Det var ikke så mange år siden tidsklemma var et begrep som hyppig ble slengt rundt i media. Barnefamilier som opplevde at tiden ikke strakk til mellom jobb, barn, barnas fritidsaktiviteter og sengetid.
Merkelig nok har jeg ikke opplevd det.
De siste årene har jeg dradd meg selv opp fra sofaen og begynt å gjøre noen ting for meg selv. Med fem barn, full jobb og frue som studerer skulle man tro at hverdagen allerede var full, men neida.
Jeg har skrevet to manus, kjørt på fotballtrening, reist på kurs og kundebesøk, vært på danseforestillinger og leser på senga til kidsa på kveldene Fruen trener hund på siden av studiene og er på god vei mot å få godkjent redningshund. Likevel har jeg også tid til å jobbe med min andre lidenskap, nemlig musikk.
Tidsklemma er bare et annet ord for å ikke evne å prioritere seg selv, i min erfaring. Det har vært lange perioder der jeg selv følte meg sliten og bare ville synke ned i sofaen etter at ungene hadde lagt seg, men gjett hva...
Ved å sette av tid til seg selv, bare å stjele ett ledig øyeblikk i ny og ne, til noe man liker, får man mer energi og mer driv i hverdagen. Det tyngste man gjør er å gå rundt å føle at man kun bruker dagene på andre. Mitt stalltips er rett og slett å være litt egoistisk og finne en lidenskap og si : denne tiden er min, og den bruker jeg for å føle meg bra.
Gjerne følg med på mitt musikalske prosjekt her
Og til sist: jeg tar meg også tiden til å synke ned i sofaen foran Netflix, eller lese en god bok. Fordi jeg fortjener det:)
