Made in Mosjøen

Det er ingenting som gjør meg mer glad og stolt enn å se venner og bekjente stikke hodet frem og vise sitt talent i forskjellige situasjoner. Noen gamle klassekompiser og bunkbuddies fra militæret følger jeg aktivt på Facebook for å se hva de holder på med om dagen. 

Noen tilbringer tiden med å reise rundt bak kamera på produksjoner som Robinson og med Truls over Svalbard, noen komponerer musikk for noe som ser ut til å være de fleste TV-Produksjoner i Norge mens andre dukker opp i fantastiske filmer som Kill Buljo og Kurt Josef Wagle og legenden om Fjordheksa, og det skal sies at jeg er ikke lite sjalu i kantene siden jeg fra barndommen har drømt om en karriere i rampelyset (har ikke vi alle det?).

Men nå har det skjedd, i Mosjøen, byen som har vokst i mitt hjerte og som jeg nå kaller Min By, at en helt spesiell ting har vokst fram.

Med den avslørende tittelen Made in Mosjøen, med nesten utelukkende lokale skuespillere, dansere og musikere, har Aleksander Nordaas (Thale) og hans samarbeidspartnere skrudd sammen en (for meg) stjernespekket web-serie som tar seeren til kanten av det absurde, og ganske langt forbi. Jeg er glad i gode filmer og serier, interessante karakterer og historier som ikke er selvforklarende, så denne falt virkelig i smak. Jeg har ikke tenkt å si noe om handlingen i Made in Mosjøen, den må oppleves.

Se episode 1 av 19 her:

Som jeg startet med, jeg blir glad og stolt når jeg ser mennesker jeg kjenner gjøre godt arbeid, og jeg blir ekstra glad når forfatter og regissør, samtlige skuespillere og alle samarbeidspartnere i denne serien er MINE mennesker fra MIN by.

Resten av Norge kan gjerne ha Kristoffer Joner, Ane Dahl Torp og Tommy Wirkola for seg selv, for Mosjøen har Aleksander, Marit, Jørn og Johanne og resten av stjernene i denne herlig forvirrende serien. Talent og guts, det har dere. Kep up the good work!

I used to be a dreamer, but then I took some Aurora to the head!

Gleder meg til neste sesong.

Nettverk og fremgang

Det er veldig tydelig for meg i disse tider, at det å ha et godt nettverk innen det man holder på med er særdeles viktig. Å ha noen å lene seg på, spørre om råd og lignende er uvurderlig når man skal ha framgang.

Manuset er inne hos forlag nummer fire, etter to avslag og et forlag som ikke har svart, sitter jeg med en følelse at det er noe som ikke fenger med historien jeg har skrevet. Jeg vet at det er flere ting jeg burde endret på, men kan ikke selv sette fingeren på hva det er, eller så vet jeg hva det er, men ikke hvordan jeg skal gå frem for å endre det.

Jeg støtte på et uforutsett problem da jeg ba venner og bekjente lese gjennom manuset for å få tilbakemeldinger og input på det jeg har gjort. Det var ikke problemer med å få noen til å ta i mot manuset, men faktisk et problem å finne noen som har tid å sette seg ned, lese, og komme med tilbakemeldinger.

Så her sitter man, ved en korsvei. Skal jeg bare sette et kryss over jobben som er gjort og starte fra scratch, eller skal jeg fortsette å skrive på noe annet til jeg har fått de tilbakemeldingene jeg føler jeg trenger for å komme videre med manuset...

Anyways. Lagde en ny låt som jeg syns var fin... syns du?

Daniel 

Prosjekt på prosjekt

Det var ikke så mange år siden tidsklemma var et begrep som hyppig ble slengt rundt i media. Barnefamilier som opplevde at tiden ikke strakk til mellom jobb, barn, barnas fritidsaktiviteter og sengetid.

Merkelig nok har jeg ikke opplevd det.

De siste årene har jeg dradd meg selv opp fra sofaen og begynt å gjøre noen ting for meg selv. Med fem barn, full jobb og frue som studerer skulle man tro at hverdagen allerede var full, men neida.

Jeg har skrevet to manus, kjørt på fotballtrening, reist på kurs og kundebesøk, vært på danseforestillinger og leser på senga til kidsa på kveldene Fruen trener hund på siden av studiene og er på god vei mot å få godkjent redningshund. Likevel har jeg også tid til å jobbe med min andre lidenskap, nemlig musikk.

Tidsklemma er bare et annet ord for å ikke evne å prioritere seg selv, i min erfaring. Det har vært lange perioder der jeg selv følte meg sliten og bare ville synke ned i sofaen etter at ungene hadde lagt seg, men gjett hva...

Ved å sette av tid til seg selv, bare å stjele ett ledig øyeblikk i ny og ne, til noe man liker, får man mer energi og mer driv i hverdagen. Det tyngste man gjør er å gå rundt å føle at man kun bruker dagene på andre. Mitt stalltips er rett og slett å være litt egoistisk og finne en lidenskap og si : denne tiden er min, og den bruker jeg for å føle meg bra.

Gjerne følg med på mitt musikalske prosjekt her

Og til sist: jeg tar meg også tiden til å synke ned i sofaen foran Netflix, eller lese en god bok. Fordi jeg fortjener det:)

Mens man venter

Manuset mitt har nå vært inne hos et forlag i fem måneder og etter å ha prøvd å kontakte dem, uten å få svar, har jeg nå valgt å sende manuset til et annet forlag i stedet.

Ventetiden blir ikke kastet bort, jeg begynner å nærme meg slutten på utkastet til bok nummer to (selv om jeg allerede ser konturene til endringer i både bok 1 og 2). I tillegg har jeg vasset i musikalsk inspirasjon og jobber med tre (kanskje 4) låter.

Her er en av dem. Enjoy.

Ny giv, nytt driv

I ren impulsivitet strakte jeg hånden mot musa og klikket lett på den venstre knappen, og, vips, der hadde jeg kjøpt Sonar Professional. Som om man ikke har nok å holde på med av andre ting....

Uansett, for en forskjell fra Adobe Audition, som jeg har holdt på med siden det het Cool Edit Pro!

Satt og lekte meg med forskjellige plug-ins og instrumenter en kveld, og lagde en basslinje med et instrument som minnet meg om bassen fra Lotus Esprit Turbo Challenge, som jeg spilte på min gamle Amiga 500, back in the day. Tilfeldigvis var det også Amigaen som fikk meg til å lage mine første låter i Pro-Tracker, og senere Octamed (der man kunne leke seg med 8 spor istedet for 4)

Her er den første låta jeg har gjort ferdig i Sonar. Helt uten virkelige instrumenter, for første gang siden 1996: The Moon

Enjoy:)

Kommer med mer musikk i løpet av høsten!

Kjønnsdebatt og likestilling

Kom over denne artikkelen i går: http://e24.no/jobb/likestilling/maeland-situasjonen-i-dag-er-altfor-daarlig/23491822

Jeg pleier ikke å uttale meg offentlig om slike saker, men mine erfaringer i forhold til kvotering er negative, og jeg har sett meg lei på den evige masingen om å presse kvinner inn i styre og stell. Kvinner er mennesker med fri vilje, og har styrker og svakheter på lik linje med menn, noen passer til å være ledere, andre gjør det ikke. Alle, uansett kjønn, som ønsker å komme seg opp og fram i næringslivet må gå samme vei, utdanning, erfaring og kompetanse. Ønsker man det, og jobber for det, så når man målet.

Her uttaler Mæland seg blant annet om kjønnskvotering i styrer og lovverket som kom i 2003:

– Det ga en kraftig endring raskt. Så er det et tankekors at land uten disse reglene, eller med dårligere velferdsordninger enn oss har en mye høyere kvinneandel på ledernivå. De har kanskje et annet arbeidsmarked enn oss, men vi skal gå i dybden på dette og finne ut hvorfor næringslivet skiller seg så radikalt ut, sammenlignet med andre land og bransjer, sier Mæland.
Det finnes nemlig ikke en eneste kvinnelig konsernsjef i Norges ti største selskaper, og hele syv av ti ledere på topp- og mellomledernivå er menn.

At hele syv av ti ledere på topp- og mellomledernivå er menn har en naturlig årsak, siden over 60 % av de som jobber i privat sektor nettopp er menn, og det ville være merkelig om ikke det ble gjenspeilt i ledelsen også.

Å bare ta de ti største selskapene er også misvisende. Her er et utdrag fra en udersøkelse som AFF gjorde i 2014:

Tall fra AFFs Lederundersøkelse viser at det er 22 prosent kvinner på øverste ledernivå i privat sektor, mens vi er langt unna kjønnsbalansen i de store selskapene.

Tallene er fra en undersøkelse av de 100 største selskapene i Norge, og når vi favner litt breder om ser vi at fordelingen er kanskje ikke optimal, men den gjenspeiler bedre fordelingen av antall men vs kvinner i privat næringsliv.

Videre i undersøkelsen:

Vi ser også at situasjonen er annerledes for kvinner i aldersgruppen 31–40 med barn. Det er en gruppe som må følges opp i virksomhetene for ikke å miste fart i karrieren. Karriereplanlegging og tilrettelegging rundt barnefødsel er fremdeles viktig.

Å få barn er en større omveltning for mor (i de fleste tilfellene), enn det er for far, og det er ikke til å stikke under en stol at prioriteringer i livet blir veldig ofte endret så snart det kommer et nytt medlem i familien.

Mæland sier videre:

– Det er sløseri å bare velge ledere fra halvparten av befolkningen. Man må ikke stille strengere krav til kvinner enn menn, og vi må se målrettet dag til dag-innsats. Den debatten vi har sett de siste månedene er veldig viktig for å komme oss videre, sier Mæland.

Ok? Så når menn utgjør 63,5 % av arbeidskraften i det private næringslivet, og det da er naturlig at det vil gjenspeile seg i ledelsen, da setter vi strengere krav til kvinner?

Hvert år ansetter jeg sesongarbeidere i vår bedrift, og i søknadsbunken er det aldri så mye som 30 % kvinnelige søkere, det er heller under det. Nå er det ikke snakk om lederjobb her, men prinsippet er det samme. Rent statistisk sett, hvis jeg skal ansette en person, er det størst sjanse for at det blir en mann (før man har sett på kompetansen).

Etter at de aktuelle kandidatene har blitt sortert ut, og blir innkalt til intervju, er sjansen enda mindre for kvinnene som har søkt, som i år da de potensielle ansatte ble redusert til fem stykker, der en av dem var kvinne.

Likevel endte vi opp med å ansette denne kvinnen. På grunn av kompetanse, ikke på grunn av kjønn.

Jeg velger å tro at de fleste arbeidsgivere i dette landet ser på hva den gitte kandidaten kan bidra med i selskapet, av kompetanse og arbeidsklima (ikke minst), ikke på om vedkommende sitter eller står når de de tisser.

Med min begrensede viten om hva likestilling betyr for Mæland kan jeg ikke uttale meg om hva det er hun sikter etter, men for meg er likestilling at individet står fritt til å velge fritt i utdanning og yrke, og bruke sin kompetanse og sine evner til å gå den veien de selv vil.

Slik er det her til lands.

                                   

Litt informasjon om ståa i Norge
· Andelen kvinner som tar høyere utdanning øker mer enn andelen menn
Står ingenting om hvilken høyere utdanning.

· Kvinner i full stilling tjener mindre enn menn i full stilling – uten at det tas hensyn til yrkesvalg eller ansiennitet
· Kvinner i deltidsjobb tjener bedre enn menn i deltidsjobb – uten at det tas hensyn til yrkesvalg eller ansiennitet

34,7% (428’) av yrkesaktive kvinner jobber deltid. Siden over 70 % av de yrkesaktive kvinnene jobber innenfor det offentlige (870’) vil det si at halvparten av de offentlig ansatte kvinnene har deltidsjobb (små prosentstillinger).

13% (190’) av yrkesaktive menn jobber deltid, men bare 29,5% (410’) jobber innen det offentlige, noe som viser at halvparten av menn i det offentlige også har små stillinger.

· Sykefravær blant kvinner er nesten det dobbelte av menns sykefravær (egenmeldinger og sykemeldinger)

Siden det ikke er oppgitt årsaker til sykdom/sykemeldinger er det vanskelig å vite hva årsaken er til denne forskjellen, men yrkesvalg som helsevesen kan være en grunn. Plager i forhold til graviditet kan være en annen.

· Flere menn enn kvinner jobber innenfor ordinær arbeidstid (0600 – 1800)
· Flere kvinner enn menn jobber utenfor ordinær arbeidstid (0600 – 1800)

Dette har nok sammenheng med kvinnetettheten i blant annet helsevesen, der det jobbes en del kvelder, netter og helger.

· Det er flere yrkesaktive menn enn det er kvinner (1 393’ mot 1 235’)
· Det er flere menn i landet enn det er kvinner

Kilde:SSB


Mine synspunkter om dette er basert på egne erfaringer, og jeg syns at kvotering er en praksis som hindrer reell likestilling.

Hva er likestilling for dere, og hva er deres tanker om kvotering? Kjør debatt:)

Stille før stormen

Ojsann, nå er det lenge siden jeg har skrevet noe her på bloggen. Det er heldigvis ikke fordi det ikke er noe som skjer i livet mitt, men heller fordi hverdagen er såpass travel som den er.

Om livet ikke er travelt nok med familie og husdyr er det andre ting som bryter inn og tar plass. Fruen er fortsatt student og har kun et år igjen nå før hun endelig er ferdig med sykepleierutdanningen. DET skal bli fantastisk.

Enda en milepæl er nådd, og Nummer 4 er straks ferdig i barnehagen, og skal over til å bli skoleelev til høsten.

Nå er fire av fem barn i skolen, og barnhageregningen er redusert til betaling for ett barn for første gang på ti år. Vi har til nå betalt ca 600 000 kroner til barnehagen, og har tre år igjen med rosatrollet. Snakk om å støtte lokale arbeidsplasser!

Ellers har man vært inne på årets Heimevernsøvelse, som i år fikk tittelen Øvelse Helgeland. Som alltid er det godt å kle seg i grønt og få et avbrekk fra de daglige rutinene.

Utstyrskontroll før øvelsen

Skopussen må være i orden

Vi fikk trene litt sammen med politiet, og noen heldige utvalgte fikk seg en helikoptertur.

Se video og bilder fra Øvelse Helgeland her

Så snart øvelse var avsluttet for min del og årets eksamen avsluttet for fruen bar hun av gårde på Hovedkurs for Norske Redningshunder for å trene husets største hårball.

Fornøyde med treningen

Det endte med at de bestod C-Prøven (hva enn det er), og er ett skritt nærmere godkjent redningshund-status.

EDIT: Fruen og Milo har ikke tatt noen C-Prøve, men Apell:

Passet påskrevet og lesson learned. Bedre research neste gang:/

Samtidig i Mosjøen:

Maling suger

Huset skal males. Jeg har lurt meg unna i 3-4 år, og hadde gått tom for unnskyldninger, så det var bare å trå til. Som alltid ender jeg opp med å gjøre mer enn det jeg hadde tenkt, så jeg ble kvitt et vindu i samme slengen.

Vindu fjernet, ferdigsnekret og ferdigmalt

Og da man trenger det minst kommer inspirasjonen krypende, og nå sitter jeg med gitaren i armene og vrenger ut noen toner. Siden jeg mangler de nødvendige kunnskapene til å skrive ned noter er jeg nødt til å spille inn det som kommer til meg for at jeg skal huske på hva jeg holder på med.

Så... Håper jeg blir ferdig med det meste før ferien kommer, for i år har jeg ikke tenkt å bli svett av annet enn sola. Hvis den kommer i år...

Snart feriehilsen fra Daniel

Mitt første avslag

For litt siden sendte jeg inn manuset mitt til et forlag for vurdering. Jeg hadde ingen forhåpning om et positivt svar på første forsøk, og jeg hadde helt rett i det.

Det som er gøy er å få tilbakemelding på at historien var spennende, og at det var mye fint i den, og at den var godt skrevet.

I tiden etter at jeg sendt inn manuset har jeg angret på det, siden jeg har gått gjennom historien i hodet x antall ganger og innsett at det er en god del ting jeg skulle ha endret på. Noen POV-karakterer som kanskje helst skulle ha blitt sett gjennom øynene til andre karakterer, for å bevare spenningen bedre og for å holde skjult en del plot-elementer. I tillegg har jeg blitt flinkere å skrive (syns jeg selv) i det siste, og klarer å formulere meg og gjøre en del ting bedre enn det jeg har gjort tidligere.

Vel,vel. Back to the drawingboard.

På tide å finne ut hvilke forlag som faktisk gir ut bøker i fantasysjangeren og kanskje prøve der?

Daniel

Noen tanker etter MON-Møtet

En del ting har surret rundt i hodet mitt etter forrige ukes dialogmøte med MON der en del bedrifter fra Vefsn var invitert for å snakke om hva kommunen kan bidra med for å hjelpe bedrifter i Vefsn. I dette temaet ligger så klart spørsmålet om hvor veksten i Vefsn kommer inn. Hvordan få flere innbyggere, flere bedrifter til kommunen.

Siden jeg har lang fartstid i serviceyrker er det visse ting jeg er veldig opptatt av rundt meg, som jeg syns bør være noe alle strekker seg etter uansett yrke og virke. Service, kvalitet og leveringstid. Uansett hva man holder på med er disse tre faktorene tilstede, internt i bedrifter handler det om hvordan man behandler sine medarbeidere, hvilken kvalitet det er på arbeidsmiljøet og hvor lang tid man bruker på å levere et komponent, en vare eller en rapport til neste ledd. Service og kvalitet i en kommune/by vil gjelde f. eks barnehage/skoletilbud og leveringstid kan være f. eks. saksbehandling i kommunestyret.

I helgen leste jeg en artikkel i Rana blad der det ble fortalt at kommunen legger ned en barnehage (sparetiltak), men er likevel innenfor minstekravet for barnehageplass. Vefsn er per i dag i samme båt. Vi er innenfor lovverket når det gjelder barnehageplasser, men det betyr ikke at vi må være på minstekravet, vi burde være bedre. Forhåpentligvis får vi en ny barnehage som kan ta unna behovet vi har i Mosjøen.

Men saken er jo den at vi er en liten kommune, midt i landet, med en større by en time lenger nord, vi mister utdannede mennesker til de større byene rundt om i landet, og trenger å få opp innbyggertallet på den ‘lønnsomme’ innbyggeren mellom 25 og 45 år, i tillegg til at vi skulle ha fylt opp de ledige næringsarealene med nye bedrifter. Hvordan konkurrerer man med større byer som har flere arbeidsplasser, høyere utdanning, større bedriftsklynger? Vi kan ikke konkurrere på samme premisser, men vi kan være best på det vi kan og det vi har.

En kunde kjøper aldri bare et produkt, knytter seg til en leverandør, eller etablerer seg på en ny plass helt uten videre. Kvaliteten på produktet må være i henhold til kundens behov, servicen er noe av det kundene setter mest pris på og leveringstiden spiller også en stor rolle. Det vil si at en kunde kjøper aldri kun et produkt, han kjøper en totalpakke - en opplevelse - som han er fornøyd med. Mangler servicen går han et annet sted neste gang, samme hvis kvaliteten ikke står til forventningen, eller hvis det er for lang leveringstid, eller at det foreligger uvisshet rundt leveringstiden.

Så hva har dette med innflytting og etablering å gjøre?

Jo, kommunen leverer en del servicetilbud som gjerne må være på plass. Barnehage, fastlege, skoler og utdanning, vann og kloakk, helsevesen osv. I mitt eget tilfelle har jeg hatt barnehagebarn i rundt ti år, og skal ha i tre år til. Uten mulighet for å ha barna i barnehage ville det ikke ha fungert for oss, og vi kanskje ville ha flyttet til et sted det var bedre barnehagedekning, men vi har vært heldige.

Kvaliteten på disse tjenestene er også viktig. Å ha et tilbud betyr ikke at det automatisk er bra. Kunden trenger å bli sett og hørt, ellers faller følelsen av kvalitet bort. I min erfaring har ikke kunden alltid rett, men følelsen av å bli lyttet til og at kunden føler man blir tatt på alvor er vital.

Når man snakker om etablering av bedrifter er det flere forhold som må være på plass. En ledig tomt, eller et ledig lokale er kanskje ikke nok til å trekke til seg nye bedrifter. Infrastruktur som beliggenhet, vann og kloakk, bredbånd/fiber, strøm, kommunikasjonskanaler, kunnskapsparker, næringshage og support er kanskje mer viktig i en etableringsfase enn noe annet.

Det må foreligge enkelhet, forutsigbarhet og en høy servicegrad hvis vi skal kapre bedrifter og tilflyttere. Vi må være bedre enn kommunene rundt oss. Bedre enn det som blir forventet

Når man som en liten kommune konkurrerer med store kjemper, som i utgangspunktet har flere ting å by på for nye etablerere, er det en ting som er viktigere enn alt annet: Man må yte det lille ekstra, hele veien. Man må være bedre enn snittet på kvalitet, service og leveringstid. Man må møte kunden, innbyggeren, etablereren med et stort smil og åpne armer og si: 

Det vi har skal du få, det vi kan hjelpe deg med gjør vi med en gang, det vi ikke har skal vi skaffe, og til det vi ikke kan hjelpe deg med skal vi finne noen som kan.

Daniel, innbygger i Mosjøen - Mulighetenes by.

Kart, hvilket kart?

Fantasy er vel ikke fantasy uten at man har et kart å vise til? 

Det var vel på tide å tegne ned litt av den verden jeg har skapt. Etter en rask skissering så ser det altså slik ut. Mangler noen nøkkelpunkter som jeg ikke har kommet til i skrivingen ennå, men grovt sett er det slik det ser ut.

Daniel Aasen: Samlivsekspert

Da er det på tide med mitt første innlegg om samliv her på bloggen. Det finnes mange som mener mye om hva som skaper et godt forhold, og jeg ønsker gjerne å dele mine erfaringer på området.

Førstkommende søndag har jeg og min eksepsjonelt kule frøken vår tolvte bryllupsdag. Hvordan i all verden vi har klart det er helt utenfor min fatteevne, men årene har glidd forbi som Johan Olav Koss på skøytebanen. Jeg tror vi resonnerer oss frem fra begynnelsen.

1. Møtet med svigers

Et godt førsteinntrykk gjør alltid susen. For min del gjorde jeg et veldig inntrykk første gang jeg møtte min utkåredes foreldre, bare synd inntrykket ble på svigerfar sin bil. Hvis ditt første besøk hos svigerforeldrene skjer på vinteren anbefaler jeg å ringe og sjekke om det er glatt i innkjørselen, og i så tilfelle, om det er strødd der.

2. Ekteskap

For guds skyld, fri til din utkårede på en fantastisk fin og romantisk måte. Overøs henne med blomster og lei inn et boyband eller Johnny Depp som statist. Engasjer en flashmob som spontant dukker opp og danser til Wonderful Tonight.

Eller så kan du gjøre som vi gjorde og bli enige om at et ekteskap vil være en fornuftig måte å ta et standpunkt at det alltid skal være dere to, og for alltid kjenne kaldsvetten i nakken hver gang et vakkert frieri vises på TV.

3. Barn er det verste du kan finne på å få

Graviditet med komplikasjoner, lange fødsler med neglebiting og smerte, kolikk, våkenetter, bleier og bleieavvenning, helg på helg uten barnevakt og et liv som ikke lenger dreier seg om deg og dine behov. Dette er ting som setter forholdet på prøve, gang på gang, og er ikke å anbefale.

4. Barn er det beste du kan finne på å få

Gleden ved graviditeten og se på magen som vokser, og forventningen til livet som skal begynne, fødsler der man kommer nærmere hverandre på en god måte, følelsen av å holde et lite, nyfødt barn i armene uten å bry seg om kolikken og våkenettene fordi man elsker den lille personen over alt i verden. Bleier og bleieavvenning er fortsatt noe dritt. Slippe å dra ut på byen hver bidige helg, og være inne og finne roen med familien sin. Du får et liv som ikke lenger dreier seg om deg selv og dine behov, men du har fått tilført en større mening til din eksistens. Mye av dette setter forholdet på prøve, gang på gang, og er absolutt å anbefale. Kommuniserer man godt gjennom dette kommer man vinnende ut på andre siden, hver gang.

5. Hverdag og jobb

En fin balanse er vanskelig å få til, men hvis man jobber mye på forskjellige tider av døgnet og kun treffer hverandre i døra mens man springer hver til sitt, klarer man å finne noe nytt og spennende når man først møtes lenger enn fem minutter om gangen. Dette gjør at man beholder spenningen i forholdet; når treffer vi hverandre neste gang? Hvordan var det hun så ut igjen? Hvor jobber hun nå? I tillegg er det som å bli kjent på nytt hver gang man klarer å få tid til å oppdatere seg om den andres liv og virke.

6. Kommunikasjon

Det er viktig å ta seg tid til å kommunisere godt i hverdagen. Livet er tross alt hektisk for oss som har fem barn. Planlegging er essensielt for at dynamikken skal fungere. Derfor er telefonen et godt verktøy for å lette på kommunikasjonen. En meldingsrekke som ofte ligger inne på telefonen kan se ut som denne: ‘Hva skal vi spise i dag?’, ‘Mat?’, ‘Haha. Hvilken mat?’, ‘Noe lettvint’, ‘Som hva?’, ‘Finn på noe!’, ‘’. Ble visst pølse med brød igjen.

7. Aktiviteter

Når alle kidsa har sine fritidsaktiviteter og vi voksne har våre, må det også planlegges litt. For vår del har det i de siste årene vært: Hundetrening, treningsstudio, ballett, moderne jazz, drama, fotball, litt klatring og andre småting innimellom(og da har jeg ikke tatt med alle bursdagene). Ettermiddagene blir som et puslespill med tusen biter som må legges uke for uke. Lyspunktet i vår uke er torsdagene. Da skjer det ingen ting. Det er viktig å ha en dag i uken der man kan planlegge hvilken side av sofaen man skal slite ut.

8. Utnyttelse av areal

Det er også viktig at alle i familien har en egen plass å rømme for å være alene. Jeg har heldigvis jobben mellom åtte og fire hver dag.

Det som kan være smart er at alle barna har sitt eget rom, man innreder ett rom i huset til kontor der man kan jobbe i stillhet ved behov. Ungene trenger en egen TV-stue, og kjøkkenet må være romslig for at man skal kunne trives.

Dessverre har vi ingen av disse tingene…

9. Bryllupsdag

Som nevnt har vi vår tolvte bryllupsdag nå på søndag, og det er en viktig dag å ta vare på. Om man ikke gjør det til vanlig er dette dagen for å få seg barnevakt og gå ut og spise et bedre måltid, dra på kino og ut og ta seg et glass vin, eller to, og bare være sammen. Derfor har vi planlagt å lage en bedre middag hjemme i år (Da får vi bestemme hva vi skal spise, og hvilken film vi skal se).

10. Avslutning

Det er mye som skal klaffe for at et forhold skal vare, og det er viktig å huske på at man er ikke lykkelig 100 % av tiden. Arbeid, utdanning, unger og alt annet man ikke kontrollerer kan legge en demper på hvor glad og sprudlende man føler seg, og om man ikke snakker sammen kan det være gift for forholdet. De få tingene jeg har lært meg gjennom disse årene er at man er selv ansvarlig for hvor mye glede man har i livet. Frihet til å forfølge sine drømmer og interesser er like viktig som tid sammen. Kommunikasjon er ikke noe man snakker om, det er noe man gjør. Det er nedturene som styrker forholdet, oppturene er der for å nytes. Å si, jeg elsker deg, hver dag er like oppkvikkende som å få høre det selv. Alle utfordringene i det å ha barn smelter bort idet man har fem sett med armer som kjemper om å få den største klemmen før leggetid. Et ryddig hus er umulig å opprettholde. Uwe Boll lager kun drittfilmer.

Alt i alt vil jeg si at jeg har et flott liv, fem herlige barn og en flott kone som gjør dette samlivet til en drøm (noen ganger mareritt, andre ganger dagdrøm). Takk for tolv herlige år, Wenche. Vi går for gull!





Daniel

Fiktive karakterer

Jeg har tidligere skrevet om plott vs karakterdrevne historier, og jeg føler bare jeg må ta en tur innom noen av mine favoritt TV-Serier og bøker i denne sammenhengen.

For hva er det som gjør en god karakter?

Min oppfatning er at en god karakter trenger troverdighet, akkurat på samme måte som en velkonstruert fantasiverden har troverdighet, og jeg tror ikke noen serier eller filmer jeg har sett har så gode karakterer som Joss Whedons Firefly. Det er synd og skam at serien ikke fikk leve lenger enn fjorten episoder, selv om den fikk en avslutning med filmen Serenity.

Det som slo meg etter å ha pløyd gjennom serien på relativt kort tid var at alle karakterene hadde en fortid. Misforstå meg rett, de aller fleste karakterer i litteratur og film har en fortid, men i de fleste produksjonene får man presentert en hovedpersons premisser gjennom kort dialog eller fortelling i begynnelsen av historien, slik at man som seer eller leser kan forstå karakterens handlinger gjennom fortellingen.

Det jeg likte med Firefly var måten karakterenes fortid gjorde seg gjeldende i deres handlinger, dialog og interaksjon. Det er mye det som ikke ble sagt, det som ikke ble gjort, som fortalte om karakterenes personlighet og fortid, veldig lite ble fortalt i klartekst. Et hint her, et drypp der gjorde dem mer virkelig, for hvor mye vet vi egentlig om andre mennesker i det virkelige liv?

Skal man ta den klassiske illustrasjonen om et isfjell i havet, der kun 10 % er synlig, så er det en god sammenligning på hvordan god mennesker kjenner hverandre, i tillegg til at man ikke kjenner de samme menneskene hele tiden. Man kan ha perioder der man er mye sammen med noen, en kompis eller et vennepar, for siden å miste kontakten med dem. Man treffer nye venner, kanskje finner tilbake til gamle venner, men da er muligens forholdet endret. Og da har man ennå ikke kommet innom alle statistene i livet.

Spørsmålet mitt er da: Trenger en fortelling å gi all informasjon om de involverte parter, eller kan man tillate seg å ha karakterer som dukker opp i en scene, for siden å ikke komme igjen? Jeg mener det siste. Etter å ha lest ferdig Harry Potter-bøkene satt jeg igjen med en liten smule misnøye, kun på grunn av siste kapittel, nitten år senere, som samlet alle trådene til de forskjellige karakterene og fortalte hvem som hadde fått barn sammen og hvem som hadde mistet håret, and so on. For meg var det totalt unødvendig. Jeg ville ha forlatt dem i sitt syttende år og latt leseren fantasere om hva som skjedde videre. Alle tråder trengs ikke å nøstes opp, det skjer aldri i det virkelige liv.

En av reglene for litteratur er at det som ikke driver plottet fremover må kuttes bort. Til tross for det er Tolkien, for eksempel, en fantastisk artist som maler landskap med sine ord. Beskrivelser flytter ikke plottet i noen som helst retning. Steven Erikson går veldig inn på karakterenes filosofiske tanker og følelser i sine bøker, Malazan Book of the Fallen. Det flytter ikke plottet fremover, men vi kommer inn under huden på personlighetene i hans verden. Jeg får fortsatt frysninger når jeg tenker på en av karakterene en av bøkene hans, ikke en hovedperson, som tilsynelatende bare er enda en av Eriksons mange synspunkt, en enkel sjel som gir små drypp om sin fortid og sine tanker. Denne karakteren ble redningen for hæren han var del av, og på den måten kunne en tråd i plottet løse opp, men det som sitter igjen hos meg er at denne karakteren, som man så vidt blir kjent med gjennom en halv bok, døde, og jeg satt oppløst i tårer og måtte legge fra meg boken. Steven Erikson klarte gjennom noen få korte passasjer å få meg til å bli så engasjert i denne fiktive personen at hjertet mitt brast i det øyeblikket han ofret seg for sine venner.

The Crippled God - Book 10 of Malazan Book of the Fallen

Som i det virkelige liv er det personene som er det viktigste, ikke tingene man gjør eller ferden man er på. Troverdighet og følelser er det jeg mener er essensen i gode karakterer, personligheten burde aldri være entydig god/ond, handlinger må være rotfestet i karakterens personlighet.

Firefly har alt det jeg leter etter i troverdige karakterer. Personlighet, troverdighet, fortid, handling og uttrykk som gjenspeiler fortiden, dialog som faller naturlig (Å, Twin Peaks! Fantastiske replikker i den serien) og ikke minst følelser.

Daniel

Beauty is in the eye of the beholder

Det er mange måter å skrive en historie på, og ett av valgene man må ta er hvilket, eller hvilke, synspunkt man skal fortelle fra.

POV - Point of view  kan fortelles fra (1)første, (2)andre eller (3)tredjepersons-synspunkt.

(1) Jeg
Å skrive 1. personsperspektiv ser jeg på som interessant, men er ganske vanskelig hvis man skal opprettholde spenning i historien. Man blir gjerne knyttet til denne personen man leser om, og det er full åpenhet mellom karakter og leser, men i det ligger også mitt problem med denne stilen. Det er vanskelig, eller umulig, å holde noe skjult for leseren uten at det blir påtatt. Man skal jo vite det samme som jeg-personen i teksten. En annen ting for meg er at spenningen blir borte. Den siste historien i Jeg-form jeg leste var Hodejegerne, som starter med jeg-personen i en bil etter en ulykke, og det vinkles slik at hovedpersonen må fortelle sin historie før han dør. Hvordan skulle jeg-personen fått fortalt dette hvis han faktisk døde? Siste samtale med en diktafon? Jeg syns mye av spenningen blir borte, i og med man må regne med at hovedpersonen faktisk overlever de prøvelsene han/hun går gjennom. Såfremt man ikke skriver i 1. Person, nåtid, som som virkelig er slitsomt å lese.

(2) Du
2. Personsperpektiv er vel mest brukt i bruksanvisninger og lignende, og er dårlig egnet til litteratur (etter min mening), det finnes noen forfattere som har skrevet historier fra dette synspunktet, som
Jay McInerney, Bright Lights, Big City

(3) Han, hun, det
Tjedjeperson er den mest vanlige fortellerstilen der fortelleren er forteller, og hovedperson er hoverdperson. Man får den frihet at fortelleren kan vite mer enn hovedpersonen, og dermed få muligheten å lage overraskelser for sine karakterer, og ting kan komme overraskende på leseren (eller bare på hovedpersonen), uten at det virker påtatt.
Man kan som forteller bevege seg inn i hovedpersonens subjektive tanker og følelser, samtidig som man kan trekke seg ut og være en objektiv forteller når det trengs.

Allvitende forteller
Tredjeperson trenger heller ikke å begrense seg til kun en person. Hvis man går for å være en allvitende forteller, kan man hoppe fra person til person og beskrive alle karakterenes subjektive tanker og følelser, i tillegg til å være en objektiv forteller. Utfordringen i dette er å skille fortellerstemmen etter hvilken karakter man innehar, slik at leseren ikke blir forvirret.

Flere POV
Den begrensede tredjeperson(3) trenger ikke å begrense seg til en karakter. For å få frem flere synspunkt i en historie kan man skrive egne bolker eller egne kapittel for de enkelte personene man vil fremme synspunktet til. Dette finner jeg nyttig for å skildre flere karakterers forskjellige følelser og synspunkt om samme ting, uten å hoppe  fra hode til hode som en allvitende forteller. Synspunktene er klart differensierte og det skal ikke være forvirrende for leseren. Utfordringen her er å få naturlige overganger mellom skiftene mellom karakterer, og alle må ha noe å tilføre historien.

Det var dagens post.

Daniel

Kunsten å skrive

Å skrive bra er vanskelig. Det krever trening, trening, trening og en stor mengde kaffe. Det er en god del å lære om regler og retningslinjer innen literatur, eller?

Jeg har lest mange bøker. Min leselyst startet med Hardy Guttene, gikk over til Robert Louis Stevenson og Jules Verne, jeg gikk inn i tenårene med Tom Clancy og Stephen King, og lot meg fengsle av Tolkien og CS Lewis. Etter dette har jeg pløyd gjennom for mange andre forfattere til å nevne her. Det som  jeg undres på når jeg ser på alle de faste reglene som 'god' litteratur skal følge er at alle forfatterne jeg har lest er syndere i en eller annen forstand, men likevel har de fleste hatt bøker på topplistene i verden.

Jeg leser for tiden Narnia-bøkene for barna mine, nummer 3 og 4 (og merker meg at Hr. Lewis benytter seg av enorme mengder parenteser), for eksempel.

En av mine favorittforfattere, Steven Erikson (Malazan Book of the Fallen, Willful Child) har skrevet en fantastisk bokserie som en professor i engelsk litteratur (på et universitet i USA) har uttalt at han aldri vil bruke i sin undervisning, fordi Erikson 'bryter med alle litterære regler'.

Jeg kan godt forstå at man skal holde seg innenfor gitte regler innen skrivekunsten, man må være en veldig god forfatter for å bryte reglene og likevel skrive en god bok, men jeg opplever i litteraturverdenen, filmindustrien og innen musikk, at jeg heller veldig mot de kunstnerne som bryter retningslinjene og tar meg med utenfor normen. Regelbryterne gir meg de beste opplevelsene. Misforstå meg rett, reglene/retningslinjene er vitale å lære når man først begynner med skriving, uten å kunne reglene kan man ikke bryte dem på en smakfull eller smart måte.

Hollywood er en av de største synderne mot menneskeheten med deres masseproduksjon av middelmådige og dårlige filmer. Alt som produseres følger de samme malene og de samme reglene, og hver ny film er en blek kopi av den forrige. Går man derimot til de selvstendige artistene, David Lynch eller Terry Gilliam, får man (som oftest) opplevelser utenom det vanlige, fordi de får lov å være annerledes.

Tilbake i litteraturen må jeg stille spørsmålet; er det kritikerne som skal bestemme hva som er bra bøker, eller er det leserne? Fifty Shades of Grey er et godt eksempel. Jeg har prøvd å lese første bok i serien, men klarte meg ikke forbi andre kapittel, men det er solgt over 100 millioner eksemplarer og boken er oversatt til 52 språk. Da nytter det ikke hvor lite jeg liker den, hvor dårlig skrevet den er, og om kritikerne liker den eller ikke. Tar 100 millioner mennesker feil? Det er åpenbart bra bøker, for noen.

For å gå tilbake til begynnelsen. Mange av mine beste leseropplevelser har vært bøker som bryter med retningslinjene for gode bøker og for god litteratur, men er ikke litteratur kunst, og kunst har vel ingen regler? Handler det ikke om å uttrykke seg selv, om å dele det man uttrykker og røre ved mennesker med det man har skapt?

Det er for tidlig i mitt skrivende liv til at jeg skal kunne svare på disse spørsmålene.

Men jeg vet det handler om store mengder kaffe.

Daniel

Plot vs Karakter

Det finnes utallige måter å fortelle en historie på. Veien til inspirasjon er full av fallgruver, og det er vanskelig å helt legge bort livet rundt seg mens man skal skrive. Nå, for eksempel står toåringen og roper til meg fordi jeg ikke har genser på.

Før jeg begynte å skrive på manuset leste jeg meg opp på forskjellige måter å forme et manuskript. Jeg startet med 'Hva om'-metoden der man skal starte med en setning; Hva om romvesen invaderte Norge? Hva om en solstorm slo ut all elektronikk i verden? Hva om en trollmann kom på døren og fortalte at du skulle på en trollmannskole?

Deretter så jeg på Snowflake-metoden, Start med en setning, skriv deretter hele historien i grove trekk på en side. Skriv synopsis for hvert kapittel og utvid, ett skritt av gangen.

Jeg prøvde meg på disse metodene, men følte det var, på mange måter, hemmende fordi det krevde at man fastsatte et plot for historien før man begynte. Etter flere mislykkede forsøk med disse metodene startet jeg med blanke ark. Jeg så for meg en gammel mann stående på en høyde som lå over en by innesluttet av en vegg, og jeg lurte på hvem den mannen var, og hvorfor han var der, og ikke minst hvorfor det var en vegg rundt byen.

Jeg begynte å skrive, og fant ut at mannen var ikke alene, han hadde noen sammen med seg, og da kom spørsmålene om hvem de var, og hvorfor de var der. Ting begynte å flyte bedre ennde hadde gjort på lenge, og jeg innså at jeg var mer interessert i karakterene enn i plottet. Det er veldig spennende å, i likhet med karakterene, å ikke vite hva som skjer, før det skjer. Hvordan reagerer de på situasjonene de kommer i, hvilke andre karakterer treffer de på, og har den karakteren en historie som kan ha relevans til den røde tråden i historien.

Utfordringen blir vel etterhvert å la være å skrive inn flere karakterer i historien, det kan være vanskelig å holde styr på 14 + karakterer i en historie, og få alle til å ha en relevant plass i historien.

Men, det var måten det løsnet for meg.

Hører gjerne fra andre om hvordan de skriver, og hvor inspirasjon og motivasjon blir hentet.

Daniel

Navnet skaper mannen ... eller kvinnen

En av de tingene som jeg finner vanskelig i skriveprosessen er navn. Siden sjangeren jeg leker meg innenfor er fantasy og sci-fi klinger det ikke så veldig godt med karakterer som heter Kyrre eller Rigmor.

Jeg har viet min tid opp gjennom årene til konsumering av litteratur som fortrinnsvis er skrevet på engelsk. Jeg fikk en oppvåkning da jeg begynte å lese Tidshjulet på norsk. Alle karakterene drev på med noe beskrevet som å 'mumle i skjegget', til tross for at det var et stort mindretall som hadde skjegg, og flere av karakterene var kvinner. Jeg leste andre bok i serien på engelsk der de istedet for å konversere med ansiktshår 'muttered under their breath'. Siden den gang har jeg kun lest bøker på originalspråk for å unngå slike irritasjoner.

Tilbake til navn. Navn og titler av en eksotisk og fantasifull art klinger ikke helt rett for meg når jeg skriver på norsk, ta for eksempel en av de mest badassete karakterene i Malazan Book of the Fallen av Steven Erikson, heter Anomander Rake, og har tittelen Son of Darkness. Det er kult, men satt i en norsk setting høres Mørkets Sønn ut som en gartner. I samme serie bytter soldatene bort sine navn med andre når de går inn i hæren, der de benytter navn som; Smiles, Hedge, Fiddler og så videre. På norsk ville dette blitt noe sånt som ; Smil(er), Hekk og Felegnikker(Karakteren bærer med seg en fele). For meg høres det rett og slett dumt ut på norsk.

Når jeg da har lett etter navn på karakterer, som jeg syns burde speile personlighet i tillegg til å høres bra ut, har jeg enten bare kokt opp en rekkefølge på bokstavene, eller søkt på babynavn fra forskjellige land og kulturer. Stedsnavn er også vanskelig når man skaper en fiktiv verden.

Av en eller annen grunn sliter jeg med å få navn på karakterer, titler og steder til å flyte sammen med det norske språket. Er det noen andre som har opplevd det samme, har knekt koden, kan komme med tips, eller er det bare jeg som er for kresen?

Tar gjerne imot råd og tips.

Daniel

Livet vi lever

Hva er meningen med livet? Status, penger, makt, likes, helse, familie? Eller er det sant som Douglas Adams konkluderer; 42? Spør man ti forskjellige personer får man nok ti forskjellige svar, noen er fornøyde med det de har, mens andre strekker seg etter noe over stjernene.

Livet blir til etter som vi lever det, har jeg erfart. Jeg hadde ikke i mine planer i slutten av tenårene at jeg skulle slå meg ned i Mosjøen og ende opp som familiefar med fem barn, hund og to katter, langt derifra. Jeg hadde planer om å jobbe et år eller to før jeg fortsatte med å studere ett eller annet.

Selv om livet har en egen måte å forpurre de planene man har, så har jeg funnet ut at langsiktige mål har en kraftig innvirkning på både glede og motivasjon. For meg er det å strekke seg etter det som ligger rett bak horisonten en ting som gir meg driv i hverdagen og gir meg det momentet jeg trenger for å fortsette fremover. Stagnering er det samme som å gi opp, mener jeg.

Jeg la en plan for mange år siden, at jeg skulle jobbe meg opp og ende opp som leder i en eller annen bedrift før jeg ble tredve. Dette var et mål jeg satte med da jeg var tjueto år. Jeg nådde målet mitt da jeg var trettien, ett år for sent i forhold til planen jeg la, men helt innafor.

Privat har jeg helt andre ambisjoner, jeg har et mål om å bli en publisert forfatter før jeg treffer førti, og har klart å fullføre et manus til en bok som jeg nå har sendt inn til et forlag for å se om de er interessert i det jeg skriver. Jeg tviler på at jeg kommer til å treffe blink første gang, og det ligger nok en del mer jobb i fremtiden, men mens jeg venter på svar skriver jeg videre på neste bok. Lenge leve kreativiteten.

Både karriere og forfatterier er selvfølgelig noe som kommer lenger bak i prioriteringsrekken i forhold til familien, men dette er ting jeg gjør for min del. Man kan ikke leve et lykkelig liv hvis man kun skal danse etter andres pipe. De tingene man gjør, og de målene man setter for seg selv er virkelig det som får hverdagen til å lyse opp. For hver gang jeg opplever å bryte en barriere, hver gang jeg når et delmål, eller et hovedmål, øker fremdriften og gleden ved å holde på med det jeg elsker.

Det kan absolutt anbefales, om det så er kun for din egen skyld, sett et mål. Skriv den boken, klatre opp det fjellet og kryss det havet. Jo mer utfordrende, desto morsommere når man kommer ut på den andre siden.

Alle har drømmer, men før man konverterer drømmen til et konkret mål er det fortsatt bare en drøm.

Daniel