Beauty is in the eye of the beholder

Det er mange måter å skrive en historie på, og ett av valgene man må ta er hvilket, eller hvilke, synspunkt man skal fortelle fra.

POV - Point of view  kan fortelles fra (1)første, (2)andre eller (3)tredjepersons-synspunkt.

(1) Jeg
Å skrive 1. personsperspektiv ser jeg på som interessant, men er ganske vanskelig hvis man skal opprettholde spenning i historien. Man blir gjerne knyttet til denne personen man leser om, og det er full åpenhet mellom karakter og leser, men i det ligger også mitt problem med denne stilen. Det er vanskelig, eller umulig, å holde noe skjult for leseren uten at det blir påtatt. Man skal jo vite det samme som jeg-personen i teksten. En annen ting for meg er at spenningen blir borte. Den siste historien i Jeg-form jeg leste var Hodejegerne, som starter med jeg-personen i en bil etter en ulykke, og det vinkles slik at hovedpersonen må fortelle sin historie før han dør. Hvordan skulle jeg-personen fått fortalt dette hvis han faktisk døde? Siste samtale med en diktafon? Jeg syns mye av spenningen blir borte, i og med man må regne med at hovedpersonen faktisk overlever de prøvelsene han/hun går gjennom. Såfremt man ikke skriver i 1. Person, nåtid, som som virkelig er slitsomt å lese.

(2) Du
2. Personsperpektiv er vel mest brukt i bruksanvisninger og lignende, og er dårlig egnet til litteratur (etter min mening), det finnes noen forfattere som har skrevet historier fra dette synspunktet, som
Jay McInerney, Bright Lights, Big City

(3) Han, hun, det
Tjedjeperson er den mest vanlige fortellerstilen der fortelleren er forteller, og hovedperson er hoverdperson. Man får den frihet at fortelleren kan vite mer enn hovedpersonen, og dermed få muligheten å lage overraskelser for sine karakterer, og ting kan komme overraskende på leseren (eller bare på hovedpersonen), uten at det virker påtatt.
Man kan som forteller bevege seg inn i hovedpersonens subjektive tanker og følelser, samtidig som man kan trekke seg ut og være en objektiv forteller når det trengs.

Allvitende forteller
Tredjeperson trenger heller ikke å begrense seg til kun en person. Hvis man går for å være en allvitende forteller, kan man hoppe fra person til person og beskrive alle karakterenes subjektive tanker og følelser, i tillegg til å være en objektiv forteller. Utfordringen i dette er å skille fortellerstemmen etter hvilken karakter man innehar, slik at leseren ikke blir forvirret.

Flere POV
Den begrensede tredjeperson(3) trenger ikke å begrense seg til en karakter. For å få frem flere synspunkt i en historie kan man skrive egne bolker eller egne kapittel for de enkelte personene man vil fremme synspunktet til. Dette finner jeg nyttig for å skildre flere karakterers forskjellige følelser og synspunkt om samme ting, uten å hoppe  fra hode til hode som en allvitende forteller. Synspunktene er klart differensierte og det skal ikke være forvirrende for leseren. Utfordringen her er å få naturlige overganger mellom skiftene mellom karakterer, og alle må ha noe å tilføre historien.

Det var dagens post.

Daniel