Kunsten å si farvel

Jeg hadde egentlig ikke tenkt å bli værende i Mosjøen da jeg landet her i 2000, og etter 16 år hadde jeg slått meg til ro med at det var her man kom til å bli værende. Men livet byr stadig på overraskelser, og nå er turen kommet til at Fredrikstad får gleden av å oppleve meg og min familie.

Hvordan endte jeg egentlig opp i Mosjøen i utgangspunktet? Tilfeldighetene som har ført meg hit er egentlig særdeles tilfeldige. Jeg har gitt opp å vinne i lotto siden jeg på mange måter allerede har gjort det.

Min far er opprinnelig fra Mo i Rana og min mor er fra Texas. De traff hverandre i Gøteborg, der jeg er født. De fant ut at det ville være smart å flytte til Leirfjord(!), noe vi gjorde året jeg ble fem. To av søsknene mine ble igjen i Gøteborg, noe som har gitt meg gleden av å tilbringe mye tid i en av de vakreste byene jeg vet om. Sammensetningen av nasjonaliteter på foreldresiden har også gjort at jeg har fått reist mye i oppveksten. Turene jeg har hatt i Amerika har gitt meg mye, varierte steder, varierte mennesker, stereotypiske Texanere, naturopplevelser (som innebærer en vill tur i bushen med onkel Johnny, en machete, en revolver og innsiden av en politibil).

Jeg har også vært på Mo.

Jeg bodde på hybel i Sandnessjøen siste år på videregående, tok befalsutdanning i Alta, og endte opp i praksis som instruktør i HV-14 her i Mosjøen. Prøvde meg på videre engasjement som instruktør, men ble forbigått av en av de andre kandidatene. Fant ut at det vill være greit å jobbe et år før jeg studerte videre. Smart...

Familie er en av de tingene som ofte kompliserer planene man legger, det er vanskelig å gjøre noe som helst når kidsa er små, og av en eller annen grunn så ble det aldri slutt på småbarnstiden, fruen skulle studere i noen år, og tiden gikk. Selv om vi ofte snakket om å flytte, ble det vanskeligere og vanskeligere å se det for seg. Ungene ble eldre, og selv gror man fast.

Rutinepreget hverdag er noe av det verste å komme seg ut av. Stå opp, kjøre i barnehage, kjøre på jobb, kjøre i barnehage, kjøre hjem, lage middag, krangle om lekser, sette på vaskemaskinen, brette klær, og plutselig er dagen borte, og neste dag kommer med samme innhold. De fire årene fruen studerte ble ekstra monotone, da fokuset var på å lette denne tiden for henne, og den lille fritiden man hadde endte opp med å døse på sofaen foran Netflix.

Det å bestemme seg for å ta skrittet å flytte har mildt sagt vært et sjokk for systemet, og man er nå mer skjerpet enn man har vært på flere år. Eventyrlysten har kommet tilbake, og forventningene til fremtiden er skyhøye. En ny plass med nye mennesker ligger for mine føtter, nye nettverk skal bygges, nye erfaringer skal oppleves. Utfordringen nå er ikke å falle tilbake til den samme apatiske tilværelsen man har vasset rundt i, men å holde hver dag fremover i ørene og gripe mulighetene som kommer.

Jeg er fullstendig klar over at, uansett hvor man er, så er folk folk, og rutiner er rutiner, så hverdagen vil komme sigende inn etterhvert, uansett hvor man bor. Kunsten å si farvel til middelmådighet og tiltaksløshet må jobbes med uansett hvor man er i verden.

Så hvordan gjør vi dette? 17 år med vennskap. 17 år med arbeidskolleger. 17 år med opplevelser og fellesskap. 17 år med oppturer og nedturer. Dyrkjøpte erfaringer, latter med kompiser, faste kinodater med gode venner. Ingenting av dette er ting man legger fra seg med et lett hjerte, selv om fremtiden lokker med nye, spennende opplevelser.

Tusen takk til LilleTorget, sjefer, kolleger, stamgjester og vilkårlige forbipasserende, som gjennom sju år formet mine sosiale evner, skjerpet min empati for medmennesker og økte min toleranse og tålmodighet med vanskelige og krevende kunder, men også gav meg mye glede og latter.

Tusen takk til Tryg Vesta og mine kolleger der, som gav meg en sjanse til å vokse som selvstendig selger og viste meg viktigheten av å være selvgående og strukturert.

Tusen takk til Elkjøp som viste meg de gode og dårlige sidene av lederskap, som lot meg prestere med det jeg hadde lært årene i forveien.

Tusen takk til Tundra Sol, som gav meg en sjanse å hjelpe å forme og utvikle en flott bedrift og bygge nettverk utenfor både kommune- og landegrenser.

Takk til familien, både biologisk og inngift, for all hjelp og støtte, med barnepass og velmenende råd.

Tusen takk til alle mine venner og bekjente, for alle hyggelige stunder over en kaffekopp eller en drink, for all støtte og vennskap gjennom årene. Dere er alle min familie.

Det sies at det krever en landsby å oppdra et barn, så takk til Mosjøen for oppdragelsen jeg har fått, takk for å ha formet meg til den mannen jeg er i dag, og for å ha gjort meg klar for å reise ut i verden og sette mitt preg på den.

Dette ble egentlig veldig klissete og sentimentalt, men å si farvel er ikke min sterkeste side, så det måtte bare bli på denne måten. Jeg har nå et halvt år igjen som fastboende Vefsning, og jeg lover at når jeg drar skal jeg være en god og ansvarsfull representant for kommunen... i hvert fall en representant.

Frem til da møtes vi vel over en kaffekopp i ny og ne?

Daniel