litt rundt:

Hvis man som eier av en uteplass ser at omsetningen har vært 29,50 mellom 1600 og 0000 hver lørdag det siste året, så må man vel være enig i at noe må gjøres.

• ·         Man kan stenge i det aktuelle tidsrommet for å spare lønnsutgifter
• ·         Man kan ha arrangementer eller tilbud i det aktuelle tidsrommet
• ·         Vorspiel på uteplassen
• ·         Spillturneringer (sjakk, poker, brettspill, singstar, karaoke)
• ·         VARIER tilbudet fra uke til uke, planlegg kveld for kveld og legg ut en oversikt god tid i forveien, slik at småbarnsforeldre får tid å ordne med barnevakt til arrangementer.
• ·         Markedsføring, markedsføring, markedsføring
• ·         Følg opp med god kvalitet og god service

Til syvende og sist er det ikke lovverk og regler som styrer omsetning på uteplassene, det er valget publikum tar om når de går fra hjemmefest og ut på byen, og ikke minst tilbud og service på uteplassene.

Dette er mine tanker om emnet, og jeg regner med at mange vil være uenig med meg, og det får så væreJ

Daniel

Den ultimate Facebook-utfordringen

I det siste har det vært postet sinnsykt mange videoer på Facebook av badeglade nordmenn, Noen mer glade enn andre skal det sies. Det er mye moro å se på, men det som er mest interessant er hvor fort dette sprer seg over den store interwebben.

Å ta seg en dukkert ser jeg ikke på som en utfordring, så etter å ha dyppet min lekre mannekropp i Vefsna prøvde jeg å tenke ut hva som virkelig være en utfordring for Facebook-brukerne. Jeg var innom mange gode ideer før jeg landet på en oppgave som - for en del på vennelisten min - vil være en stor utfordring.

Når jeg er ferdig med arbeidsdagen førstkommende fredag skal jeg logge av Facebook, nappe laderen ut av laptopen og legge telefonen på hylla. Telefonen skal kun benyttes til å motta samtaler, eller å ringe ut ved behov. Det skal kun forekomme manuell sosial interaksjon, og matretter skal bare fordøyes og ikke foreviges i et verdensomspennede bildealbum. Jeg skal også dra kidsa med meg inn i fortiden, der all lek skal foregå utendørs - drevet av egen motorikk - istedet for sittende foran bevegelige bilder. 

Bare ved å skrive dette føler jeg meg som en huleboer...

Når sant skal sies savner jeg en enklere tilværelse der man slipper å konstant bli oppdatert om hva som skjer med alle rund seg. Når jeg treffer bekjente på gaten og slår av en prat trenger jeg ikke lenger å spørre hva de har gjort i det siste, for det har jeg allerede fått vite på nett. Jeg vet hva de spiste til middag i går og hvor de skal på ferie, og når de drar. Det hadde vært gøy å bli overrasket i en samtale for en gangs skyld.

Jeg ønsker å gi denne utfordringen videre til alle som leser dette. Legg bort sosiale media, farmville og flappybird i 48 timer. Bruk den tiden du får til overs til å gjøre noe du ikke har gjort på lenge, noe du har ønsket å gjøre - men ikke hatt tid til. Gå ut på byen, treff venner du ikke har møtt på lenge.

For min del har jeg lyst å ta med ungene på fisketur. Det tror jeg de kommer til å sette pris på!

Daniel

Jeg vil kvele min indre kritiker

Jeg tror de fleste har en indre kritiker. En irriterende jævel som dukker opp hver gang man skal gjennomføre noe nytt, eller når man går inn for å gjøre store forandringer i livet sitt. En gnagende stemme som logisk legger frem grunner til at man skal holde seg på tørt land, det er ikke noe vits å bli våt på føttene - det er jo så  ubehagelig.

Jeg har i hvertfall en indre kritiker. De tingene jeg har gjort i livet mitt jeg er stolt av har jeg gjort fordi jeg har trosset denne kritikeren og stolt på at jeg får til det jeg planlegger å gjøre.Det som irriterer meg er at denne lille stemmen aldri forsvinner, uansett hvor mange ganger man trosser den.

(Det kommer ikke til å gå)

For andre mennesker oppleves jeg ofte som en selvsikker person som ikke ser begrensninger og jeg har også blitt beskrevet som arrogant og 'cocky' av noen individer. Det er derimot ikke slik jeg føler meg. Jeg har alltid hatt med meg min indre kritiker. Det var han som fortalte at jeg ikke kom til å få de jobbene jeg søkte på når jeg var ferdig i førstegangstjenesten. Søknadene var for dårlige, jeg kunne ikke gjøre jobben godt nok. Han sådde tvil da jeg skulle gifte meg og da jeg skulle bli pappa - jeg kom ikke til å få det til. Han hvisket i øret mitt hver gang jeg skulle bytte jobb - hvorfor prøve meg på et annet yrke? Det kommer ikke til å gå.

(Det er komfortabelt der du er nå - hvorfor risikere at du går til noe du ikke klarer)

 Han har fulgt meg med sine velmenende råd gjennom jobbene og forholdene jeg har hatt. Gjennom alt jeg har foretatt meg frem til i dag, ved hvert eneste av livets veikryss. Han ligger hele tiden og lurer i kulissene uansett hvor mange ganger jeg dytter ham unna.så kommer han tilbake.

(Du får ikke til - Du er ikke god nok)

Han er der hver gang jeg skriver låter, og når jeg skriver på boken min. Plutselig er alt jeg skriver teit eller dårlig, og det blir vanskeligere og vanskeligere å få ordene ned på papiret. Og der er jeg nå. Tohundreogfemti sider inn i historien stopper det opp fordi JEG forteller meg selv at det ikke er bra nok?

Jeg tror den indre kritiker er en feiging. Hver gang jeg har fått den gnagende uroen i hodet og har presset min vilje gjennom klagingen og negativiteten, så har det kommet noe godt ut av det. Jeg har tross alt vært gift i elleve år og har fem barn og en god jobb. De gangene jeg derimot har gitt etter for kritikeren har jeg alltid havnet på en plass jeg ikke har vært fornøyd med.

Derfor skal jeg pløye på denne gangen også.

Jeg tror den indre kritikeren er redd for at vi skal få til noe. Jeg har en anelse om at det er lett for oss mennesker å lytte til den indre stemmen som sier vi ikke når opp hver gang vi strekker oss etter en høyere gren. For hver gang vi presterer stiller vi, og andre, høyere krav til neste prestasjon. Det er komfortabelt å være der vi er. Endring er skummelt.

Jeg tror dette er noe som skiller de som presterer store ting fra oss som ennå ikke har gjort det. Store prestasjoner kommer av å ikke være redd for å drite seg ut. Store prestasjoner kommer når man ber sin indre kritiker holde kjeft og tar steget ut på gyngende grunn.

Jeg føler meg bedre bare ved å skrive dette, kjenner jeg. Har slitt med dårlig samvittighet fordi jeg ikke har skrevet på boken min på en stund og det er vel på tide å bryte på.

Siden min indre kritiker ikke at jeg skal skrive mer er boka nødt til å bli bra;)

Daniel

Heart of Stone

I år er det 20 år siden jeg skrev min første sangtekst, og la melodi til den. Det er mange år siden det. Teksten er ikke spesielt original eller bra, men jeg syns fortsatt sangen er relativt fin. Jeg er selvfølgelig subjektiv.

Sangen ble faktisk med meg inn i bandet Deja Vu - aner fortsatt ikke hvorfor vi kalte oss det - som jeg spilte i sammen med Eirik, Ole og Jørgen, og vi framførte den på en oppsetning i Stamneshallen i '98 og fikk skryt for den. Det var jo gøy.

Det er ingen dypere mening i teksten, men den handler om noe de fleste tenåringer har gått igjennom, nemlig kjærlighetssorg. Det har tatt lang tid for meg å spille den inn, og  jeg er fortsatt ikke sikker på om jeg vil legge den ut. Heart of Stone betyr mye for meg og ved å la omverdenen ta del i dette føler jeg at jeg kler meg litt naken - for å bruke et tynnslitt begrep.

Men, men. Håper den faller i smak.

Daniel

Markedsføring

Hvordan markedsfører man sin bedrift, eller seg selv, på best mulig måte, og hvordan skal man vises i den jungelen som finnes av annonser og media ut i den store verden?

Siden jeg startet i min jobb hos Tundra Sol i 2010 er dette et spørsmål jeg kontinuerlig har stilt meg. Bedriften jeg jobber i er en ren produksjonsbedrift som har et nasjonalt forhandlernett og vi har ikke et stort behov for å markedsføre oss direkte mot sluttbrukerne, siden jeg føler det blir våre forhandlere sin jobb. Vi tilrettelegger så klart materiell og markedsstøtte til våre forhandlere, slik at de kan profilere våre produkter på best mulig måte, så på den måten driver vi jo litt markedsarbeid (indirekte) mot sluttbrukeren.

Det jeg føler er viktig for Tundra er å markedsføre merkenavnet, komme under huden på arkitekter og entreprenører, og hvordan gjør man det? For det første så er jeg av den formening at man bør skille seg ut og tørre og være annerledes enn resten av sin bransje. Den som intet våger...

Annonsering

En hjemmelaget annonse som er laget på gøy, men likevel er den kul

Hvem, hva, hvor? Det finnes et overflod av magasiner og tidsskrifter på markedet. Bolig og interiør er overrepresentert i bladhyllene i kiosken og alle vil ha en del av oss. Problemet med annonser i blad og tidsskrifter er at vi vet ikke om det funker og det er veldig vanskelig å få en indikasjon på hvor mange som kjøper våre produkter når vi ikke har direkte kontakt med kundene. Vi vet hvor stort nedslagsfelt annonsen har, men har ikke noen resultater å koble opp mot dette.

Bannerannonse på nett? Denne er noe utenom det vanlige

Annonsering på nett er litt mer sporbart siden man kan måle klikk på hjemmeside og se hvor trafikken kommer fra. Her kan man også se hvor mange som søker på firmanavnet eller logger direkte inn med nettadressen, og det kan være en indikasjon på at annonsering i papirmedia også fungerer.

Annonsering er en kostbar affære, men er ikke så veldig tidkrevende.

Sosiale Medier

I løpet av det siste året har jeg jobbet en del med sosiale medier i jobbsammenheng. Tundra Sol er nå på Facebook, Twitter, Linkedin i tillegg til at vi straks lanserer vår nye nettside. Det jeg har merket meg er at man når utrolig mange via Facebook og Twitter. Utfordringen er å oppdatere og poste ting ofte nok, og påse at det man poster er relevant.

På vår nye nettside har jeg tenkt å prøve noe nytt. Facebook er uten tvil den mest brukte plattformen på markedet, og det har jeg tro på å utnytte. Derfor legger jeg ut et FB-Kommentarfelt på Spørsmål og Svar siden, der hvermansen kan komme inn og stille spørsmål om det som måtte falle ham/henne inn om solskjerming. Her kan vi få en dialog med våre kunder som er unik, i et forum som de fleste er vant, og komfortabel med.

Markedsføring på sosiale medier er tidkrevende, men ikke kostbart.

Service og Support

Den viktigste biten av vårt markedsføringsarbeid er det nok våre forhandlere som står for. Her skal man passe på å pleie dem som pleies bør. Forhandlernes selgere og montører er vårt ambassadørteam i felten. Det som er min erfaring i forhold til dette er at forhandlere som får informasjon, oppfølging og god og rask service er de som definitivt er mest lojale, og dermed de beste til å selge våre produkter. Uten et godt og stabilt forhandlernett hadde vi ikke solgt en dritt.

Så skla man så klart alltid spille hverandre god, som en vis mann en gang sa til meg.

Oppfølging av forhandlere er kostbart og tidskrevende.

Konklusjon?

En fin blanding av alt det overnevnte er nok det vi holder på med, men hvis jeg skal sette dette opp i en prioritetsrekkefølge ville det nok sett slik ut.

1. Forhandlere
2. Sosiale medier
3. Nettannonser
4. Annonser

Det jeg klarer å trekke ut fra dette er at dialog og mellommenneskelige relasjoner alltid vil være det viktigste verktøyet for å gjøre en god jobb.

Enkelt og greit.

Med det får dere alle ha en fortreffelig helgJ

Daniel

The good 'ol days

Satt akkurat og bladde gjennom gamle mailer og fant frem til en låt som jeg spilte inn i 2007. Jeg legger den ut under her, og tar gjerne i mot tilbakemeldinger.

Class of '98 Sandnessjøen VGS

Det er noe merkelig med hvordan tiden flyter. Jeg begynte som vokalist i et band  i 1996 og vi spilte sammen gjennom videregående, før vi gikk hvert til vårt. Etterpå ble det ikke noe mer.
Hver gang jeg kommer over en av låtene vi spilte - rattlesnake, the gentle art of making enemies, state of love and trust - blir jeg kastet tilbake i tid. Det var en god tid som startet med 'Eli og Geir'-sangen (lurer på om noen husker den) og ble avsluttet med tredjeplass (tror jeg) på rockemønstringen i stamneshallen i 1998, da vi spilte pippi-langstrømpe-medlyen, Brown Eyed Girl og egenkomponerte Heart of Stone.

Jeg lurer ofte på hva som hadde skjedd hvis vi hadde havnet på samme sted etter militæret, om vi hadde fortsatt med spillingen, og hvor vi hadde endt opp da.

Men mest av alt tenker jeg på hvor ufattelig kule vi var på scenen og hvor ufattelig gøy vi hadde det:)

De gode gamle dagene kommer kanskje ikke igjen, men man har da minnene!

Her er Fame:

Den Beste

Hei og hopp!

Fant frem til denne på nrk.no for litt siden

http://www.nrk.no/kultur/har-du-en-hitlat-i-skuffen_-1.11507085

Så på gøy sendte jeg inn tre låter. Tror ikke responsen blir den store, men man har vel intet å tape?

Her er en av dem jeg sendte inn.

Achievment unlocked

Heisann!

Da har man rundet 5000 sidevisninger på denne bloggen.

Jeg synes det er gøy at det er mange som leser det jeg skriver, selv om jeg skulle ønske meg flere kommentarer og tilbakemeldinger.

Takk til dere som tar dere tiden til å titte innom, fortsett å lese og dele:)

Daniel

Opplæring og Rutiner

Opplæring er grunnlaget for at en jobb blir gjort riktig og rutiner er kvalitetssikringen underveis i jobben. På mange arbeidsplasser blir det likevel tatt lett på begge deler. Hvorfor?

Det første en nyansatt møter i en bedrift er opplæring. Forhåpentligvis. Hva skjer hvis man kommer på jobb første dag og blir møtt med et halvhjertet opplegg, og en ‘vi tar det som det kommer’ holdning? Får man som arbeidstaker et inntrykk av å bli ønsket velkommen i en velfungerende familie, eller mister man umiddelbart respekten for arbeidsplass og arbeidsgiver?

Hvis opplæringen er mangelfull kan gode rutiner berge en shaky start. Men hva skjer da når rutiner ikke er nedskrevet og man lærer mens man går? Da ender man opp med skitne bord på kafeer, rotete arbeidsbenker i produksjonen og eldre som ikke får den oppfølging de har krav på etter et langt liv.

Jeg syns ikke man viser sine arbeidstakere respekt ved å forvente at de skal utføre jobben sin tilfredsstillende og ikke gir dem rette forutsetningene til å gjøre det. Det går ut over motivasjon og kvalitet på arbeidet.

Jeg har vært innom arbeidsplasser som har hatt god opplæring og gode rutiner og jeg har vært på arbeidsplasser der man måtte lære opp seg selv, og rutiner var en luksusvare, og jeg vet definitivt hva jeg likte best.

På mange måter er å gjøre en jobb uten opplæring det samme som å skru inn en skrue uten skrujern. Opplæring er et verktøy for å gjøre jobben rett, og jeg kan ikke forstå hvorfor dette er nedprioritert på noen arbeidsplasser. Opplæring ved ansettelse er heller ikke nok. Det må kontinuerlig påfyll av læring til for å holde de ansatte oppdatert og inspirert. På samme måte som en ansatt skal forvente å få sine verktøy fra arbeidsgiver, må arbeidsgiveren kunne forvente av sine ansatte at de bruker verktøyene de får, og sier fra når verktøyet er ødelagt, og det er her rutinene kommer inn.

Rutiner skal være som et oppslagsverk. Min våte drøm (om rutiner) er at hvem som helst kan bli huket inn fra gata og utføre arbeidsoppgaver bare ved hjelp av rutinepermen.

Men det er ikke bare arbeidsgivers ansvar å påse at jobben blir gjort. Jeg mener bestemt at arbeidstakeren har et ansvar å gjøre den jobben de er satt til på best mulig måte. Har man ikke verktøyet, må man be om å få det. Er det noen som ikke gjør jobben de er satt til, gi beskjed. Er det noen som skaper konflikter, ta det opp med ledelsen. Det er din jobb og ditt arbeidsmiljø, du har rett til å ha det bra.

Det er dessverre slik at det finnes en del arbeidstakere som bevisst unnlater å gjøre jobben sin, eller ser etter snarveier for å få en lettere arbeidsdag. Det skjer ofte på bekostning av andre arbeidstakere, kunder eller generelt kvaliteten på jobben. Til syvende og sist går det ut over arbeidsmiljø og trivsel. En bedrift med dårlige arbeidsrutiner har vel også gjerne dårlige rutiner på konflikthåndtering også, og da ruller ballen i helt feil retning.

Jeg liker best arbeidstakere som tar jobben sin alvorlig, og det ser heldigvis ut til at det fortsatt er flest av dem i verden.

Hvordan er opplæring og rutiner på din arbeidsplass?

Daniel

Mestring, trivsel og penger

De fleste av oss hadde drømmer som barn. Noen ville bli brannmenn, andre politi. Den ene datteren min ville en periode bli prinsesseklovn som jobbet på Lilletorget, Elkjøp og i militæret. For min del hadde jeg en drøm om å bli baker i mine yngre dager. Selv om jeg fortsatt er glad i å stå på kjøkkenet havnet jeg langt fra min opprinnelige drøm.

Etter hvert som man blir eldre, og forhåpentligvis klarer å ha litt selvinnsikt, klarer man å skille mellom hva man liker å gjøre og hva man er god til. For her er det en forskjell.

Selv om man elsker å synge betyr det ikke at man er flink til det, noe Idol har vært en påminnelse om i en del år nå. Selv om man er flink til noe, betyr det heller ikke automatisk at det er det man ønsker å jobbe med. Og det man elsker å gjøre er ofte ikke det man får best betalt for.

Siden man tilbringer mye av tiden sin på jobb er det viktig at man trives med det man gjør, og de man jobber med. At man trives i jobben har, i min erfaring, mer med å føle mestring å gjøre enn hva man blir betalt (selv om det så klart er en faktor). Føler man at man mestrer jobben blir man også glad i det man gjør, og får eierskap til det man holder på med.

Men det er den gang slik også, at man er sjelden alene i det man gjør. Det er alltid eksterne faktorer som spiller inn som arbeidsmiljø, konflikter, omorganiseringer og lignende som kan påvirke trivselsnivået i en negativ retning. Og dette er en utfordring.

Jeg har alltid vært klar over at mennesker opplever og oppfatter ting på forskjellige måter, men det blir mer tydelig når man sitter i en lederstilling. Med ti ansatte har man ti individuelle oppfatninger å forholde seg til og kommunikasjonen fra meg som leder ut til de ansatte må være gjennomtenkt og feilfri. Disse ti individene har også forskjellig behov i forhold til oppfølging, informasjon, støtte, tilbakemeldinger og mange andre faktorer som spiller inn.

I utgangspunktet er bildet over lagd for å illustrere hvor ethvert menneske ønsker å være i en jobbsituasjon, men jeg vil tillegge det en ekstra egenskap:

Det kan også være en påminnelse for enhver leder hvilke behov en arbeidstaker har i sin hverdag, og hvor man bør etterstrebe å få dem.

For å trives i jobben sin må den ansatte ha kunnskapen for å gjøre jobben, rett opplæring eller etterutdanning. Arbeidsmiljøet må være bra, samspill og kommunikasjon må være på plass. Og ikke minst lønnen må stå i forhold til jobben man gjør. Ansatte er ikke et nødvendig onde for å tjene penger. De ansatte er den største ressursen en bedrift har.

Personlig kommer jeg nok aldri til å havne 100 % i #WIN-Feltet, siden jeg er mer en idealist/drømmer enn noe annet, men jeg gjør mye av det jeg elsker, og føler jeg gjør en grei jobb. Det beste er: Min drøm har endret seg. Jeg drømmer ikke lenger om å bli en baker, jeg ønsker å få lov å fortsette med det jeg holder på med; jobb, familie, skriving, lesing, spilling, for jeg lever drømmen.

Hva med deg? Er din drøm gått i oppfyllelse?

Daniel

Bedriftskultur: Den blinde leder de stumme

I løpet av mine yrkesaktive år har jeg hatt rollen som ansatt, tillitsvalgt, verneombud, mellomleder og nå bedriftsleder, og jeg kan med sikkerhet si at man blir behandlet på forskjellige måter alt etter hvor på stigen man befinner seg.

Ledere har en tendens til å endre adferd mot en ansatt som blir tillitsvalgt, for eksempel. Akkurat som medarbeidere endrer adferd mot deg når du ender opp i en lederstilling.

Som ansatt på ‘gulvet’ foregår stort sett all kommunikasjon sidelengs. Det er veldig lite som går oppover i systemet. Er man misfornøyd med noe klager man gjerne til sine medarbeidere, til nød tillitsmann. Misnøyen må gjerne være stor før det blir tatt grep.

Som mellomleder er dette et problem, siden man sitter med en fot i begge leirer. Dine overordnede forventer at du har kontroll på det som skjer blant de ansatte, men realiteten er at din ‘posisjon’ har fått de ansatte til å ikke snakke med deg om ting lenger. Dette virker å spesielt være et problem der en ansatt går fra kollega til sjef. Som øverste leder blir dette et større problem siden man får inntrykket av at alt er i orden.

Hvordan skal man få til å bryte med denne ukulturen og få kommunikasjonen til å flyte fritt?

Jeg har, som sagt, gått runden og opplevd utfordringer i alle ledd, og ønsker da som leder å prøve å viske ut disse usynlige veggene som er mellom sjef, mellomleder og ansatte. Vi er alle et  team, er vi ikke?

En leder burde ønske å vite hva de ansatte tenker, og burde ønske å involvere de ansatte i det som skjer i bedriften og la dem delta i å forme arbeidet som gjøres i bedriften. De ansatte burde være såpass engasjerte i bedriften at de kommuniserer sine ønsker og tanker om dag-til-dag forbedringer og hva som kan gjøre jobben lettere og mer morsom. Det er min tanke i hvert fall. Men det kan virke som bedrifts(u)kulturen seirer.

Personalmøter, personalsamtaler og løst prat ved arbeidsstasjonene viser at alt står bra til med alle ansatte og det er ingen som har noe å klage på. Dette er til tross for at man ser at det er ting som burde endres. Om problemet er at man ikke vil snakke foran en gruppe, at det er ubehagelig å gi kritikk til en overordnet eller at man ikke husker på de tingene man plages med, det vet jeg ikke. Det kan være en kombinasjon av alt sammen.

Det er forhåpentlig slutt på den tiden der fabrikksjefen var en tyrann som utnyttet sine undersåtter. Det er mulig det fortsatt finnes den typen bedrifter, men ikke mange som jeg kjenner til, annet en i det offentlige, da;)

De beste arbeidsplassene vil etter min mening være der de ansatte og lederne har samme mål og samme visjoner. Tiden for hemmelighold er over og tiden for å spille med åpne kort er her. Uten engasjerte og dedikerte ansatte sitter man veldig alene på toppen, men som et team er man klar for å bryte ned vegger og overvinne hvilken som helst utfordring.

Kommunikasjon er et nøkkelpunkt. En leder som ikke forteller sine ansatte hvor veien fører er like ille som ansatte som ikke forteller sin leder hvilket utstyr de trenger til turen.

Personlig syns jeg det er viktig å lytte til arbeidstakerne, siden de tross alt er ryggraden i enhver bedrift, så jeg ønsker gjerne synspunkt rundt temaet.

Daniel