Navnet skaper mannen ... eller kvinnen

En av de tingene som jeg finner vanskelig i skriveprosessen er navn. Siden sjangeren jeg leker meg innenfor er fantasy og sci-fi klinger det ikke så veldig godt med karakterer som heter Kyrre eller Rigmor.

Jeg har viet min tid opp gjennom årene til konsumering av litteratur som fortrinnsvis er skrevet på engelsk. Jeg fikk en oppvåkning da jeg begynte å lese Tidshjulet på norsk. Alle karakterene drev på med noe beskrevet som å 'mumle i skjegget', til tross for at det var et stort mindretall som hadde skjegg, og flere av karakterene var kvinner. Jeg leste andre bok i serien på engelsk der de istedet for å konversere med ansiktshår 'muttered under their breath'. Siden den gang har jeg kun lest bøker på originalspråk for å unngå slike irritasjoner.

Tilbake til navn. Navn og titler av en eksotisk og fantasifull art klinger ikke helt rett for meg når jeg skriver på norsk, ta for eksempel en av de mest badassete karakterene i Malazan Book of the Fallen av Steven Erikson, heter Anomander Rake, og har tittelen Son of Darkness. Det er kult, men satt i en norsk setting høres Mørkets Sønn ut som en gartner. I samme serie bytter soldatene bort sine navn med andre når de går inn i hæren, der de benytter navn som; Smiles, Hedge, Fiddler og så videre. På norsk ville dette blitt noe sånt som ; Smil(er), Hekk og Felegnikker(Karakteren bærer med seg en fele). For meg høres det rett og slett dumt ut på norsk.

Når jeg da har lett etter navn på karakterer, som jeg syns burde speile personlighet i tillegg til å høres bra ut, har jeg enten bare kokt opp en rekkefølge på bokstavene, eller søkt på babynavn fra forskjellige land og kulturer. Stedsnavn er også vanskelig når man skaper en fiktiv verden.

Av en eller annen grunn sliter jeg med å få navn på karakterer, titler og steder til å flyte sammen med det norske språket. Er det noen andre som har opplevd det samme, har knekt koden, kan komme med tips, eller er det bare jeg som er for kresen?

Tar gjerne imot råd og tips.

Daniel

Livet vi lever

Hva er meningen med livet? Status, penger, makt, likes, helse, familie? Eller er det sant som Douglas Adams konkluderer; 42? Spør man ti forskjellige personer får man nok ti forskjellige svar, noen er fornøyde med det de har, mens andre strekker seg etter noe over stjernene.

Livet blir til etter som vi lever det, har jeg erfart. Jeg hadde ikke i mine planer i slutten av tenårene at jeg skulle slå meg ned i Mosjøen og ende opp som familiefar med fem barn, hund og to katter, langt derifra. Jeg hadde planer om å jobbe et år eller to før jeg fortsatte med å studere ett eller annet.

Selv om livet har en egen måte å forpurre de planene man har, så har jeg funnet ut at langsiktige mål har en kraftig innvirkning på både glede og motivasjon. For meg er det å strekke seg etter det som ligger rett bak horisonten en ting som gir meg driv i hverdagen og gir meg det momentet jeg trenger for å fortsette fremover. Stagnering er det samme som å gi opp, mener jeg.

Jeg la en plan for mange år siden, at jeg skulle jobbe meg opp og ende opp som leder i en eller annen bedrift før jeg ble tredve. Dette var et mål jeg satte med da jeg var tjueto år. Jeg nådde målet mitt da jeg var trettien, ett år for sent i forhold til planen jeg la, men helt innafor.

Privat har jeg helt andre ambisjoner, jeg har et mål om å bli en publisert forfatter før jeg treffer førti, og har klart å fullføre et manus til en bok som jeg nå har sendt inn til et forlag for å se om de er interessert i det jeg skriver. Jeg tviler på at jeg kommer til å treffe blink første gang, og det ligger nok en del mer jobb i fremtiden, men mens jeg venter på svar skriver jeg videre på neste bok. Lenge leve kreativiteten.

Både karriere og forfatterier er selvfølgelig noe som kommer lenger bak i prioriteringsrekken i forhold til familien, men dette er ting jeg gjør for min del. Man kan ikke leve et lykkelig liv hvis man kun skal danse etter andres pipe. De tingene man gjør, og de målene man setter for seg selv er virkelig det som får hverdagen til å lyse opp. For hver gang jeg opplever å bryte en barriere, hver gang jeg når et delmål, eller et hovedmål, øker fremdriften og gleden ved å holde på med det jeg elsker.

Det kan absolutt anbefales, om det så er kun for din egen skyld, sett et mål. Skriv den boken, klatre opp det fjellet og kryss det havet. Jo mer utfordrende, desto morsommere når man kommer ut på den andre siden.

Alle har drømmer, men før man konverterer drømmen til et konkret mål er det fortsatt bare en drøm.

Daniel