Kjønnsdebatt og likestilling

Kom over denne artikkelen i går: http://e24.no/jobb/likestilling/maeland-situasjonen-i-dag-er-altfor-daarlig/23491822

Jeg pleier ikke å uttale meg offentlig om slike saker, men mine erfaringer i forhold til kvotering er negative, og jeg har sett meg lei på den evige masingen om å presse kvinner inn i styre og stell. Kvinner er mennesker med fri vilje, og har styrker og svakheter på lik linje med menn, noen passer til å være ledere, andre gjør det ikke. Alle, uansett kjønn, som ønsker å komme seg opp og fram i næringslivet må gå samme vei, utdanning, erfaring og kompetanse. Ønsker man det, og jobber for det, så når man målet.

Her uttaler Mæland seg blant annet om kjønnskvotering i styrer og lovverket som kom i 2003:

– Det ga en kraftig endring raskt. Så er det et tankekors at land uten disse reglene, eller med dårligere velferdsordninger enn oss har en mye høyere kvinneandel på ledernivå. De har kanskje et annet arbeidsmarked enn oss, men vi skal gå i dybden på dette og finne ut hvorfor næringslivet skiller seg så radikalt ut, sammenlignet med andre land og bransjer, sier Mæland.
Det finnes nemlig ikke en eneste kvinnelig konsernsjef i Norges ti største selskaper, og hele syv av ti ledere på topp- og mellomledernivå er menn.

At hele syv av ti ledere på topp- og mellomledernivå er menn har en naturlig årsak, siden over 60 % av de som jobber i privat sektor nettopp er menn, og det ville være merkelig om ikke det ble gjenspeilt i ledelsen også.

Å bare ta de ti største selskapene er også misvisende. Her er et utdrag fra en udersøkelse som AFF gjorde i 2014:

Tall fra AFFs Lederundersøkelse viser at det er 22 prosent kvinner på øverste ledernivå i privat sektor, mens vi er langt unna kjønnsbalansen i de store selskapene.

Tallene er fra en undersøkelse av de 100 største selskapene i Norge, og når vi favner litt breder om ser vi at fordelingen er kanskje ikke optimal, men den gjenspeiler bedre fordelingen av antall men vs kvinner i privat næringsliv.

Videre i undersøkelsen:

Vi ser også at situasjonen er annerledes for kvinner i aldersgruppen 31–40 med barn. Det er en gruppe som må følges opp i virksomhetene for ikke å miste fart i karrieren. Karriereplanlegging og tilrettelegging rundt barnefødsel er fremdeles viktig.

Å få barn er en større omveltning for mor (i de fleste tilfellene), enn det er for far, og det er ikke til å stikke under en stol at prioriteringer i livet blir veldig ofte endret så snart det kommer et nytt medlem i familien.

Mæland sier videre:

– Det er sløseri å bare velge ledere fra halvparten av befolkningen. Man må ikke stille strengere krav til kvinner enn menn, og vi må se målrettet dag til dag-innsats. Den debatten vi har sett de siste månedene er veldig viktig for å komme oss videre, sier Mæland.

Ok? Så når menn utgjør 63,5 % av arbeidskraften i det private næringslivet, og det da er naturlig at det vil gjenspeile seg i ledelsen, da setter vi strengere krav til kvinner?

Hvert år ansetter jeg sesongarbeidere i vår bedrift, og i søknadsbunken er det aldri så mye som 30 % kvinnelige søkere, det er heller under det. Nå er det ikke snakk om lederjobb her, men prinsippet er det samme. Rent statistisk sett, hvis jeg skal ansette en person, er det størst sjanse for at det blir en mann (før man har sett på kompetansen).

Etter at de aktuelle kandidatene har blitt sortert ut, og blir innkalt til intervju, er sjansen enda mindre for kvinnene som har søkt, som i år da de potensielle ansatte ble redusert til fem stykker, der en av dem var kvinne.

Likevel endte vi opp med å ansette denne kvinnen. På grunn av kompetanse, ikke på grunn av kjønn.

Jeg velger å tro at de fleste arbeidsgivere i dette landet ser på hva den gitte kandidaten kan bidra med i selskapet, av kompetanse og arbeidsklima (ikke minst), ikke på om vedkommende sitter eller står når de de tisser.

Med min begrensede viten om hva likestilling betyr for Mæland kan jeg ikke uttale meg om hva det er hun sikter etter, men for meg er likestilling at individet står fritt til å velge fritt i utdanning og yrke, og bruke sin kompetanse og sine evner til å gå den veien de selv vil.

Slik er det her til lands.

                                   

Litt informasjon om ståa i Norge
· Andelen kvinner som tar høyere utdanning øker mer enn andelen menn
Står ingenting om hvilken høyere utdanning.

· Kvinner i full stilling tjener mindre enn menn i full stilling – uten at det tas hensyn til yrkesvalg eller ansiennitet
· Kvinner i deltidsjobb tjener bedre enn menn i deltidsjobb – uten at det tas hensyn til yrkesvalg eller ansiennitet

34,7% (428’) av yrkesaktive kvinner jobber deltid. Siden over 70 % av de yrkesaktive kvinnene jobber innenfor det offentlige (870’) vil det si at halvparten av de offentlig ansatte kvinnene har deltidsjobb (små prosentstillinger).

13% (190’) av yrkesaktive menn jobber deltid, men bare 29,5% (410’) jobber innen det offentlige, noe som viser at halvparten av menn i det offentlige også har små stillinger.

· Sykefravær blant kvinner er nesten det dobbelte av menns sykefravær (egenmeldinger og sykemeldinger)

Siden det ikke er oppgitt årsaker til sykdom/sykemeldinger er det vanskelig å vite hva årsaken er til denne forskjellen, men yrkesvalg som helsevesen kan være en grunn. Plager i forhold til graviditet kan være en annen.

· Flere menn enn kvinner jobber innenfor ordinær arbeidstid (0600 – 1800)
· Flere kvinner enn menn jobber utenfor ordinær arbeidstid (0600 – 1800)

Dette har nok sammenheng med kvinnetettheten i blant annet helsevesen, der det jobbes en del kvelder, netter og helger.

· Det er flere yrkesaktive menn enn det er kvinner (1 393’ mot 1 235’)
· Det er flere menn i landet enn det er kvinner

Kilde:SSB


Mine synspunkter om dette er basert på egne erfaringer, og jeg syns at kvotering er en praksis som hindrer reell likestilling.

Hva er likestilling for dere, og hva er deres tanker om kvotering? Kjør debatt:)

Mestring, trivsel og penger

De fleste av oss hadde drømmer som barn. Noen ville bli brannmenn, andre politi. Den ene datteren min ville en periode bli prinsesseklovn som jobbet på Lilletorget, Elkjøp og i militæret. For min del hadde jeg en drøm om å bli baker i mine yngre dager. Selv om jeg fortsatt er glad i å stå på kjøkkenet havnet jeg langt fra min opprinnelige drøm.

Etter hvert som man blir eldre, og forhåpentligvis klarer å ha litt selvinnsikt, klarer man å skille mellom hva man liker å gjøre og hva man er god til. For her er det en forskjell.

Selv om man elsker å synge betyr det ikke at man er flink til det, noe Idol har vært en påminnelse om i en del år nå. Selv om man er flink til noe, betyr det heller ikke automatisk at det er det man ønsker å jobbe med. Og det man elsker å gjøre er ofte ikke det man får best betalt for.

Siden man tilbringer mye av tiden sin på jobb er det viktig at man trives med det man gjør, og de man jobber med. At man trives i jobben har, i min erfaring, mer med å føle mestring å gjøre enn hva man blir betalt (selv om det så klart er en faktor). Føler man at man mestrer jobben blir man også glad i det man gjør, og får eierskap til det man holder på med.

Men det er den gang slik også, at man er sjelden alene i det man gjør. Det er alltid eksterne faktorer som spiller inn som arbeidsmiljø, konflikter, omorganiseringer og lignende som kan påvirke trivselsnivået i en negativ retning. Og dette er en utfordring.

Jeg har alltid vært klar over at mennesker opplever og oppfatter ting på forskjellige måter, men det blir mer tydelig når man sitter i en lederstilling. Med ti ansatte har man ti individuelle oppfatninger å forholde seg til og kommunikasjonen fra meg som leder ut til de ansatte må være gjennomtenkt og feilfri. Disse ti individene har også forskjellig behov i forhold til oppfølging, informasjon, støtte, tilbakemeldinger og mange andre faktorer som spiller inn.

I utgangspunktet er bildet over lagd for å illustrere hvor ethvert menneske ønsker å være i en jobbsituasjon, men jeg vil tillegge det en ekstra egenskap:

Det kan også være en påminnelse for enhver leder hvilke behov en arbeidstaker har i sin hverdag, og hvor man bør etterstrebe å få dem.

For å trives i jobben sin må den ansatte ha kunnskapen for å gjøre jobben, rett opplæring eller etterutdanning. Arbeidsmiljøet må være bra, samspill og kommunikasjon må være på plass. Og ikke minst lønnen må stå i forhold til jobben man gjør. Ansatte er ikke et nødvendig onde for å tjene penger. De ansatte er den største ressursen en bedrift har.

Personlig kommer jeg nok aldri til å havne 100 % i #WIN-Feltet, siden jeg er mer en idealist/drømmer enn noe annet, men jeg gjør mye av det jeg elsker, og føler jeg gjør en grei jobb. Det beste er: Min drøm har endret seg. Jeg drømmer ikke lenger om å bli en baker, jeg ønsker å få lov å fortsette med det jeg holder på med; jobb, familie, skriving, lesing, spilling, for jeg lever drømmen.

Hva med deg? Er din drøm gått i oppfyllelse?

Daniel