Jeg kan, fordi jeg vil

Jeg kan skrive!

Etter å ha satt meg ned (så og si) hver dag foran laptopen og trykt ut minimum 800 - 1200 ord, har jeg fått bekreftet det jeg hadde mistanke om.

Jeg kan fortsatt skrive.

Siden det var såpass mange år siden sist var jeg litt redd for at jeg skulle slite med å få til dette. Det skal sies at det gikk litt tregt til å begynne med, men nå har det virkelig løsnet.

Til nå har jeg rundet 10 000 ord, og er ennå ikke ferdig med andre kapittel. Siden jeg har planer om å komme opp i rundt 40 kapittel kommer det til å utgjøre ca 200 000 ord, eller ca 800 sider. Og gjett om det er skremmende. Det lengste jeg har skrevet før tror jeg var rundt 40 sider, og det var i 1998!

Det er visstnok mange metoder for å skriver bøker, der den mest brukte (ifølge internett) er å koke plottet i historien ned til en eneste setning, for så å fylle dette ut til en side, som man igjen deler opp i antall kapittel og hva som skal skje i hvert av kapitlene. Deretter tar man kapitlene hver for seg og fyller dem ut og vips så har man en roman.

Sånn kan ikke jeg jobbe. Jeg kjenner jo ikke karakterene i historien min ennå!!!

Jeg har på mange måter startet på begynnelsen med en vag indikasjon på hvor jeg har lyst å gå. Karakterene er fortsatt litt ukjente, men jeg føler på meg at Ruelin, for eksempel, ikke er helt den jeg trodde han var til å begynne med. Derfor blir de neste scenene om ham spennende å skrive for jeg vet ikke helt hvordan han kommer til å reagere på det som skjer, og hvilke valg han tar.

Jeg kommer muligens til å legge ut mer fra fortellingen etterhvert, men jeg vet ikke helt ennå, så følg med!

I går så jeg meg nødt til å tegne et kart for å få et bedre overblikk over hva som var hvor og hvilke avstander det var snakk om mellom det ene og det andre.

Siden jeg er like flink å tegne som jeg er å vanne blomster skulle jeg gjerne ha hatt et eller annet verktøy for å generere et kart.

Hvis noen vet om et program der jeg kan lage et fiktivt kart, plotte inn byer og veier osv, så ville jeg vært veldig takknemlig hvis jeg kunne fått et lite heads up.

Hva fikk sparket i gang skrivelysten?

Tolkiens The Hobbit var boka som introduserte meg for fantasy sjangeren. Det var også den første boken jeg leste på engelsk.

Frem til da hadde jeg gått fra Hardy Guttene til Tom Clancy og hans fantastiske bøker om Jack Ryan. Jeg leste Stephen King, Dean Koontz og andre innen horror- og thrillersjangeren.

Men The Hobbit var et vendepunkt. Etter den leste jeg så klart Lord of the Rings og Silmarillion. Jeg prøvde meg på en del andre forfattere og endte opp med Jordans Wheel of Time, Feists Riftwar/Serpentwar-sagaer og Goodkinds Sword of Truth serie.

Wheel of Time er en fantastisk serie, om enn litt dradd ut på noen punkter. Sandersons avslutning av serien etter Robert Jordans død var en fullgod avslutning på en serie jeg har fulgt i 17 år.

Raymond Feists serier var av et annet kaliber men likefullt en nytelse så lenge det varte. God historie. Gode karakterer. Greit avsluttet.

Så var det Goodkind.

Og her rister jeg trist på hodet.

Sword of Truth er en såkalt Adult-Fantasy-Serie. Serien starter bra og har et stort potensiale, men faller fort gjennom litt ut i serien da den begynner å minne om Hardy Guttene og hovedpersonene bytter på å bli kidnappet, få hukommelsestap og spille rugby i de sju siste bøkene i serien.

Så kom A song of Ice and Fire, George R R Martins serie. Den appellerte til meg på grunn av sin usminkede realisme, ja jeg bruker ordet realisme om en fantasyserie. Finnes det egentlig hovedpersoner i en historie? Ja og nei, sier Martin. 

Dette var den første serien jeg leste der det ikke fantes noen gode eller onde karakterer. Alle er i gråsonen hele tiden. I stedet for å være typer er karakterene kompliserte og innfløkte. Til og med hovedpersoner kan dø, og det gjør de. Hele tiden.

Etter jeg hadde lest ut de fem bøkene Martin har skrevet til nå bestemte jeg meg for å prøve første bok i The Malazan Book of the Fallen av Steven Erikson. Den første boka i serien, Gardens of the Moon hadde nettopp blitt sluppet i en 10 års jubileumsutgave.

Jeg ble ikke hektet umiddelbart. Boka var tung å komme inn i. Det var som å falle inn i en verden, midt i en historie. Jeg ble stående og se meg rundt, prøvde å finne mening i historien, prøvde å finne motivasjonen til karakterene, og det var ikke enkelt.

Det hele endret seg omtrent midt i boka. 

Man faller for karakterene etterhvert som man blir kjent med dem. Soldatene er ikke bare statister i serien. De er den del av historien. Man føler med dem i hvert slag, for hver kamerat som faller i kamp. Det er utrolig hvordan Erikson får deg til å føle.

Men jeg var ikke solgt før jeg leste Deadhouse Gates, bok to i serien. Steven Erikson er en ond mann. Der Martin sjokkerer ved å ta livet av en karakter man tror har en stor rolle å spille i historien, tar Erikson det et steg lenger.

Han skriver karakterer man blir glad i, for deretter å rive hjertet ut av deg når han brutalt skriver dem ut av serien. På slutten av Deadhouse Gates gråt jeg. Virkelig.

Coltaines Chain of Dogs....

Duiker...

Toc the Younger...

Trull Sengar...

Beak, åh Beak!!!

Eriksons bøker har mange skjebner. Mange av dem tragiske, men historiene er fantastiske, karakterene virkelige og følelsene ekte.

Steven Erikson inspirerte meg til å plukke opp pennen. Ikke det at jeg noen gang skal sammenligne meg med ham, men etter alle år med lesing og et vagt ønske om å skrive, så var det Malazan Book of the Fallen som til slutt sparket i gang maskineriet.

Skal du lese noe utover høsten, prøv Erikson.

Nå skal jeg vaske klær.

Ha en fortsatt fin dag!

Daniel