Menn må snakke mer om følelsene sine, si mer om hva de
tenker. Menn må tørre å si fra på samme måte som kvinner allerede gjør. For å
få bukt med selvmord blant menn skal vi ta og føle og snakke om de vonde
følelsene. Hva om det gjør vondt verre?
Jeg er mann. Jeg gråter i dusjen.
Jeg er gift og har fem barn. Jobb, stress, utdanning,
lekser, fritidsaktiviteter, matlaging, husarbeid, og alt annet som krever en
bit av min oppmerksomhet hver dag. Det er ikke rart at man tidvis føler at man
ikke strekker til, og av og til strekker man faktisk ikke til. Man blir sliten
og lei, og tunge tanker kan snike seg inn i hodet. Hva gjør man da?
Fruen ønsker (i likhet med mange andre kvinner) at jeg (man)
skal snakke om, og si fra om ting som plager meg, og til en viss grad så gjør
jeg det. Ting som er relevant for forholdet mellom meg og hjertet i mitt liv er
viktig å snakke om. Et forhold må baseres på god kommunikasjon. Men andre
greier? Nei!
Det er mine følelser, og det er nettopp det det er:
Følelser! Ikke-håndfaste, subjektive FØLELSER!
Det er en fundamental forskjell på menn og kvinner (om jeg
får lov å generalisere litt), og det er håndtering av problemer. Der menn er
praktiske vil kvinner gjerne snakke om ting. Vi er fiksere, dere er følere.
Hvorfor skal vi menn endre oss og snakke om ting?
Hvis jeg føler at verden er imot meg, jeg har problemer med
noen på jobben, en deadline er rundt hjørnet, og det er ingen sjanse i helvete
at jeg blir ferdig med jobben, hva i pokker hjelper det å snakke om det? Da
gråter jeg heller en skvett i dusjen, drikker en god kopp kaffe og ordner opp i
situasjonen.
Det er dermed ikke sagt at de som trenger det ikke skal få
snakke om ting, men hvorfor skal menn presses inn i et tankesett som ikke
passer dem? Kanskje systemet og støtteapparatet burde tilpasses hvordan menn
er?
Jeg søkte opp denne statistikken på en innskytelse, og mine
antakelser stemte rimelig bra.
Selvmordsstatistikken er rimelig stabil i rundt
40 år, før den tar helt av. Det har alltid vært mer menn enn kvinner som tar
selvmord, men kvinnefrigjøringen i sammenheng med 80-tallet der den myke mannen
var et ideal, ser ut til å gjøre et markant innhogg i den mannlige delen av
befolkningen.
Setningen over kan virke flåsete, men med stor sannsynlighet
er det en del av årsaken.
Før kvinnefrigjøringen var ofte menn i jobb og kvinner
hjemme. Menn var inntektskilden og kvinner var omsorgspersonen i hjemmet (Menn –
Fiksere, Kvinner – Følere). Skilsmisse var ikke sett på med blide øyne, i
tillegg til at det var vanskelig for kvinnen å leve uten den økonomiske støtten
fra menn.
Etter hvert som kvinner blir mer økonomisk uavhengig, blir
det lettere å ta steget ut av et forhold, kvinnene går over til å bli fiksere,
i tillegg til følere. Hva har menn igjen?
Som vi ser av grafen over er det en mistenkelig likhet mellom
selvmordsstatistikken og skilsmisse/separasjonsraten.
Det er dessverre slik at menn ofte blir satt til side i
omsorgsfordelingssaker etter samlivsbrudd. Kvinnen blir sett på som den beste
omsorgspersonen i de aller fleste saker. Skolen er ikke tilpasset guttene, og
mange sliter gjennom skoletiden. Jentene får de beste karakterene og tar oftere
høyere utdanning. Det er insentiver på plass for å få jentene til å ta
utdanning innen ‘typiske mannfolkyrker’ som ingeniørstudier, men ingen
insentiver for å få menn inn i ‘typiske kvinneyrker’. Vi skal kvotere kvinner
inn i styrer og i lederstillinger, men håndtverksyrker og farlige jobber er fortsatt
forbeholdt menn.
Menn er utdanningstapere, omsorgstapere, godt representert i
arbeidsrelaterte dødsstatistikker og topper selvmordsstatistikken med god
margin. Dette skal vi snakke om, og
lufte følelsene våre rundt.
Hva hjelper det? Dette er ikke noe vi kan snakke eller føle
oss ut av, det krever handling. En handlingsplan som løfter begge kjønn. En
plan som erkjenner at menn og kvinner er
forskjellige, og ikke tvinger den ene eller den andre inn i en mal som ikke passer.
Vi trenger forskjellige ting, tenker forskjellig og føler forskjellig.
Jeg gråter i dusjen fordi mine subjektive følelser og
problemer er akkurat det. Mine. Som mann trenger jeg praktiske løsninger for
mine utfordringer. Å kjenne på, og snakke om følelser gjør vondt verre, hvis
det ikke ligger en løsning i enden av samtalen.
PS. Håper noen føler seg støtt nok til å ta en debatt rundt
emnet;)
Daniel
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar