Jeg vil kvele min indre kritiker

Jeg tror de fleste har en indre kritiker. En irriterende jævel som dukker opp hver gang man skal gjennomføre noe nytt, eller når man går inn for å gjøre store forandringer i livet sitt. En gnagende stemme som logisk legger frem grunner til at man skal holde seg på tørt land, det er ikke noe vits å bli våt på føttene - det er jo så  ubehagelig.

Jeg har i hvertfall en indre kritiker. De tingene jeg har gjort i livet mitt jeg er stolt av har jeg gjort fordi jeg har trosset denne kritikeren og stolt på at jeg får til det jeg planlegger å gjøre.Det som irriterer meg er at denne lille stemmen aldri forsvinner, uansett hvor mange ganger man trosser den.

(Det kommer ikke til å gå)

For andre mennesker oppleves jeg ofte som en selvsikker person som ikke ser begrensninger og jeg har også blitt beskrevet som arrogant og 'cocky' av noen individer. Det er derimot ikke slik jeg føler meg. Jeg har alltid hatt med meg min indre kritiker. Det var han som fortalte at jeg ikke kom til å få de jobbene jeg søkte på når jeg var ferdig i førstegangstjenesten. Søknadene var for dårlige, jeg kunne ikke gjøre jobben godt nok. Han sådde tvil da jeg skulle gifte meg og da jeg skulle bli pappa - jeg kom ikke til å få det til. Han hvisket i øret mitt hver gang jeg skulle bytte jobb - hvorfor prøve meg på et annet yrke? Det kommer ikke til å gå.

(Det er komfortabelt der du er nå - hvorfor risikere at du går til noe du ikke klarer)

 Han har fulgt meg med sine velmenende råd gjennom jobbene og forholdene jeg har hatt. Gjennom alt jeg har foretatt meg frem til i dag, ved hvert eneste av livets veikryss. Han ligger hele tiden og lurer i kulissene uansett hvor mange ganger jeg dytter ham unna.så kommer han tilbake.

(Du får ikke til - Du er ikke god nok)

Han er der hver gang jeg skriver låter, og når jeg skriver på boken min. Plutselig er alt jeg skriver teit eller dårlig, og det blir vanskeligere og vanskeligere å få ordene ned på papiret. Og der er jeg nå. Tohundreogfemti sider inn i historien stopper det opp fordi JEG forteller meg selv at det ikke er bra nok?

Jeg tror den indre kritiker er en feiging. Hver gang jeg har fått den gnagende uroen i hodet og har presset min vilje gjennom klagingen og negativiteten, så har det kommet noe godt ut av det. Jeg har tross alt vært gift i elleve år og har fem barn og en god jobb. De gangene jeg derimot har gitt etter for kritikeren har jeg alltid havnet på en plass jeg ikke har vært fornøyd med.

Derfor skal jeg pløye på denne gangen også.

Jeg tror den indre kritikeren er redd for at vi skal få til noe. Jeg har en anelse om at det er lett for oss mennesker å lytte til den indre stemmen som sier vi ikke når opp hver gang vi strekker oss etter en høyere gren. For hver gang vi presterer stiller vi, og andre, høyere krav til neste prestasjon. Det er komfortabelt å være der vi er. Endring er skummelt.

Jeg tror dette er noe som skiller de som presterer store ting fra oss som ennå ikke har gjort det. Store prestasjoner kommer av å ikke være redd for å drite seg ut. Store prestasjoner kommer når man ber sin indre kritiker holde kjeft og tar steget ut på gyngende grunn.

Jeg føler meg bedre bare ved å skrive dette, kjenner jeg. Har slitt med dårlig samvittighet fordi jeg ikke har skrevet på boken min på en stund og det er vel på tide å bryte på.

Siden min indre kritiker ikke at jeg skal skrive mer er boka nødt til å bli bra;)

Daniel