fredag 16. desember 2016

Om menn og følelser og sånt tull

Menn må snakke mer om følelsene sine, si mer om hva de tenker. Menn må tørre å si fra på samme måte som kvinner allerede gjør. For å få bukt med selvmord blant menn skal vi ta og føle og snakke om de vonde følelsene. Hva om det gjør vondt verre?

Jeg er mann. Jeg gråter i dusjen.

Jeg er gift og har fem barn. Jobb, stress, utdanning, lekser, fritidsaktiviteter, matlaging, husarbeid, og alt annet som krever en bit av min oppmerksomhet hver dag. Det er ikke rart at man tidvis føler at man ikke strekker til, og av og til strekker man faktisk ikke til. Man blir sliten og lei, og tunge tanker kan snike seg inn i hodet. Hva gjør man da?

Fruen ønsker (i likhet med mange andre kvinner) at jeg (man) skal snakke om, og si fra om ting som plager meg, og til en viss grad så gjør jeg det. Ting som er relevant for forholdet mellom meg og hjertet i mitt liv er viktig å snakke om. Et forhold må baseres på god kommunikasjon. Men andre greier? Nei!

Det er mine følelser, og det er nettopp det det er: Følelser! Ikke-håndfaste, subjektive FØLELSER!

Det er en fundamental forskjell på menn og kvinner (om jeg får lov å generalisere litt), og det er håndtering av problemer. Der menn er praktiske vil kvinner gjerne snakke om ting. Vi er fiksere, dere er følere. Hvorfor skal vi menn endre oss og snakke om ting?

Hvis jeg føler at verden er imot meg, jeg har problemer med noen på jobben, en deadline er rundt hjørnet, og det er ingen sjanse i helvete at jeg blir ferdig med jobben, hva i pokker hjelper det å snakke om det? Da gråter jeg heller en skvett i dusjen, drikker en god kopp kaffe og ordner opp i situasjonen.

Det er dermed ikke sagt at de som trenger det ikke skal få snakke om ting, men hvorfor skal menn presses inn i et tankesett som ikke passer dem? Kanskje systemet og støtteapparatet burde tilpasses hvordan menn er?

Jeg søkte opp denne statistikken på en innskytelse, og mine antakelser stemte rimelig bra. 



Selvmordsstatistikken er rimelig stabil i rundt 40 år, før den tar helt av. Det har alltid vært mer menn enn kvinner som tar selvmord, men kvinnefrigjøringen i sammenheng med 80-tallet der den myke mannen var et ideal, ser ut til å gjøre et markant innhogg i den mannlige delen av befolkningen.

Setningen over kan virke flåsete, men med stor sannsynlighet er det en del av årsaken.

Før kvinnefrigjøringen var ofte menn i jobb og kvinner hjemme. Menn var inntektskilden og kvinner var omsorgspersonen i hjemmet (Menn – Fiksere, Kvinner – Følere). Skilsmisse var ikke sett på med blide øyne, i tillegg til at det var vanskelig for kvinnen å leve uten den økonomiske støtten fra menn.
Etter hvert som kvinner blir mer økonomisk uavhengig, blir det lettere å ta steget ut av et forhold, kvinnene går over til å bli fiksere, i tillegg til følere. Hva har menn igjen?



Som vi ser av grafen over er det en mistenkelig likhet mellom selvmordsstatistikken og skilsmisse/separasjonsraten.

Det er dessverre slik at menn ofte blir satt til side i omsorgsfordelingssaker etter samlivsbrudd. Kvinnen blir sett på som den beste omsorgspersonen i de aller fleste saker. Skolen er ikke tilpasset guttene, og mange sliter gjennom skoletiden. Jentene får de beste karakterene og tar oftere høyere utdanning. Det er insentiver på plass for å få jentene til å ta utdanning innen ‘typiske mannfolkyrker’ som ingeniørstudier, men ingen insentiver for å få menn inn i ‘typiske kvinneyrker’. Vi skal kvotere kvinner inn i styrer og i lederstillinger, men håndtverksyrker og farlige jobber er fortsatt forbeholdt menn.

Menn er utdanningstapere, omsorgstapere, godt representert i arbeidsrelaterte dødsstatistikker og topper selvmordsstatistikken med god margin. Dette skal vi snakke om, og lufte følelsene våre rundt.

Hva hjelper det? Dette er ikke noe vi kan snakke eller føle oss ut av, det krever handling. En handlingsplan som løfter begge kjønn. En plan som erkjenner at menn og kvinner er forskjellige, og ikke tvinger den ene eller den andre inn i en mal som ikke passer. Vi trenger forskjellige ting, tenker forskjellig og føler forskjellig.

Jeg gråter i dusjen fordi mine subjektive følelser og problemer er akkurat det. Mine. Som mann trenger jeg praktiske løsninger for mine utfordringer. Å kjenne på, og snakke om følelser gjør vondt verre, hvis det ikke ligger en løsning i enden av samtalen.


PS. Håper noen føler seg støtt nok til å ta en debatt rundt emnet;)

Daniel

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar