Å skrive bra er vanskelig. Det krever trening, trening, trening og en stor mengde kaffe. Det er en god del å lære om regler og retningslinjer innen literatur, eller?
Jeg har lest mange bøker. Min leselyst startet med Hardy Guttene, gikk over til Robert Louis Stevenson og Jules Verne, jeg gikk inn i tenårene med Tom Clancy og Stephen King, og lot meg fengsle av Tolkien og CS Lewis. Etter dette har jeg pløyd gjennom for mange andre forfattere til å nevne her. Det som jeg undres på når jeg ser på alle de faste reglene som 'god' litteratur skal følge er at alle forfatterne jeg har lest er syndere i en eller annen forstand, men likevel har de fleste hatt bøker på topplistene i verden.
Jeg leser for tiden Narnia-bøkene for barna mine, nummer 3 og 4 (og merker meg at Hr. Lewis benytter seg av enorme mengder parenteser), for eksempel.
En av mine favorittforfattere, Steven Erikson (Malazan Book of the Fallen, Willful Child) har skrevet en fantastisk bokserie som en professor i engelsk litteratur (på et universitet i USA) har uttalt at han aldri vil bruke i sin undervisning, fordi Erikson 'bryter med alle litterære regler'.
Jeg kan godt forstå at man skal holde seg innenfor gitte regler innen skrivekunsten, man må være en veldig god forfatter for å bryte reglene og likevel skrive en god bok, men jeg opplever i litteraturverdenen, filmindustrien og innen musikk, at jeg heller veldig mot de kunstnerne som bryter retningslinjene og tar meg med utenfor normen. Regelbryterne gir meg de beste opplevelsene. Misforstå meg rett, reglene/retningslinjene er vitale å lære når man først begynner med skriving, uten å kunne reglene kan man ikke bryte dem på en smakfull eller smart måte.
Hollywood er en av de største synderne mot menneskeheten med deres masseproduksjon av middelmådige og dårlige filmer. Alt som produseres følger de samme malene og de samme reglene, og hver ny film er en blek kopi av den forrige. Går man derimot til de selvstendige artistene, David Lynch eller Terry Gilliam, får man (som oftest) opplevelser utenom det vanlige, fordi de får lov å være annerledes.
Tilbake i litteraturen må jeg stille spørsmålet; er det kritikerne som skal bestemme hva som er bra bøker, eller er det leserne? Fifty Shades of Grey er et godt eksempel. Jeg har prøvd å lese første bok i serien, men klarte meg ikke forbi andre kapittel, men det er solgt over 100 millioner eksemplarer og boken er oversatt til 52 språk. Da nytter det ikke hvor lite jeg liker den, hvor dårlig skrevet den er, og om kritikerne liker den eller ikke. Tar 100 millioner mennesker feil? Det er åpenbart bra bøker, for noen.
For å gå tilbake til begynnelsen. Mange av mine beste leseropplevelser har vært bøker som bryter med retningslinjene for gode bøker og for god litteratur, men er ikke litteratur kunst, og kunst har vel ingen regler? Handler det ikke om å uttrykke seg selv, om å dele det man uttrykker og røre ved mennesker med det man har skapt?
Det er for tidlig i mitt skrivende liv til at jeg skal kunne svare på disse spørsmålene.
Men jeg vet det handler om store mengder kaffe.
Daniel
