Ikke sånn helt uten Widerøe

Jeg er en mann som liker å reise. Fly og flyplasser er ypperlige steder å tilbringe tiden på hvis man liker å lese eller å skrive. Å sitte rolig på en flyplass og la summingen fra horder av fremmede mennesker fylle ørene med bakgrunnsstøy mens jeg nyter en god bok er noe av det beste som finnes. Et fristed i verden uten der ingen krever noe av meg. Ingen spør eller maser. Jeg er min egen herre i noen fattige timer.

Men det kan bli for mye av en god ting.

Jeg startet min reise i morges klokken 06.29 på Kjærstad i Mosjøen. Forventningen var at jeg skulle lande på Værnes rundt åtte, finne leiebilen og kjøre opp til Verdal for dagens første kundebesøk. Deretter skulle jeg ned til Trondheim til en forhandler jeg har der. Flyet tok av som det skulle og kursen var satt.

Etter en halvtimes tid hadde vi Namsos i kikkerten, den ene mellomlandingen mellom Mosjøen og Værnes. Piloten informerte over radioen at en teknisk feil i generatoren gjorde at vi måtte snu og fly til Bodø. Satte de ned flyet ble det stående, og de hadde ikke tekniker som kunne se på dette i Trondheim. Jeg må heller ikke glemme å nevne at det var litt trøbbel med varmen på flyet, eller snarere mangel på varme. Vi skulle få nytt fly i Bodø, og skulle komme til Trondheim straks etter.

Vel framme i Bodø ble vi vist til Gate 19 der vi skulle reise fra. Dette flyet skulle mellomlande i Sandnessjøen og Brønnøysund før den fortsatte videre til Værnes. Greit nok at flyet gikk litt før ti, jeg tok opp telefonen og fikk flyttet dagens første møte til fredag. Man er da fleksibel.

Vi tok av fra Bodø og spøkte om matkupongen vi ikke hadde fått, ikke var det kaffe å få på flyet, solen lyser alltid over skyene, ferden var litt turbulent, men snart hadde vi vakre Helgeland under vingene. Under innflygingen til Stokka i Sandnessjøen lyste det brått opp utenfor flyet. Piloten kunne informere om at vi var blitt truffet av lynet og måtte tilbake til Bodø for teknisk sjekk. Sikkerheten kommer først, men jeg hadde fortsatt ikke fått kaffe.

Vel framme i Bodø, atter en gang, fikk vi gå rett over i flyet vi hadde reist med tidligere. Vi spøkte med flyvertinnen om det mangelfulle varmeanlegget og mangelen på kaffe og satte av gårde nok en gang. Denne gangen kom vi heldigvis ikke så langt før det oppstod problemer, bare 20 minutter ut. Tekniske problemer sendte oss tilbake igjen. Flyvertinnen satte rekord i å beklage seg flest ganger på kortest mulig tid, selv om hun ikke var ansvarlig for teknisk feil i generator, lynnedslag eller mangel på kaffe.

På grunn av mangel på Widerøe-maskiner ble vi denne gang sendt ned til SAS-skranken for å booke om billettene. Vi fikk plass på 1250-flyet, og jeg var fortsatt fornøyd, men jeg ringte min avtale nummer to og informerte om at jeg kom til å bli litt sen. Det var helt greit. Det er ikke bare jeg som er fleksibel. Nå fikk vi matkuponger, noe jeg satte pris på. Uten mat og drikke, og alt det der.

Da det nærmet seg boardingtidspunkt kom det strømmende en stim av, mildt sagt forvirrede, transittpassasjerer fra Tromsø AV flyet vi skulle boarde. Det viste seg at flyet hadde blitt truffet av lynet på vei inn mot Bodø.

Til opplysning: Widerøe har tekniker i Bodø, det har ikke SAS. Skjønner?

Teknikeren skulle komme opp fra Trondheim for å ta en titt på flyet før det kunne friskmeldes og eventuelt spre sine vinger igjen. Hvor kult hadde det ikke vært om de to teknikerne kunne ha byttet by akkurat i dag?

Klokken 1500 fikk vi beskjed at det kom en ny beskjed klokken 1600.

Vi fikk alle matkuponger fra SAS pålydende 75 kroner

Klokken 1600 sukket annonsøren over høytalerne før han begynte å prate, det fortalte meg alt jeg trengte å vite.

Så for å oppsummere: En avgang fra Mosjøen, nesten tre avganger fra Bodø, 2 tekniske feil og to lynnedslag, matkuponger for tilsammen 475,-, lovnad om en gratis flyreise med Widerøe, fire innsjekkinger av bagasje og like mange turer gjennom sikkerhetskontrollen.

Nå sitter jeg her på flyplassen med summingen fra horder av fremmede mennesker som fyller ørene med bakgrunnsstøy mens jeg drømmer om en hotellseng. Et fristed i verden uten der ingen krever noe av meg. Ingen spør eller maser. Jeg er i flyplassens vold i timer som sleper seg avsted.

Lurer på om Hertz har holdt av leiebilen jeg skulle hente klokken 0900?


Daniel

Ut på tur, Aldri sur

På tur mellom Tromsø og Bodø

Vel, da har man gjennomført noen kundebesøk på kort tid over store avstander. Det er egentlig veldig lettvindt å komme seg fra A til B, eller A til B til til A, eller det som passer for tilfellet.

Kort fortalt har jeg vært på jobbreise i Trondheim og Tromsø de siste par dagene.

Trondheim er alltid en hyggelig by å komme til. Der er det alltid kjentfolk å ta en kaffe eller lunsj sammen med(takk for maten Håvard), Det er alltid folk i gatene og et yrende byliv er noe som fenger meg. Selv om gatene var fulle av desperate mennesker som alle ville ha noe fra meg, var det trivelig.

Og nei, jeg prater ikke om tiggere. Eller. Jo. På en måte. Politikere var det.

Jeg har funnet en liten glede i livet når det gjelder valgdeltakelse. Når noen kommer opp til meg med en brosjyre, bløtkake eller ballong sier jeg bare:
 'Trengs ikke, har allerede stemt,' mens jeg smiler mitt mest vinnende smil.

Denne personen får det da for seg at jeg så klart har stemt på deres parti. I Trondheim var dette en kvinne fra et eller annet parti som kaller seg Bebreiderpartiet, eller hva det enn er de heter.

Jeg ser håpet tenne i øynene på dette kvinnemennesket, øynene fylles med tårer av takknemlighet og hun presser frem et gråtkvalt:
'Takk, kjekke herre, for ditt bidrag til vår edle sak!' der hun går på kne foran meg og kysser hånden min(Overdriver NESTEN ikke)

Reaksjonen blir derfor veldig komisk da jeg går videre og slenger over skulderen

'Men jeg stemte ikke på DERE, må du skjønne!'

Å gjøre dette er en god gjerning siden ihvertfall tre til fire personer klarer å komme seg ubemerket forbi i den totale forvirringen som oppstår, og kvinnemennesket ser ut som om hun har fått seg en dask i ansiktet.

Har fått til det tre ganger i år.

Tromsø by Night

Jeg elsker å reise. Jeg elsker flyplasser. og fly. Jeg kunne gjerne bodd på en flyplass.

Å sitte på flyplasser og observere mennesker er gøy. Folk som stresser fra det ene til det andre. Mennesker som ikke skjønner at metall får metalldetektoren til å gå av, og ikke minst ALLE som ikke klarer å følge enkle beskjeder.

'Kan alle som har seteplass fra rad 12 og bakover komme først,' er en beskjed som kommer fra personalet når boardingen begynner. Jeg hadde plass 12 D så jeg var blant dem som skulle gå på først. Men når man så kommer inn på flyet må man vente på at passasjerene på de fire første seteradene skal få lagt opp bagasjen sin og sette seg.


Hvor var disse menneskene da beskjeden ble gitt?
I et hjørne, skjelvende i redsel for at noen skulle ta setet deres? I en alternativ virkelighet der bakover betyr forover?
Lever de i en illusjon om at, 'dette gjelder ikke meg, jeg har jo dress på'?
Hvis det er noen som leser dette som gjør dette når du skal på flyet, kan jeg få en forklaring på HVORFOR?

Jeg koser meg også masse når man skal av flyet.

Neste gang du er ute og reiser, legg merke til hva som skjer når hjulene på flyet treffer flystripa.

Duskregn i Tromsø

Hender går til beltene.
Armer legges over stolrygger.
Føtter stikker ut i midtgangen.
Passasjeren gjør seg klar til VM i reaksjonsevne!

I det øyeblikket fest-setebeltet-lyset slukker høres det en høyt klikk idet alle belter synkront sprettes opp. Passasjerene nærmest midtgangen hopper raskt opp og grabber til seg bagasjen sin og piler ut i midtgangen, der det blir full stopp. I ti minutter. Minst.

Så åpnes døra.

Dette skjer hver gang, og jeg vil gjerne ha en forklaring på hvorfor det er bedre å stå sild i tønne i midtgangen, enn å sitte avslappet og tilbakelent i flysetet.

Snakk til meg mennesker!

Jeg ønsker å forstå!