For hva er det som gjør en god karakter?
Min oppfatning er at en god karakter trenger troverdighet, akkurat på samme måte som en velkonstruert fantasiverden har troverdighet, og jeg tror ikke noen serier eller filmer jeg har sett har så gode karakterer som Joss Whedons Firefly. Det er synd og skam at serien ikke fikk leve lenger enn fjorten episoder, selv om den fikk en avslutning med filmen Serenity.
Det som slo meg etter å ha pløyd gjennom serien på relativt kort tid var at alle karakterene hadde en fortid. Misforstå meg rett, de aller fleste karakterer i litteratur og film har en fortid, men i de fleste produksjonene får man presentert en hovedpersons premisser gjennom kort dialog eller fortelling i begynnelsen av historien, slik at man som seer eller leser kan forstå karakterens handlinger gjennom fortellingen.
Det jeg likte med Firefly var måten karakterenes fortid gjorde seg gjeldende i deres handlinger, dialog og interaksjon. Det er mye det som ikke ble sagt, det som ikke ble gjort, som fortalte om karakterenes personlighet og fortid, veldig lite ble fortalt i klartekst. Et hint her, et drypp der gjorde dem mer virkelig, for hvor mye vet vi egentlig om andre mennesker i det virkelige liv?
Skal man ta den klassiske illustrasjonen om et isfjell i havet, der kun 10 % er synlig, så er det en god sammenligning på hvordan god mennesker kjenner hverandre, i tillegg til at man ikke kjenner de samme menneskene hele tiden. Man kan ha perioder der man er mye sammen med noen, en kompis eller et vennepar, for siden å miste kontakten med dem. Man treffer nye venner, kanskje finner tilbake til gamle venner, men da er muligens forholdet endret. Og da har man ennå ikke kommet innom alle statistene i livet.
Spørsmålet mitt er da: Trenger en fortelling å gi all informasjon om de involverte parter, eller kan man tillate seg å ha karakterer som dukker opp i en scene, for siden å ikke komme igjen? Jeg mener det siste. Etter å ha lest ferdig Harry Potter-bøkene satt jeg igjen med en liten smule misnøye, kun på grunn av siste kapittel, nitten år senere, som samlet alle trådene til de forskjellige karakterene og fortalte hvem som hadde fått barn sammen og hvem som hadde mistet håret, and so on. For meg var det totalt unødvendig. Jeg ville ha forlatt dem i sitt syttende år og latt leseren fantasere om hva som skjedde videre. Alle tråder trengs ikke å nøstes opp, det skjer aldri i det virkelige liv.
En av reglene for litteratur er at det som ikke driver plottet fremover må kuttes bort. Til tross for det er Tolkien, for eksempel, en fantastisk artist som maler landskap med sine ord. Beskrivelser flytter ikke plottet i noen som helst retning. Steven Erikson går veldig inn på karakterenes filosofiske tanker og følelser i sine bøker, Malazan Book of the Fallen. Det flytter ikke plottet fremover, men vi kommer inn under huden på personlighetene i hans verden. Jeg får fortsatt frysninger når jeg tenker på en av karakterene en av bøkene hans, ikke en hovedperson, som tilsynelatende bare er enda en av Eriksons mange synspunkt, en enkel sjel som gir små drypp om sin fortid og sine tanker. Denne karakteren ble redningen for hæren han var del av, og på den måten kunne en tråd i plottet løse opp, men det som sitter igjen hos meg er at denne karakteren, som man så vidt blir kjent med gjennom en halv bok, døde, og jeg satt oppløst i tårer og måtte legge fra meg boken. Steven Erikson klarte gjennom noen få korte passasjer å få meg til å bli så engasjert i denne fiktive personen at hjertet mitt brast i det øyeblikket han ofret seg for sine venner.
Skal man ta den klassiske illustrasjonen om et isfjell i havet, der kun 10 % er synlig, så er det en god sammenligning på hvordan god mennesker kjenner hverandre, i tillegg til at man ikke kjenner de samme menneskene hele tiden. Man kan ha perioder der man er mye sammen med noen, en kompis eller et vennepar, for siden å miste kontakten med dem. Man treffer nye venner, kanskje finner tilbake til gamle venner, men da er muligens forholdet endret. Og da har man ennå ikke kommet innom alle statistene i livet.
Spørsmålet mitt er da: Trenger en fortelling å gi all informasjon om de involverte parter, eller kan man tillate seg å ha karakterer som dukker opp i en scene, for siden å ikke komme igjen? Jeg mener det siste. Etter å ha lest ferdig Harry Potter-bøkene satt jeg igjen med en liten smule misnøye, kun på grunn av siste kapittel, nitten år senere, som samlet alle trådene til de forskjellige karakterene og fortalte hvem som hadde fått barn sammen og hvem som hadde mistet håret, and so on. For meg var det totalt unødvendig. Jeg ville ha forlatt dem i sitt syttende år og latt leseren fantasere om hva som skjedde videre. Alle tråder trengs ikke å nøstes opp, det skjer aldri i det virkelige liv.
En av reglene for litteratur er at det som ikke driver plottet fremover må kuttes bort. Til tross for det er Tolkien, for eksempel, en fantastisk artist som maler landskap med sine ord. Beskrivelser flytter ikke plottet i noen som helst retning. Steven Erikson går veldig inn på karakterenes filosofiske tanker og følelser i sine bøker, Malazan Book of the Fallen. Det flytter ikke plottet fremover, men vi kommer inn under huden på personlighetene i hans verden. Jeg får fortsatt frysninger når jeg tenker på en av karakterene en av bøkene hans, ikke en hovedperson, som tilsynelatende bare er enda en av Eriksons mange synspunkt, en enkel sjel som gir små drypp om sin fortid og sine tanker. Denne karakteren ble redningen for hæren han var del av, og på den måten kunne en tråd i plottet løse opp, men det som sitter igjen hos meg er at denne karakteren, som man så vidt blir kjent med gjennom en halv bok, døde, og jeg satt oppløst i tårer og måtte legge fra meg boken. Steven Erikson klarte gjennom noen få korte passasjer å få meg til å bli så engasjert i denne fiktive personen at hjertet mitt brast i det øyeblikket han ofret seg for sine venner.
 |
| The Crippled God - Book 10 of Malazan Book of the Fallen |
Som i det virkelige liv er det personene som er det viktigste, ikke tingene man gjør eller ferden man er på. Troverdighet og følelser er det jeg mener er essensen i gode karakterer, personligheten burde aldri være entydig god/ond, handlinger må være rotfestet i karakterens personlighet.
Firefly har alt det jeg leter etter i troverdige karakterer. Personlighet, troverdighet, fortid, handling og uttrykk som gjenspeiler fortiden, dialog som faller naturlig (Å, Twin Peaks! Fantastiske replikker i den serien) og ikke minst følelser.
Daniel
